Folk flest går mot venstre

Nei, dette er ikke ønsketenkning, det er faktisk vitenskapelig fastslått. I forrige uke ble dette nok en gang dokumentert, da Norsk Monitor presenterte smakebiter av sin siste undersøkelse av hvordan folks holdninger i grunnleggende politiske spørsmål utvikler seg. Det gir venstresiden noen utfordringer, men først og fremst muligheter.

I de klassiske skillesakene mellom høyre og venstre har høyresiden tapt kampen om opinionen

Siden 1985 har man fra Norsk Monitor stilt et representativt utvalg de samme spørsmålene. Det gjør at man kan følge forandringer i meningsdannelsen tett. Og forandringer har det vært. I de klassiske skillesakene mellom høyre og venstre har høyresiden tapt kampen om opinionen. Gjennom 80- og 90-tallet var for eksempel befolkningen delt omtrent på midten i spørsmålet om et høyt skattenivå var nødvendig for å sikre offentlige goder. Etter årtusenskiftet har det vært et stadig voksende flertall som stiller seg bak dette utsagnet – faktisk dobbelt så mange enn de som er uenige. Prosjektet om å gjøre skattekutt til et frihetsprosjekt og en vinnersak har altså høyresiden tapt.

Velgermassen har beveget seg ideologisk mot venstre mellom valgene i 2013 og 2017

En annen viktig skillelinje har gått i synet på privatisering av velferd. Også der skjedde det noe rundt år 2000, der et flertall nå er uenige i at det blir bedre og billigere med private løsninger. I 2001 sa 69 prosent seg helt eller delvis enig i at det er for mye statlig innblanding og regulering, mens i 2019 var andelen 38 prosent. Og mens det i 2001 var 64 prosent som sa seg helt eller delvis enig i at oppgaver ville bli bedre eller billigere løst i det private enn det offentlige, er det bare 38 prosent i 2019. Valgforsker Johannes Bergh, som leder valgforskningsprogrammet ved Institutt for samfunnsforskning, sier undersøkelsen underbygger funn fra valgundersøkelsen i 2017, som viser at velgermassen har beveget seg ideologisk mot venstre mellom valgene i 2013 og 2017. «Vi så en dreining mot venstresiden i økonomiske høyrevenstre-akse-spørsmål generelt, både blant unge og gamle og blant de fleste partiers velgere», sier Bergh til NTB. Så var det også valgordningen som sikret gjenvalg for Solbergregjeringen. Flertallet stemte nemlig på de partiene som ville ha regjeringsskifte.

Høyresiden kjemper nå en forsvarskamp på dette viktige samfunnsområdet, der man ikke lengre rykker fram med storstilte privatiseringsprosjekter. I stedet må de forsvare kommersielle barnehager og barnevernsinstitusjoner, og har lagt tankene om frislipp av kommersielle selskaper i skolesektoren på is.

Høyresiden kjemper nå en forsvarskamp på dette viktige samfunnsområdet, der man ikke lengre rykker fram med storstilte privatiseringsprosjekter

Det politiske stemningsskiftet får følger også for hvordan det snakkes om politikk. Den politiske debatten handler ikke bare om hvem som har de beste løsningene. Den handler også om hvem som får bestemme hva utfordringen er. På høyresiden og fra Civita-hold har man gjerne vist til kampen om det som den svenske filosofen og forfatteren Lars Gustafsson kalte problemformuleringsprivilegiet. Den som har problemformuleringsprivilegiet i den offentlige debatten, får også makt over løsningen. Målet for alle tankesmier er å påvirke dette, og definere hvilke saker vi som samfunn mener er viktige –  og ikke minst hvilke verdier «alle» mener er gode mål for samfunnsutviklingen. Civita har rett og slett ønsket å ta det de kaller «godhetshegemoniet» fra venstresiden. De vil at journalister og folk flest skal slutte å stille spørsmål om hvorfor det er skattekutt til de rikeste og velferdskutt til de svakeste i statsbudsjettet, og heller spørre hvorfor det ikke er kuttet mer i skattene og strammet mer inn på offentlig sektor.

Dette har imidlertid ikke høyresiden og deres tenketank lykkes med, på tross av mye ressurser og høy frekvens i medieopptredener.

Det forklarer også endringen i retorikk. Man har skjønt at det ikke er mulig å vinne valg med å fortelle velgere at man vil føre tradisjonell høyrepolitikk. Ulikhet og forskjeller er negativt. Fellesskap, trygghet og en sterk velferdsstat er positive verdier for de aller fleste. Den tankekrigen har venstresiden vunnet. Det gir utfordringer, når høyresiden ikke lenger snakker høyt om hvordan økte forskjeller kan være rettferdig. Nå trilles skattekuttene til de rikeste ut bakveien fra finansdepartementet, mens høyreregjeringen snakker om små forskjeller som en viktig verdi i det norske samfunnet.

Fellesskap, trygghet og en sterk velferdsstat er positive verdier for de aller fleste. Den tankekrigen har venstresiden vunnet

Civita, Frp, Høyre, Venstre og Krf har lykkes med å gjøre Per-Willy Amundsen, Sylvi Listhaug og Per Sandberg til statsråder. Det kan skape depresjon og mismot. Men at den politiske kampen kjempes om venstresidens verdier er likevel en trøst. Det viser at det bør være fullt mulig å vinne også den politiske makten. En sentrum-venstreside som greier å holde fokus på politiske saker og unngår sjølmål har det aller beste utgangspunktet.