Fra bruker til borger

FN-konvensjonen om rettighetene for mennesker med nedsatt funksjonsevne ble av Norge underskrevet i 2007 og ratifisert i 2013. Det burde selvsagt være unødvendig med egne konvensjoner som understreker at kvinner, barn og folk med funksjonsvariasjon har akkurat de samme rettighetene som alle andre. Det viser seg dessverre nødvendig hver dag hele året. Fortsatt er funkiser oftere brukere enn borgere.

Folk med funksjonsvariasjon blir kontinuerlig utsatt for diskriminering. På skolen, i arbeidsmarkedet, de blir utsatt for institusjonalisering, vold, overgrep og hatprat, listen er lang. Ofte blir de fratatt muligheter for å bestemme selv i eget liv. Altfor ofte er det politikere, tjenesteapparat og andre som bestemmer hva som er best for dem.

En særlig utfordring er at funksjonsvariasjon blir sett på som sykdom, en feil ved individet

En særlig utfordring er at funksjonsvariasjon blir sett på som sykdom, en feil ved individet. Hvis noen har en kroppslig eller psykisk funksjon som varierer tilstrekkelig fra den statistiske normalvariasjonen så er det personen det er noe galt med.

Funksjonsevnekonvensjonen tar et oppgjør med en slik forståelse av funksjonshemming. Den fremhever at det først og fremst er strukturene og samfunnet det er noe feil med. Funksjonshemming oppstår i en relasjon mellom individets forutsetninger og samfunnets barrierer. Det enkleste bildet er av Idil som bruker rullestol som mobilitetshjelpemiddel. Hun er selvsagt ikke funksjonshemmet i godt tilrettelagte omgivelser, men med en gang det ikke er heis opp til klasserommet resten av klassen bruker, blir hun funksjonshemmet. Når hun skal ta bussen hjem etter skolen, og bussen ikke har med rampen som gir henne tilgang, så blir hun utelukket fra felleskapsarenaene på akkurat samme måte som Rosa Parks ble det på grunn av sin hudfarge i Alabama i 1955.

Historien om da Parks nektet å gi fra seg sitt sete i den delen av bussen som var forbeholdt hvite, er velkjent. Hun nektet å flytte seg, og med det avslørte og synliggjorde hun diskriminering. Den eksplisitte rasismen, men også en praksis mange tok for gitt, ble avkledd. Mange tok for gitt at svarte og hvite skulle være adskilt på bussen. På samme måte tar mange det i dag for gitt at personer med funksjonsvariasjon ikke kan delta på samfunnets arenaer på linje med andre.

Våre holdninger og fordommer er samfunnskapte barrierer som skaper funksjonshemming

Våre holdninger og fordommer er samfunnskapte barrierer som skaper funksjonshemming. At nesten ingen med utviklingshemming er i ordinær jobb handler selvsagt ikke om individuelle forutsetninger. Det handler om at vi, du og jeg, ikke tror at det er mulig for personer med utviklingshemming å ha en ordinær jobb. Vi utelukker dem fra muligheter til utdanning. Vi utelukker dem fra å delta i arbeidslivet. Og, når vi gjør dette, så utelukker vi dem også fra et liv på linje med andres liv.

Mange med funksjonsvariasjon er avhengig av tjenester for å leve liv i tråd med egne ønsker og verdier. Når disse tjenestene setter begrensninger på når du kan legge deg, hvor du kan reise eller hvilke aktiviteter du kan delta på, så er det nettopp tjenestene som skaper funksjonshemming. Tjenestene som skal bidra inkludering, deltakelse og medborgerskap kan altså også bli funksjonshemmende barrierer.

Denne vinteren skal Stortinget nok en gang behandle forslag fra SV om å inkorporere funksjonsevnekonvensjonen i norsk lov på lik linje med andre slike konvensjoner. Lenge har det nesten bare vært SV som har kjempet for en slik inkorporering, men de siste månedene har flere parti snudd. Det er en betydelig utvikling at AP og SP nå støtter et slikt forslag. Da er det ekstra skuffende at både KrF og Venstre fraviker sine primærstandpunkter, bøyer av for Høyre og dermed ikke vil bidra til et av de viktigste likestillingsspørsmålene i vår tid. Særlig er det skuffende at KrF, som til vanlig har stor kredibilitet innen funkispolitikken, ikke har fått gjennomslag.

Det er kanskje lett å avfeie diskusjonen om inkorporering med at dette kun er symbolpolitikk. Så lenge vi har ratifisert konvensjonen burde det selvsagt ikke være nødvendig med ytterligere forpliktelser. En skulle tro og håpe at Norge var et foregangsland når det gjaldt rettighetene til folk med funksjonsvariasjon. Slik er det ikke. Vi er flere ganger blitt kritisert av FN for nettopp å ikke gjøre nok på feltet. FN-komiteen som overvåker Norges etterlevelse av funksjonsevnekonvensjonen uttalte at det kan synes som vi er bedre på velferd enn på rettigheter. Vi er nødt til å skifte perspektiv i vår politikkutøvelse. Vi må flytte fokus fra bruker til borger.

Vi er nødt til å skifte perspektiv i vår politikkutøvelse. Vi må flytte fokus fra bruker til borger

I den grad dette er symbolpolitikk så er regjeringspartiene og FrP sin manglende vilje til å gjøre funksjonsevnekonvensjonen til norsk lov, et lysende symbol på hvor lite viktig de mener likestilling og medborgerskap er. Manglende vilje til å likestille denne konvensjonen med andre konvensjoner er slående likt den manglende evnen politikken har hatt til å forstå og handle når folk med funksjonsvariasjon blir diskriminert. Argumentasjonen er diskriminerende i seg selv, og slår bena under alle gode intensjoner både Høyre og KrF har hatt på andre områder. Hva betyr en verdighetsreform når en ikke er villig til likestilling?

Det krever en juridisk og menneskerettslig avhandling å gjennomgå argumentene som fremkommer i debatten om inkorporering av funksjonsevnekonvensjonen i norsk lov. Jeg er ikke jurist, men noen av argumentene som føres av særlig Høyre i denne saken, fremstår både underlige og nedlatende. Det virker nesten som de mener at vi andre ikke forstår konsekvensene av det vi foreslår. Måten det argumenteres på, føyer seg inn i rekken av tilfeller der politikere tror at vi vet best, vet best hva som er best for folk. Bare for å slå inn noen dører som burde stå på vid gap: Politikere vet ikke alltid best.

Menneskerettigheter er ikke laget for at de skal være lette å følge. Det er ikke slik at de kun skal anerkjennes når et lands praksis er i tråd med dem. De må anvendes for å gi retning, for selvransakelse, for at vi skal stille spørsmål ved egen praksis. Når Høyre og FrP nå argumenterer med at FN-komiteen som overvåker lands etterlevelse av funksjonsevnekonvensjonen er for radikal i sin forståelse av konvensjonen, gir de også slipp på en mulighet. En mulighet til nettopp å bruke funksjonsevnekonvensjonen til å ransake vår egen politikk og egen praksis.

Hva betyr en verdighetsreform når en ikke er villig til likestilling?

De blir blant annet forsvarere av en vergemålslov som må revideres. At folk blir fratatt egen rettslige handleevne uten reelle forsøk på beslutningsstøtte, er dypt problematisk. Det er enkelt å si at noen kan være i en slik situasjon at de trenger hjelp til å ivareta seg selv og sine egne interesser. At det er, som det ofte er i dag, en betalt verge som også skal ivareta kanskje flere titalls andre personers ønsker og verdier, faller på egen urimelighet. Vi trenger internasjonale forpliktelser som sparker oss på leggen, som forventer at vi gjør bedre, som krever at vi utvikler vårt lovverk og vår praksis. Det er mulig. Eksempelvis har ULOBA igangsatt forsøk med beslutningsstøtteråd som består av flere ubetalte nærpersoner som sammen med personen finner ut hva denne faktisk vil med grunnlag i personens egne verdier.

Høyre blir også forsvarere av et tvangslovverk som de selv har igangsatt utredningsarbeid for å vurdere endringer i. Bent Høie har vært tydelig i sitt ønske om et helsevesen med alternativer til tvang. Han har også brukt begrepet «pasientens helsevesen» i sin kritikk mot det Høyre mener er venstresidens overdrevne fokus på system og ansatte.

Funksjonsevnekonvensjonen utfordrer oss i dagens praksis på samme måte som Høie har gjort gjennom sin tid som helseminister. Da er det svært underlig at hans parti underminerer hans arbeid på den måten de nå gjør. Personlig er jeg overbevist om at vi av og til trenger å bruke tvang i vår praksis overfor enkeltpersoner som mottar helsetjenester. Jeg gjør det av og til selv i min egen yrkesutøvelse som vernepleier. Samtidig er jeg helt sikker på at vi har godt av å bli utfordret i vår praksis. Er det eksempelvis riktig å ha et tvangslovverk der en diagnose er et inklusjonskriterium?

En gang for flere år siden skulle jeg lage en kompetanseplan for noen tjenester for utviklingshemmede i en bydel i Oslo. Jeg foreslo at alle som jobbet i tjenestene skulle ha grunnleggende kunnskap om funksjonsevnekonvensjonen. Det var da en av mine flinkeste kollegaer sa at det kunne jo være fint med et internasjonalt perspektiv.

Det er først og fremst Norges allerede dårlige innsats for menneskerettigheter for folk med funksjonsvariasjon som gjør inkorporering av funksjonsevnekonvensjonen i norsk lov viktig

Funksjonsevnekonvensjonen er ikke et internasjonalt perspektiv. Funksjonsevnekonvensjonen forplikter oss i våre handlingsalternativer, både i politikken og i tjenesteutøvelse.

Det er først og fremst Norges allerede dårlige innsats for menneskerettigheter for folk med funksjonsvariasjon som gjør inkorporering av funksjonsevnekonvensjonen i norsk lov viktig. Da kan ikke kommuner gjemme seg bak at de følger norsk lov når de nekter folk å reise på ferie utenfor sin egen kommune, bygger store institusjoner eller «glemmer» at også barn med funksjonsvariasjon skal få mulighet til å gå på egen nærskole.