For meg er dette blitt personlig

Grensene har åpenbart forandret seg de siste månedene. Bokstavelig talt – på alle måter.

(Denne teksten sto først i iFinnmark – NordnorskDebatt)

Inntil juli og august var over halve Norge klar til å ta imot folk i nød, folk på flukt. Fra Syria, Eritrea, Afghanistan og Pakistan. De med annen kulør i huden, de med annen religion og kultur. De fleste av oss syntes at forliket på 8 000 var bra, men det må åpenbart ha vært på en god dag; den dagen vi tenkte at det ikke hjalp å hjelpe i nabolaget, der de var. Den dagen da kulene og bombene ble vist på TV og intervjuene i TV2 var på sitt beste/verste – da var vi gjestmilde og varme. Da sto Frp-erne på en side, og sosialist-røkla på den andre.

Ikke bare kom høsten, men det ble så mye kaldere overalt.

Så skjedde det noe. Det skjedde noe med temperaturen. Med stemninga. Ikke bare kom høsten, men det ble så mye kaldere overalt. I kronikker, på FB og på nettet generelt.

Vet ikke helt hvorfor, men muligens var de 8 000 plutselig blitt noe mer enn et tall i avisa og på nettet? De, “liksom-asylsøkerne”, “lykkejegerne”, “migrantene”, var plutselig så helsikes mange flere enn de antatte og vedtatte 8 000. Håret i suppa var plutselig blitt en hel tupé på bifftallerken vår. Det ubehaget vi kunne bære over med, de 8 000 enkeltindividene som skulle spres rundt i landet, ble plutselig noe konkret og ekte som vi kanskje måtte forholde oss til i det daglige.

Like fort som det syklet folk gjennom skogene i Russland og over til Storskog, var nestekjærligheten og omtanken forsvunnet. Over natta ble mantraet at vi måtte stenge grensene, og at nå måtte vi jaggu kunne tenke på oss sjøl og velferden vår.

Reaksjonen blant folket var avsky.

I Hemsedal brant et asylmottak ned, og FB rant over av hyllest og takknemlighet til de som eventuelt hadde satt fyrstikka borti. Bort med dem som bodde på mottaket, barna, mødrene, fedrene og de enslige – helst lengst mulig vekk.

I Sarpsborg gikk 20–30 asylsøkere i tog for å markere at de ønsket mulighet til å kommunisere med de i familien som var igjen i krigssonen. Reaksjonen blant folket var avsky, og majoriteten mente at dette var noen utakknemlige jævler. At de i tillegg eide sin egen smarttelefon ble tatt til inntekt for at dette umulig kunne være folk i nød. Sånne folk skal ikke ha mobiltelefon, og iallfall ikke en iPhone.

I Alta var to 16-åringer for nærgående med ei 12-år gammel jente, og det fantes plutselig ikke den straff som var streng nok for denne formen for opptreden. The Jury has reached it´s verdict – guilty – and the sentence is hanging. Helst giljotinert først.

Det var ikke bare de to “skyldige” som plutselig var skyldig, det var hele gjengen – uavhengig av hvor de kom fra, uavhengig av farge og uavhengig av når tid de kom til landet. Handlingen ble dissekert, analysert og det ble konkludert med at dette åpenbart hadde sammenheng med forkastelig kvinnesyn og religion. Ungdommelig idioti var ikke et tema. I samme periode ble Hege Storhaug er nominert til Årets Navn i VG, og leder nå med god margin. Kort fortalt vil hun islam og muslimene dit pepper’n gror.

Hvor i helsike har vi sporet av?

Hva f … er det som skjer? Hvor i helsike har vi sporet av? Hvor er den innebygde uskyldspresumpsjonen som de fleste av oss er født med?

Hvorfor er det blitt slik at det er OK å bruke kammen over alle som har en annen kulør i huden og som har den minste antydning til ikke-etnisk-norsk? Hvorfor er det blitt slik at ALLE nå per definisjon er lykkejegere, inntil det motsatte er bevist? Hvorfor er det greit at et terroranslag i Paris skal mistenkeliggjøre ei hel, og uhomogen, gruppe på vandring?

Hvorfor skal de med mindre gode motiver for å oppsøke Norge få lov å bestemme hvordan vi oppfører oss, opptrer og behandler de som faktisk har rett til og bør være her? Hvorfor skal en gjeng psykopater i IS eller Boko Haram få lov til å påvirke oss nordmenn ift. hvordan vi ser på dem med annen hudfarge, kultur og religion?

Det gjør vondt langt inn i sjela.

Hvorfor skal de som er i landet, de som er på vei inn, måtte akseptere at de blir satt i samme bås som de nevnte psykopatene, når INGEN hadde samme bås-tankegang da en viss kar gikk amok på Utøya? Han var norsk som noen, han gikk i kirka og stemte Frp ved valg – men ingen, iallfall ingen med vettet i behold, har tenkt tanken om at han er representativ for den norske befolkning.

Hvorfor er det OK å generalisere når det kommer til “de andre” med ulik farge og religion enn oss? For meg er dette blitt personlig. Det gjør vondt langt inn i sjela når voksne folk lar sin eder og galle få utløp i diverse kommentarfelter, hvor de først er nøye med å presisere at “jeg er ikke rasist, men…”.

Jeg har nemlig en liten gutt her hjemme. Han kommer fra et annet kontinent enn vårt, og har flott gyllen brunfarge. Han har krøllete svart hår, og kan fort forveksles med å være en “lykkejeger”, en ung jihadist eller en fremtidig trygdesnylter. Han er adoptert fra Etiopia, men kunne like gjerne vært en 10 år gammel asylsøker fra Eritrea.

Jeg både håper og tror at han er lykkelig uvitende om hva som sies om “sånne som han” i kommentarfeltene, men vi er dessverre kommet dit at vi som foreldre, vurderer å måtte realitetsorientere han på hva han risikerer å møte av holdninger ute i lokalsamfunnet, slik at han er best mulig forberedt.

Som pappa er jeg redd for at dette nå har endret seg.

Hittil har han gått på en skole med “fargeblinde” elever og lærere, og har blitt behandlet som en av gutta, på alle områder i livet. Som pappa er jeg redd for at dette nå har endret seg, fordi fremmedfrykten, og til dels hatet fra enkelte, nå er blitt så allment akseptert, at generaliseringen vil ramme blindt alle som ikke fremstår som etnisk norsk.

Som medborger er dette også uendelig trist, fordi det er så utrolig mange som har kommet, og fortsatt vil komme, som virkelig trenger hjelp og beskyttelse mot bomber, tortur og forfølgelse.

Noen har ikke et slikt behov, og noen er sikkert også store drittsekker, men det som skremmer mest er at flere og flere setter “alle” i denne kategorien, uten å gi dem et snev av sjanse til å vise at de er enkeltindivider, på godt og vondt, som deg og meg.

(Denne teksten sto først i iFinnmark – NordnorskDebatt. Gjengitt med tillatelse fra forfatteren)