Farvel til politikken?

Jeg tror dessverre en viktig oppsummering av samtidens norske politiske tilstand lyder slik: For øyeblikket mangler vi noen og noe som systematisk utvikler langsiktige og nytenkende samfunnsplaner og politikk for Norge. Partilag gjør det ikke. Utvalg og paneler er kortsiktige eller fragmentariske. Regjerings­erklæringer er usystematiske smørbrødlister. Statsrådene har ofte ikke tid. Stortingsfolk holder seg til enkeltområder. Byråkratene har ikke mandat. Offentligheten er fordypet i døgnfluenyhetenes øyeblikk. Tenketanker lager debatter.

Dette fraværet av politikk er hovedårsaken til at nyhetsmediets gjengivelse av verden får så mye makt. Medienes innebygde rastløse impulser og prioriteringssystemer blir politikkens puls hvis politikken ikke har sin egen, selvstendige puls. Hva gjør dette med styringen av samfunnet? Noe av det viktigste er antagelig dette:

Øyeblikket vinner, og fremtiden taper

(Velgere, politikere og observatører forholder seg til samfunnet slik det eksisterer her og nå på medienes arena. Tilfeldige saker og øyeblikkelig utvikling fyller mer av politikken.)

Makthåndtering blir viktigere enn samfunnsstyring

(Den politiske verdien av evnen til å håndtere enkeltsaker og umiddelbare begivenheter øker. Samtidig synker ver­dien av langsiktig samfunnsstyring.)

Helheten forsvinner

(Saker og trusler som passer med medienes fortellerform, blir viktigere. Langtrukne og udramatiske saker ­fortren­ges. Klimatrusselen taper, mens terrorisme og politiske ­skjebnedramaer vinner. Entydige og forenklende meninger vinner. Bygging av gode styringsapparater blir mindre viktig. Reformer gjennomføres spontant for å svare på plutselige kriser.)

Å prioritere blir vanskeligere

(Politikere blir bedømt for sin håndtering av enkeltsaker og umiddelbare spørsmål. Dette gjør at den politiske verdien av å prioritere reduseres. Verdien av ressursspredning og spontane initiativer øker.)

Mediesensitive saker skyves ut av politikken

(Statsråder og politikere blir mer sårbare for kritikk basert på enkeltsaker og gripende skjebnedramaer. Tendensen er derfor at en rekke saksfelt derfor løftes bort fra politikerens ansvar, og ut av folkestyret. Eksempler er asylsaker med etableringen av Utlendingsnemnda (UNE) fra 2001; oppbyggingen av regionale helseforetak med konsernstyrer med ansvar for pasientbehandlingen; og NAV-reformen i 2006, drevet frem av medieoppslag om såkalte «kasteballklienter».)

Valg vinnes gjennom kommunikasjon, ikke på grunn av resultater

(Regjeringer og ministre måles primært i forhold til overbevisende kommunikasjon og kortsiktige tiltak, ikke gjennomføring og langsiktighet. Politikk som er irrasjonell på lang sikt, blir politisk fornuftig. Politikk som er rasjonell på lang sikt, blir politisk sett ufornuftig. Det å investere det norske Oljefondet [Statens pensjonsfond utland] i spenst­ige prosjekter for å utvikle fremtidens energiteknologi med førti års horisont, slik Bill Gates forvalter sin formue, er for eksempel økonomisk rasjonelt, men kaster ikke av seg i politikkens umiddelbare perspektiv.)

Det er som sagt alltid fort gjort å overdrive historiske tendenser. Det er også lett å bli enøyd. Utviklingen av moderne politikk og demokrati er summen av mange historiske krefter. Det av­gjørende er likevel dette: Det er i ferd med å oppstå en risikabel ubalanse mellom samfunnets behov for politikk og politikkens evne til å dekke dette behovet. På den ene siden befinner vi oss ved begynnelsen av noen av historiens største utfordringer og samfunnsendringer,­ nasjonalt og globalt knyttet til klima, bioteknologi, styring av komplekse samfunn, tilpasning av velferdsstaten, informasjonsoverflod, ekstremisme eller revolu­sjonen i fremtidens produksjonsteknologi. På den andre siden mangler vi et politisk maskineri som evner å produsere gjennomtenkte svar, eller utøve systematisk adferd, for å svare på eller løse disse forandringene og utfordringene.

Politikk som er irrasjonell på lang sikt, blir politisk fornuftig.

Det er ikke noe poeng å påstå at alt dette er nyoppdagede innsikter. Den norske sosiologen, og tidligere minister og maktforsker, Gudmund Hernes skrev allerede i 1978 et skarpt og originalt essay om det han kalte «Det mediavridde samfunn». Massemediene, mente han den gangen, må ikke først og fremst forstås for sitt politiske innhold – om redaksjoner er høyrevridde eller venstrevridde – de må forstås for sin egenart; hvordan de formidler informasjon om verden i helt bestemte mønstre. «[D]et informasjonsrike samfunnet har gitt en overflod på data, men det betyr underskudd på oppmerksomhet og vurderingstid.»

Nok en gang gjelder altså det samme. Alt nytt er ikke nytt. Grunnrytmen til mediene, tempoet, fokuset på konflikt, drama og det visuelle – dette har vært kjent lenge. Men noe er også absolutt forandret: volumet, mengden, omdreiningshastigheten, samtidigheten, fragmenteringen, tilgangen og tilstedeværelsen.

Slik har verden aldri sett ut før.

Den digitale revolusjonen som surret langsomt i gang blant matematikere og fysikere med hullkort og transistorer som fylte hele lagerbygg for sytti år siden, har åpnet opp for det science fiction-forfatteren William Gibson kaller «det endeløse digitale nået», en nesten tidløs, stedsløs, fragmentert og pauseløs sfære av sosiale møteplasser og nyheter samfunnet stirrer inn i via mobiler, lesebrett, TV-skjermer og PC-er, som en egen separat virkelighet, nesten like virkelig som den egentlige virkeligheten – og slik har verden aldri sett ut før.

Jan Petersen beskrev forandringen som å flytte inn i medienes egen tsunami og ut av den virkelige tsunamien han prøvde­ å hanskes med. Kyrre Nakkim husker det som noe nytt som inntraff under Kjell Magne Bondeviks norske regjeringstid. Medie­rådgiveren Torbjørn Giæver Eriksen tenker på det spørsmålet som nesten hver eneste politiske morgen begynner med: Hva er dagens mediebilde?

Dette er et utdrag fra Thunes bok “Øyeblikkets triumf”, gjengitt med tillatelse fra forlaget og forfatteren.