FOTO: ©European Union 2018 European Parliament

Europadebatt: Tåler vi 50 nye år med naivitet?

Unge, mer enn noen annen aldersgruppe, ser verdien av internasjonalt samarbeid fordi de har en forståelse for at verden er større enn en selv og landet man bor i.

Snart 50 år har gått siden Norge for første gang sa nei til EU, den gang kalt EF. Det betyr også 50 år med store endringer i verdenssamfunnet, hvor Norge fortsatt mangler en viktig plass i det forumet som betyr mest: EU.

Frykten for krig tar dermed over for klimasaken som de siste årene har vært hovedfokus hos de fleste i alderen 15-29 år.

De neste tiårene blir annerledes. Det merker vi allerede i dag med grunnleggende endringer i verdens maktbalanse, klima og økonomi. Russland viser muskler i Ukraina, mens Kina posisjonerer seg sterkere og sterkere i øst. Pakistan flommer over mens vi her hjemme sliter med å fylle vannmagasinene. Pandemi, inflasjon, Sverige og Finland melder seg inn i NATO.

Det stabile verdensbildet min generasjon er kjent med er i ferd med å gå i oppløsning. Den verdenen som mine foreldre har vokst opp i finnes ikke lenger.

Derfor blir de neste tiårene ikke bare annerledes, men også avgjørende for verdens globale utvikling fremover.

Som ganske mange andre unge i befolkningen, er jeg i den aldersgruppen som ikke har fått deltatt i debatten eller avstemningen rundt EU-medlemskap.

På en måling gjennomført blant unge i forbindelse med NHOs årskonferanse i år, viser at det for første gang på flere år er en ny sak som trumfer dagsordenen blant de yngre. 63 prosent forteller at de er bekymret for krig og uro i verden. Frykten for krig tar dermed over for klimasaken som de siste årene har vært hovedfokus hos de fleste i alderen 15-29 år.

Det løfter frem en ny problemstilling blant min generasjon når det gjelder hvem vi skal samarbeide med og ikke. Vårt verdensbilde er basert på en stabil, og demokratisk vestlig styring med USA og Europa i spissen. Vi kjenner ikke til noe annet system, og har lite forhold til historien før 2000-tallet. Selv var jeg ikke født da 9/11 skjedde, et av de største vendepunktene i internasjonal politikk i nyere tid.

Som ganske mange andre unge i befolkningen, er jeg i den aldersgruppen som ikke har fått deltatt i debatten eller avstemningen rundt EU-medlemskap. Derfor er det helt legitimt at den debatten, som så mange andre saker, gjenoppstår i lys av det nye verdensbildet.

Vi er oppvokst i et internasjonalt og globalisert miljø med et fremtidsrettet fokus og optimisme.

Under årets Arendalsuke publiserte Nettavisen en sjokkmåling om unge og EU medlemskap. Nå vil hele 43 prosent ha Norge inn i EU.

Det er selvfølgelig gledelige nyheter, men heller ikke noen stor overraskelse. Unge, mer enn noen annen aldersgruppe, ser verdien av internasjonalt samarbeid fordi de har en forståelse for at verden er større enn en selv og landet man bor i. Vi er mer påkoblet og tilkoblet resten av verden på en daglig basis, og uten fremmedskepsisen deler av den eldre generasjonen sliter med.

Vi er oppvokst i et internasjonalt og globalisert miljø med et fremtidsrettet fokus og optimisme.

Vår gjensidige avhengighet av Europa kan derfor ikke i det hele tatt sammenliknes med andre deler av verden.

I mine 5 år i ungdomspolitikken har jeg ikke hørt et eneste godt og fullstendig alternativ til EØS-avtalen, som ikke er et fullt medlemskap. Jeg liker å tro at det er fordi det er for vanskelig å gjennomføre i praksis (litt som Brexit), eller at det rett og slett ikke finnes.

Vi kan godt snakke om frihandel og at verden er større enn Europa, men på de punktene som faktisk betyr noe, så er ikke verden det.

For å sette det i perspektiv eksporterer vi over 70% til EU og Europa. Til sammenligning er det stusslige 14,8% med Asia og 8,4% med USA og Nord-Amerika.

Det er også viktig å understreke at det ikke bare handler om størrelsen på importen og eksporten, men også tilgangen og kvaliteten på markedene vi handler på. Ifølge NHO står Norge fortsatt uten sikre handelsavtaler med seks av de ti største økonomiene utenfor EU – USA, Kina, Japan, Russland, Brasil og India.

Vår gjensidige avhengighet av Europa kan derfor ikke i det hele tatt sammenliknes med andre deler av verden.

Hvem tenker de da at vi skal samarbeide med, og ikke minst; hvordan?

Men også i de større sakene som klima og demokrati ser vi at ingen andre land, regioner eller organisasjoner fører en like ambisiøs eller realistisk politikk som EU. Det som skiller EU-samarbeidet fra mye annet internasjonalt samarbeid er de strenge juridiske og økonomiske forpliktelsene. Det er dessverre de eneste virkemidlene som fungerer for å sette store nasjoner i sjakk, enten om det gjelder klimagassutslipp i Spania, eller anti-demokratisk utvikling i Ungarn.

Også utad fungerer EU som en regional blokk mot stormaktene, USA, Kina og Russland, som ivaretar norske og europeiske interesser. Disse interessene klarer vi ikke forsvare alene som et land på 5 millioner innbyggere, og derfor forundrer naiviteten til nei-siden meg stadig.

For det er dit vi må, og det er rett og slett naivt å tro noe annet.

Hvem tenker de da at vi skal samarbeide med, og ikke minst; hvordan?

Derfor spør jeg Nei-siden: til hvilken pris er verden større enn EU? Hvor mye er dere villig til å betale for å stå utenfor og se på? Enten om det er i kroner og øre, eller i tap av demokratiske verdier?

De neste tiårene blir tøffere mens verdens stormakter, og muligens nye stormakter, finner seg til rette i det nye verdensbildet. Da har ikke vi som nasjon råd til å naivt og godtroende følge med fra gangen der beslutningene tas, istedenfor å sitte ved forhandlingsbordet.

For det er dit vi må, og det er rett og slett naivt å tro noe annet.

Det er det som må legge premisset for europadebatten i årene fremover.