Forsoning kan også være kvinnekamp

Samme budskap kom fra mamma da jeg senere begynte å skrive kronikker om alt fra grove menneskerettighetsbrudd i Saudi Arabia til abortlovgivning i Norge.

Det toppet seg da jeg skrev kronikken «Vi er de Skamløse arabiske jentene og vår tid begynner nå» i Aftenposten Si;D i 2016. For første gang skrev jeg klart og tydelig om mine egne opplevelser, og ved å snakke åpent om skammen skulle jeg frigjøre meg fra den.

Det falt meg ikke inn å tenke på at mamma var redd, både for min sikkerhet og for reaksjonene fra andre

Det falt meg ikke inn å tenke på at mamma var redd, både for min sikkerhet og for reaksjonene fra andre. Jeg tolket rådene hennes som et forsøk på å stilne meg. Jeg forstod ikke før mye senere at de patriarkalske strukturene som begrenser meg, i stor grad begrenser henne også. Dette har jeg skrevet om i boka Skal du ikke gifte deg snart? Og alt mamma og jeg burde ha snakket om i stedet.

Etter innlegget i 2016 fortsatte jeg å snakke og skrive i offentligheten om skam, ære og negativ sosial kontroll, men også om rasisme, utenforskap og det å vokse opp mellom flere kulturer.

Mamma bet seg særlig merke i begrepet «skamløs», som hun anså som «skandaløst». Datteren hennes var i alle medier og snakket om hvordan hun ikke eier skam, samtidig som det å være skamløs eller æreløs, «bala haya» eller «bala sharaf», er noen av de verste anklagene man kan få på arabisk. Det finnes knapt noen verre skjellsord, når det å eie skam og ære er selve målestokken på hvorvidt man har en verdi som menneske, og om samfunnet du er en del av godtar deg.

På den ene siden leste hun kommentarfelt om at jeg ikke var god nok, at jeg var PR-kåt, og nørte opp under rasisme

På den ene siden leste hun kommentarfelt om at jeg ikke var god nok, at jeg var PR-kåt, og nørte opp under rasisme og at foreldrene mine hadde mislyktes i oppdragelsen. Det gjorde henne redd og usikker. På den andre siden så hun at andre debattanter og politikere brukte min historie for å underbygge sine fordommer mot folk som ser ut som oss.

I stedet for å få vise hvor kompleks kampen for frihet er, når den du kjemper mot er den du elsker mest, skulle kampen bli begrenset til å handle om «oss» og «dem», «vi som er frie» og «de som ikke vet sitt eget beste», og dikotomiene «vestlig» og «ikke-vestlig», «muslim» og «ikke-muslim», «innafor» og «utafor». Dette gjorde mamma forbanna.

Nyansene forsvant i mylderet av presseoppslag, og jeg brukte mer tid på å forklare at «ikke alle innvandrere/muslimer/folk som ser ut som meg har opplevd dette eller har det sånn» og at «dette finnes i lukkede, norske miljøer i dag også», enn på å snakke om de reelle utfordringene som også finnes i mine foreldres kultur og religion, og som begrenser unge mennesker på grunn av ideer om dydighet og ærbarhet. Rettighetsbrudd og overgrep skal aldri unnskyldes eller forsvares, men det finner noen gråsoner som vi trenger et språk for å snakke om.

Det var først noen år senere at jeg stilte meg spørsmålet: hvordan er det å oppdra et barn man ikke kjenner seg igjen i?

Jeg hadde funnet stemmen min, og ordene til å beskrive og forklare utfordringene og dilemmaene, og jeg kunne ikke slutte å snakke høyt om det. Jeg tenkte at hvis noen kan snakke om de vanskelige tingene, så er det jeg som bor i Norge, ett av verdens tryggeste land. I tillegg mente jeg at den eventuelle risikoen det medførte var verdt å ta. Jeg har hele tiden prøvd å utvide rommet for å snakke om nyanser, dilemmaer, uenigheter og kompleksiteten i problemene.

Det førte til store konflikter, og til at gapet mellom mamma og meg ble stadig større, og vi snakket ikke sammen i månedsvis om gangen. Det var først noen år senere at jeg stilte meg spørsmålet: hvordan er det å oppdra et barn man ikke kjenner seg igjen i?

I januar 2019 ble jeg spurt om å holde en innledning på lanseringen av FAFOs rapport «Migrasjon, foreldreskap og sosial kontroll». I rapporten setter forskerne fokus på foreldres opplevelse av å oppdra barn i en migrasjonskontekst. Jeg hadde ikke snakket med min mor siden vi hadde en opphetet krangel og jeg stakk tilbake til Oslo på første fly første juledag, og leste rapporten med stor interesse og klump i magen.

Særlig bet jeg meg merke i det forskerne skrev om kostnaden ved migrasjon for foreldregenerasjonen: «Migrasjon innebærer nesten alltid en søken etter noe bedre: beskyttelse mot krig og forfølgelse, tilgang til arbeid, inntekt og høyere levestandard, muligheter til skolegang og utdanning. Men migrasjon innebærer ofte også tap – av tilhørighet, status, identitet og fellesskap i det man reiste fra.»

Jo mer jeg leste, desto mer kjente jeg meg selv og foreldrene mine igjen, og desto tydeligere ble det at når jeg forteller om mine erfaringer med streng oppdragelse og begrensninger, så finnes det to sider av den saken. Rapporten fra FAFO hjalp meg å innse at mitt liv og mine valg ikke bare påvirker meg, men også mine foreldres liv. Mamma har oppdratt en datter som har brutt med alle forventningene hun hadde til henne, en datter som folk – både familiemedlemmer og fremmede – kritiserer henne for å ha oppdratt.

Mamma har oppdratt en datter som har brutt med alle forventningene hun hadde til henne, en datter som folk kritiserer henne for å ha oppdratt

Mamma har oppdratt en datter som lever et helt annet liv enn det hun selv kunne drømme om. Jeg var villig til å kutte båndet mellom oss, og trodde at hun kom til å gjøre det samme. I stedet har mamma tatt det vanskelige valget om å akseptere meg for den jeg er, og prøve å forstå meg.

«Tar du tilbake alt nå?» har kjæreste og venner tullet med, når jeg har fortalt at jeg har en mye større forståelse og respekt for min mors opplevelse av mitt opprør i dag. Svaret er nei. Jeg ville ikke vært foruten noe av det som har skjedd, fordi det er det som har ført oss hit. Selv om jeg ikke kommer til å inngå kompromisser når det gjelder min frihet, så forstår jeg enda bedre nå at det ikke er mamma som er fienden, men de kulturelle og religiøse strukturene og holdningene rundt både henne og meg. Det er de som bebreider henne for hvordan jeg har endt opp med å bli. For å vinne den kampen, trenger jeg mamma med på laget. Forsoningen med mamma representerer ikke slutten på kampen mot patriarkatet, det representerer en ny begynnelse. Nå kjemper jeg for mamma også.

«Tar du tilbake alt nå?» har kjæreste og venner tullet med, når jeg har fortalt at jeg har en mye større forståelse og respekt for min mors opplevelse av mitt opprør i dag

Jeg mener fortsatt det er riktig å være kompromissløs når det gjelder min egen frihet, og det å leve livet mitt slik jeg selv ønsker, ikke slik det forventes av meg. Hadde jeg inngått kompromisser, så hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Men det er også grenser for hvor lenge man orker å stå i en konflikt. Jeg ville gi konflikten en avslutning: enten så bryter vi, eller så må vi finne en måte å leve sammen på og respektere hverandre.

Jeg begynte å intervjue mamma til boka «Skal du ikke gifte deg snart» fordi jeg ville forstå hennes ståsted og opplevelser. Ved å gjøre dette har jeg innsett flere ting, blant annet at det er en like stor kraft i forsoningen som det er i selve kampen.

Svaret er nei

Jeg har noen oppfordringer til de som kjenner på noe av det samme. Til foreldre som syns det er vanskelig å oppdra barn mellom flere kulturer og som ikke vet om de skal velge barna sine eller alle de som sladrer om dem, vil jeg si at jeg håper dere velger barna deres. De trenger å bli valgt, og sett. De trenger dere på laget sitt. Det å vite at dere er der ved deres side betyr alt. For å si det med mammas ord: Husk å oppdatere dere.

Til andre unge: Hvis noen har gjort deg noe vondt, så skylder du dem ingenting. Det at man er i familie er ikke i seg selv en grunn til å beholde en relasjon. Men hvis, og bare hvis, du tror at forholdet kan reddes og det kan gi dere begge noe tilbake, så prøv. Det kan være verdt å gi det et forsøk. Og av og til kan man få en relasjon man aldri trodde var mulig, og som man ikke visste at man savnet.

Jeg er takknemlig for at jeg får lov til å skrive om et forhold som har hatt godt av å bli satt under lupen, og som for første gang noensinne føles trygt og åpent. Jeg vet at ikke alle kan gjøre det jeg har gjort sammen med mamma. Noen kan gå enda lenger, mens andre risikerer mye bare ved å fortelle en brøkdel av sannheten om livet sitt.

Jeg vil fortsette å ta kampen for og med min mor, søster og datter. De begrensningene som rammer meg, rammer dem også.

Derfor vil jeg fortsette å ta kampen for og med min mor, søster og datter. Uansett hvem hun er og hvor i verden hun befinner seg. Derfor vil jeg ta kampen for min far, min bror og min sønn. De begrensningene som rammer meg, rammer dem også. Vi må frigjøre hverandre.