Farvel likhet, farvel demokrati

Det er en økende bekymring for demokratiets framtid, slik vi kjenner det i de vestlige land. Det kalles ofte det liberale demokratiet, hvor man har de tre uavhengige statsmaktene, regjeringen som regjerer, etter lover vedtatt av parlamentet og kontrollert og håndhevet av domstolen som er uavhengig av de to første. Det fjerde statsmakt er tittelen på pressen som skal kontrollere alle tre.

Felles for disse landene er angrep på den frie pressen og de uavhengige domstolene.

Men en nylig internasjonal undersøkelse viser at jo yngre man er, jo mindre opptatt er man av å leve i et demokrati. Kinesiske studenter som har vært i USA, synes ikke det er så gjevt at de har vært unntatt grov overvåking, som at man kan shoppe der.

Bekymringen nå er i hovedsak knyttet opp til autoritære regimer som Russland, Kina og mer og mer Tyrkia. Men vi ser sviktende tendenser også i Polen og Ungarn, hvor statslederne ønsker hva de kaller et “illiberalt” demokrati. Felles for disse landene er angrep på den frie pressen og de uavhengige domstolene. Samtidig ignorerer de opposisjonen og endrer valgreglene/kretsene som hindrer et regimeskifte. Utviklingen i USA under Trump er lignende.

Deler av bygge- og serveringsbransjen opplever mafialignende tilstander.

Pressen av blitt en “folkefiende”, alt det de skriver og som Donald Trump ikke liker, er “fake news” og løgn, mens han selv begår løgner i ett sett, som snart ingen lenger bryr seg om å påpeke, langt mindre korrigere. Han kritiserer også sin egen regjering, og skjeller ut domstolene og opposisjonen.

Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen skriver interessant om demokratiets trusler i Aftenposten. Det er alltid interessant å lese hva han tenker. Han er en av de få (eneste?) prinsipielle tenkere igjen i Høyre og som er villig til å dele sine tanker med andre, også utover det snevre næringspolitiske. Åpen debatt er en viktig del av demokratiet.

Nå er jo denne bekymringen om det vestlige liberale demokratiets framtid i ferd med å bli en trend, om ikke en megatrend. Hans innlegg føyer seg godt inn i de dype pannerynkene hos mange. Men jeg synes at han er litt for opptatt av de ytre farer i mer diktatoriske/autoritære stater hvor økonomien går godt, enn bekymringen som burde komme fra innsiden av våre demokratier.

Henry Ford innså at hans arbeidere måtte ha en lønn som tillot dem å kjøpe bilene de selv laget.

Han ofrer en kort setning på det i sin kronikk: “Vesten økonomiske motor har harket”. Men jeg vil hjelpe ham med å fullføre setningen. “Dette har redusert folks forventninger til velstand og en trygg framtid.”

Det som har skjedd i de fleste land i Vesten er økte ulikheter, økonomisk og sosialt, sammen med et arbeidsliv preget av mer usikkerhet, midlertidighet, innleie og svart arbeid. Deler av bygge- og serveringsbransjen opplever mafialignende tilstander.

Henry Ford innså at hans arbeidere måtte ha en lønn som tillot dem å kjøpe bilene de selv laget. Amerikanske lønnsmottakere har ikke hatt reallønnsvekst på flere tiår, mens dollarmilliardærene yngler. Sjefene tjener nå 167 ganger de ansattes gjennomsnittslønn.

Norge følger etter, men så langt langsommere takket være en fortsatt sterk fagbevegelse, som får tatt ut mesteparten av det de ansatte skal ha. Den kalles ofte den nordiske modellen. Den er under sterke angrep fra høyresiden som ønsker å øke ulikhetene i Norge.

Jens Stoltenberg sa ofte: Vi må ikke bare skape og dele, vi må også dele for å kunne skape.

Arendalsuka er heller ikke for folk flest, selv om “alle” er der.

Demokratiet var først basert på én fri mann (med eiendom), én stemme. Siden ble den allmenn også for kvinner. Lenge følte man at man hadde betydning og kunne påvirke politikken gjennom valg. Det er ikke bare de økonomiske forskjellen som har økt bl.a. gjennom skattelette. Også avstanden mellom velgerne og politikerne har økt. NHOs undersøkelse om et fall i troen på demokrati hos de yngre, kan tolkes noe forskjellig, men kan være et uttrykk for maktesløshet. Arendalsuka er heller ikke for folk flest, selv om “alle” er der.

Høyres historiske hukommelse er høyst selektiv når man kun husker det første av tre ord i slagordet i den franske revolusjonen. Frihet. Men frihet kun for de få? Hvor ble det av likhet og brorskap? Historieløsheten forsetter i Høyres økonomiske politikk, som er basert mest på tro, litt håp og ingen kjærlighet.

Min ærbødige påstand er at det blant annet er høyresidens økonomiske politikk som svekker demokratiet og som truer det.

I USA kan man nå kjøpe seg politisk makt etter at Høyhetsrett opphevet taket for bidrag. Høyres valgkamp og skattepolitikk er finansiert av de som tjener mest på det. Da kjøper man seg stemmer. Det er ikke demokratisk.