FOTO: Lise Åserud / NTB Scanpix

Finnes høyreradikale?

Hvor meningsfullt er begrepet «radikalisering»? Ikke veldig, ifølge Lars Gule.

I mange sammenhenger, i medier og faglitteratur, påstås det at Hitler var radikal. Og at terroristene Breivik og Manshaus var tilhengere av høyreradikal ideologi. Men er «høyreradikal» et meningsfullt begrep?

Det er også mye snakk om radikalisering for tiden. PST og regjeringen definerer dette som økende vilje til å bruke vold for å nå politiske mål. Samtidig anklages Arbeiderpartiet av både Høyre og Frp for å ha blitt radikalisert. Hvor meningsfullt er begrepet «radikalisering», da?

Radikal

Etymologisk kommer radikal fra det latinske radix, rot; altså er en radikal person en som vil gå til roten av et fenomen eller forhold – for å kunne endre på en gjennomgripende måte. Historisk har begrepet vært knyttet til progressive endringer, dvs. endringer som innebærer å forandre dagens forhold på en måte som peker framover, til en ny, mer frigjort og likestilt situasjon. Dermed har begrepet vært forbundet med den politiske venstresiden i vid forstand.

At noe er ekstremt, innebærer alltid at det er ekstremt i relasjon til noe.

Det er underlig at den reaksjonære posisjonen i dag overses som motsetning til radikal, for den som ønsker å endre på en måte som gjenetablerer fortidige situasjoner eller posisjoner, er den mest konsekvente anti-radikaler. Denne posisjonen har likevel i stadig større grad blitt benevnt som «høyreradikal», altså som en form for radikalisme. Men er dette presist? Og er det slik at en ekstremist er en som er ekstra radikal, enten på den politiske høyre- eller venstresiden? En drøfting av begrepet ‘ekstremisme’ kan bidra til avklaringer.

Ekstremisme

At noe er ekstremt, innebærer alltid at det er ekstremt i relasjon til noe. Vi må altså finne ut hva det er ekstremt i forhold til. For det er det ikke-ekstreme eller det vi kan kalle «sentrum» som definerer det ekstreme. Vi må derfor finne «sentrum» innenfor det området hvor vi er opptatt av å identifisere det ekstreme eller ekstreme posisjoner og standpunkter.

Ofte kalles dette sentrum for «det vanlige» eller «det normale» slik at det ekstreme oppfattes som et (sterkt) avvik fra det normale eller vanlige, altså etablerte posisjoner eller flertallets oppfatninger. Problemet er at det vil det være ganske vilkårlig – sosialt, geografisk, kulturelt og subjektivt –, hva som er normalt og vanlig, og derfor også ekstremt. I en faglig sammenheng trenger vi et mer substansielt og ikke-vilkårlig innhold i sentrum for å kunne definere presist det ekstreme og ekstremisme.

Men hvordan skulle begrepet ‘høyreradikal’ gis et meningsfullt innhold gitt radikalisme-begrepets etymologi og terminologiske historie?

Det finnes ekstreme oppfatninger på to hovedområder – det deskriptive og det normative. Det deskriptive området handler om virkeligheten i videste forstand – det vi beskriver og forklarer vitenskapelig. Det normative området er det vi forholder oss til gjennom moral, etikk, jus og politikk. Det innebærer at det finnes både deskriptiv og normativ ekstremisme. Eksempler på deskriptiv ekstremisme er konspirasjonsteorier, at jorda er flat, svært mye vaksinemotstand – og rasisme, antisemittisme og islamofobi.

Selv om deskriptiv og normativ ekstremisme kan overlappe, er det definisjonen av normativ ekstremisme som er relevant i denne sammenhengen:

  • Normativt ekstreme posisjoner er moralske, etiske, juridiske og/eller politiske posisjoner som avviker sterkt fra menneskerettigheter og/eller demokratiske prinsipper.
  • Normativ ekstremisme er derfor mer eller mindre systematisk uttenkte og vedvarende, altså teoretisk og/eller ideologisk-filosofisk forankrede, moralske, etiske, juridiske og/eller politiske oppfatninger som avviker sterkt fra eller avviser menneskerettigheter og/eller demokratiske prinsipper.

Denne tilnærmingen er mer substansiell enn definisjoner av ekstremisme som tar utgangspunkt i tilfeldige og variable flertalls oppfatninger av «det normale» eller hva som er riktig og galt. For eksempel har man inntatt et (normativt) ekstremt standpunkt om man vil etablere proletariatets (dvs. partiets) diktatur, en førerstat, oppheve rettsstaten, diskriminere eller undertrykke kvinner, homofile, personer med annen etnisk eller nasjonal opprinnelse osv., og om man aksepterer tortur og lignende.

Denne definisjonen ser ut til å passe godt med en kategorisering eller klassifisering av politiske posisjoner som legger den klassiske høyre-venstre-aksen til grunn (figur 1):

Figur 1: Høyre-venstre-aksens besnærende, men empirisk unøyaktige radikalitets- og ekstremismesymmetri.

Figuren er imidlertid prinsipielt problematisk fordi den legger til grunn en falsk symmetri mellom venstre- og høyresiden. For hvis utgangspunktet er at «radikal» knyttes til endringer i en frigjørende retning, blant annet gjennom sikring av rettsstaten, utvidelse av demokratiet, like rettigheter for menn og kvinner og ulike sosiale og etniske grupper m.m., vil radikal politikk ligge på venstresiden, men innenfor den ikke-ekstreme delen av det politiske spekteret. Dette innebærer at grupper og partier som på bakgrunn av radikale ideologier beveger seg utenfor de demokratiske og menneskerettslige rammene, ikke er radikale, men ekstreme.

Demokratisk radikalisme

Historisk er det rimelig å plassere «radikale» innenfor det demokratiske og rettsstatlige området. Der kan man også plassere revolusjonær radikalisme når det handler om å etablere eller styrke demokratiet, øke respekten for menneskerettighetene og sikre rettsstaten – som i revolusjonære overganger fra føydalstat til borgerlig demokrati, i revolusjonære opprør mot kolonialisme og okkupasjon, og mot autoritære eller totalitære diktaturer. Historisk har aktivistene og ideologene for en slik politikk tilhørt den politiske venstresiden.

Denne forståelsen av ‘radikal’ innebærer at begrepet fastholdes i både dets etymologiske og terminologihistoriske betydning. Men tilnærmingen er også bestemt av avklaringene av det ekstreme og ikke-ekstreme, hvilket gir rom for både populisme og radikalisme til venstre på den politiske høyre-venstre-aksen.

Nazistiske og fascistiske grupper kan identifiseres som høyrerevolusjonære bevegelser.

Situasjonen på høyre side av spekterets ikke-ekstreme del er ikke noen enkel parallell til situasjonen på venstre side. Det finnes nok en høyrepopulisme, parallelt med venstrepopulisme, gitt de løse definisjonene av populisme. Men hvordan skulle begrepet ‘høyreradikal’ gis et meningsfullt innhold gitt radikalisme-begrepets etymologi og terminologiske historie?

Kan det tenkes en høyreradikalisme som i tillegg til å innebære gjennomgripende endringer, også er frigjørende – dvs. omfatter styrking av menneskeverd, menneskerettigheter, demokrati og rettsstat, og derfor innebærer mindre sosiale forskjeller, mindre diskriminering på grunnlag av kjønn, seksuell legning, «rase», etnisitet eller nasjonal opprinnelse?

Høyrepolitisk aktivisme ut over det populistiske, har gjennomgående betydd antiparlamentarisme, autoritets- og statsdyrking, mindre demokrati, svekkede rettsgarantier og diskriminering. Slike aktivistiske posisjoner havner derfor fort i det normativt ekstreme. Dette blir særlig tydelig dersom vi snakker om høyrerevolusjonære. Deres målsettinger om gjennomgripende endringer, ofte av reaksjonær karakter, er pr. definisjon ekstreme idet disse endringene nettopp handler om å innskrenke (eller avskaffe) demokratiet, og innebærer at menneskerettigheter settes til side, som regel til «fordel» for en politikk som krenker menneskeverdet til personer og grupper som oppfattes å true samfunnets «renhet» eller homogenitet.

Nazistiske og fascistiske grupper kan identifiseres som høyrerevolusjonære bevegelser, men deres autoritære eller totalitære og (ofte, om ikke alltid eller i alle henseende) reaksjonære posisjoner kan altså ikke begrepsmessig og terminologihistorisk meningsfullt kalles radikale.

Muligens kan libertarianismen, en posisjon som tilsynelatende ønsker maksimal individuell frihet og likeverd, men gjennom en minimalistisk stat («nattvekterstaten»), være en kandidat for en høyreradikal posisjon. Men en slik klassifisering ville passe dårlig med den alt for utbredte bruken av «høyreradikalisme» som nettopp uttrykk for autoritære eller totalitære bevegelser av fascistisk/nazistisk type.

Kort sagt er radikalisering prosessen som gjør noen radikal.

Dette innebærer at uttrykket «høyreradikal», i alle fall i en europeisk og norsk kontekst, viser til en empirisk tom kategori, og derfor til et ikke-sakssvarende begrep. Høyrepopulisme vil dermed være en videre og mer diffus kategori enn venstrepopulisme, og mens radikalismen finnes på venstresiden, er det et ytterst spinkelt grunnlag for å snakke om høyreradikalisme.

Gjør man det, synes det å være i en generisk forstand som hopper bukk over radikalismens historiske og idehistoriske plassering på venstresiden. I dette lys er det mer nærliggende å se en overgang fra høyrepopulisme til høyreekstreme posisjoner når de mest ytterliggående høyrepolitiske posisjoner skal beskrives og kategoriseres.

Figur 2: En mer presis klassifikasjon langs høyre-venstre-aksen.

Det innebærer at figur 2 er mer analytisk presis enn figur 1. Men det er også viktig å huske at det ikke er vanntette skott mellom de ulike kategoriene i figuren. Det kan være glidende overganger og det finnes posisjoner, grupper og partier som befinner seg i et spenningsfelt mellom to eller flere av kategoriene. Denne presiseringen gir også grunnlag for et oppgjør med den uklare bruken av «radikalisering» som benevnelse på en prosess inn i ekstreme posisjoner.

Radikalisering vs. ekstremisering

Termen «radikalisering» viser til en aktivitet, dvs. en bevegelse fra høyre mot venstre langs høyre-venstre-aksen. Dette innebærer at vi står overfor radikalisering om noen forflytter seg fra en posisjon som ligger nærmere høyre side og over i en som befinner seg på venstre side av midtstreken, eller om noen beveger seg fra et venstreorientert «sentrumsparti» og inn i en venstrepopulistisk eller radikal gruppering. Rent prinsipielt og presist kan man også si at radikalisering begrenser seg til bevegelsen inn i en radikal posisjon slik den er avgrenset klassifikatorisk på venstre side i av den politiske høyre-venstre-aksen. Radikaliseringen stopper da også i den radikale kategorien. Kort sagt er radikalisering prosessen som gjør noen radikal.

Radikalisering er et tvetydig begrep som med fordel kan avgrenses til én historisk mening.

Denne begrepsmessige og analytiske oppklaringen forteller også at uttrykket «radikalisering», som uttrykk for en bevegelse i radikal retning eller inn i en radikal posisjon, har like liten mening på høyre side av det politiske spekteret som selve begrepet radikal. Uttrykket «radikalisering» som navn på en prosess hvor man aksepterer bruk av vold for å nå politiske eller religiøse mål, er derfor ikke klargjørende. Det utgjør depresiserende språkbruk fordi det innebærer en ny, generaliserende og uklar bruk av et etablert uttrykk.

Viljen til å bruke vold for å nå illegitime, dvs. anti-demokratiske og menneskerettskrenkende, mål, er uttrykk for en ekstrem posisjon. Derfor er det hensiktsmessig, i betydningen sakssvarende, å etablere et nytt uttrykk for prosessen inn i ekstreme posisjoner. Et slikt uttrykk bør være nøytralt til om prosessen foregår til høyre eller venstre.

Neologismen ekstremisering er et selvforklarende uttrykk som bare benevner bevegelsen inn i ekstreme posisjoner, uavhengig av side i det politiske spektret. Uttrykket sier heller ikke noe om årsakene til prosessen. Det er en diskusjon som faller utenfor rammen av denne kronikken.

Konklusjoner

Gitt presise definisjoner hvor begreper, som demokratisk, populistisk, radikal, konservativ, reaksjonær og ekstrem, avstemmes i forhold til hverandre, ser vi at «høyreradikal» er en empirisk tom kategori. Dette viser at det er behov for større presisjon i både offentlig debatt og faglitteraturen.

Radikalisering er et tvetydig begrep som med fordel kan avgrenses til én historisk mening, mens vilje til bruk av antidemokratiske, menneskeverdskrenkende og voldelige virkemidler godt kan kalles ekstremisering.