Fra taus majoritet til bråkete folkebevegelse

Hva mener vi egentlig med ordet demokrati? Det høres kanskje ut som et unødvendig spørsmål. Alle vet jo at demokrati betyr folkestyre. I et demokratisk samfunn er det folket som bestemmer. Politikerne skal representere velgerne, og føre en politikk som stemmer overens med folkeviljen.

Men gjør de det? Sånn egentlig?

Hva om denne fortellingen ikke stemmer overens med virkeligheten?

Litt fakta fra verden: 2024 var det varmeste året som noensinne er registrert. I januar 2025 passerte vi for første gang den magiske grensa på 1,5 grader gjennomsnittlig, global oppvarming. Det er dypt urovekkende, særlig siden utslippene bare fortsetter å øke. Vi styrer mot en oppvarming på tre grader innen 2100. Det er ingen tvil om at vi befinner oss midt i en eskalerende klimakrise. Men bak disse dystre tallene skjuler det seg også en annen krise – en demokratikrise.

En taus majoritet

Selv har jeg vært engasjert i klimasaken i årevis, og jeg har alltid tenkt at jeg tilhører en liten, bekymret og brysom minoritet. Det store flertallet er jo opptatt av andre ting, ikke sant? Folk flest bryr seg først og fremst om arbeidsplasser og økonomi. De vil ha vekst og velstand. De vil pumpe opp mer olje fra Nordsjøen. De forstår ikke det eksistensielle alvoret i klimakrisa. Når politikerne nedprioriterer klimaet, gjenspeiler de bare folkeviljen.

Dette er fortellingen jeg har fortalt meg selv. Men hva om denne fortellingen ikke stemmer overens med virkeligheten?

Hvorfor klarer vi det ikke?

I april i år lanserte den britiske avisa The Guardian «The 89% Project», sammen med en rekke andre nyhetsformidlere fra hele verden. Tittelen på dette prosjektet viser til at mellom 80 og 89% av verdens befolkning ønsker flere og sterkere klimatiltak. Problemet er bare at de ikke vet at de er så mange. De – for ikke å si vi – vet ikke at de tilhører et overveldende flertall av menneskene som bor på denne planeten.

Jeg er ikke spesielt god i prosentregning, men regner raskt ut at 89% av jordas befolkning utgjør 7,3 milliarder mennesker. Herregud, så mange vi er! Tenk om vi kunne samlet kreftene våre og tvunget gjennom en rask, grønn omstilling.

Hvorfor klarer vi det ikke?

Politikerne mangler mot

Mange politikere utrykker bekymring for klimakrisa, men de tør ikke å gjøre ord om til handling. Av frykt for å miste velgere lar de være å foreslå effektive klimatiltak, noe som forsterker «klimaparadokset». Det går ifølge Cicero-forskerne Monica Bjermeland og Marianne Aasen ut på at politikerne ikke tør å «innføre klimatiltak uten støtte hos folket, men støtten kommer først når folk får erfare tiltakene.»

Den mektige oljeindustrien jobber altså på spreng for å forlenge fossilalderen.

Dermed blir klima og miljø redusert til en retorisk pliktøvelse. Politikerne snakker varmt om bærekraft og grønn omstilling, uten at det fører til konkret politikk som virkelig monner. Dette misforholdet mellom ord og handling er både skadelig for klimaet, folks tillit til politikerne og troen på at klimakrisa er noe vi faktisk kan løse.

Det gjør ikke saken bedre at enkelte politiske partier sanker stemmer ved å aktivt ta avstand fra klimatiltak. Fram mot stortingsvalget i år vil SP og FrP trolig konkurrere om å være mest mot en offensiv klimapolitikk. Når de tar til orde for å øke den norske oljeproduksjonen, bidrar de ikke bare til å sinke omleggingen til en utslippsfri økonomi. De er også med på å styrke en av verdens mektigste bransjer.

Fossilbransjen har for stor makt

Fossilselskapene har enorme økonomiske og juridiske muskler. Det gir dem makt til å hindre og sabotere klimatiltak. Ifølge Transparency International brukte verdens syv største oljeselskaper nesten 64 millioner euro på lobbyvirksomhet i EU fra 2019 til 2024. I den samme perioden deltok de på mer enn 1000 møter med EU-kommisjonen.

Å bidra til den grønne omstillingen var visst ikke så lønnsomt, likevel.

Den mektige oljeindustrien jobber altså på spreng for å forlenge fossilalderen, på tross av at utslippene av klimagasser skader både planeten og verdensøkonomien. En fersk undersøkelse viser ifølge NRK at verdens største fossilselskaper har påført verden klimaskader til en kostnad av «290.000 milliarder kroner fra 1991 til 2020.» Klimaskadene forårsaket av Equinor alene beløper seg til 2261 milliarder kroner.

Likevel har Equinor, i likhet med mange andre oljeselskaper, nylig vedtatt å nedprioritere satsingen på fornybar energi. Å bidra til den grønne omstillingen var visst ikke så lønnsomt, likevel. Og mens oljebransjen saboterer den livsviktige omleggingen til et utslippsfritt samfunn, blir verden mer og mer urolig.

Verden er et trøblete sted

Så langt har 2020-årene vært en humpete kjøretur, og lite tyder på at vi går roligere tider i møte. Mens den globale gjennomsnittstemperaturen stiger jevnt og trutt, har vi fullt opp med andre bekymringer. Det fysisk krig i Ukraina og handelskrig i hele verden. Det pågår et brutalt folkemord på Gazastripen. Høyrepopulister vinner valg i land etter land, velferdsstaten er under angrep og levekostnadene øker.

I en markedsøkonomi som er drevet av privat forbruk, er vi omgitt av reklamer som vil ha oss til å kjøpe mer og reise mer.

Med så mange branner å slukke, får vi nesten ikke tid til å prioritere den største og farligste brannen, som vokser i styrke hver dag som går. Klimakrisa ødelegger matproduksjonen og fører til livstruende ekstremvær: Bare i Europa døde 50.000 mennesker av ekstrem hete i 2023, og ifølge EU-parlamentet kan klimakrisa drive 1.2 milliarder mennesker på flukt innen 2050.

Disse tallene burde få oss til å endre livsstil. Hvorfor er det så vanskelig å leve mer klimavennlig? Det kan henge sammen med kulturen vi lever i.

Vi lever i en forbrukskultur

I en markedsøkonomi som er drevet av privat forbruk, er vi omgitt av reklamer som vil ha oss til å kjøpe mer og reise mer. Når jeg sjekker sosiale medier, ser jeg annonser for billige flyreiser. Når jeg skrur på tv-en, ser jeg reklamer for hurtigmote og storfekjøtt jeg kan legge på grillen. Alle disse reklamene er med på å skape et bilde av det gode liv – av lykke.

Denne falske lykkefølelsen kan hindre oss i å ta vår egen klimabekymring på alvor. Den gir moralsk legitimitet til en klimaskadelig livsstil.

Don Draper, reklameguruen fra tv-serien Mad Men, beskriver den reklameskapte lykkefølelsen slik: «Lykke er lukten av en ny bil. Det er frihet fra frykt. Det er en reklameplakat i veikanten som roper at uansett hva du gjør, så er det okay. Du er okay.»

Reklamene og forbrukskulturen er med på å skape et inntrykk av at vi er trygge, at alt er OK. Denne falske lykkefølelsen kan hindre oss i å ta vår egen klimabekymring på alvor. Den gir moralsk legitimitet til en klimaskadelig livsstil.

Når vi inntar rollen som passive forbrukere, klarer vi kanskje å glemme klima- og naturkrisa for en stakket stund. Men denne uroen blir ikke borte. Den ligger der, som et snikende ubehag. Da er det godt vi har seriøse nyhetsmedier som gir klimakrisa oppmerksomheten den fortjener. Eller hvordan var det igjen?

Klimakrisa forsvinner i nyhetsbildet

Dessverre har klimakrisa en lei tendens til å drukne i nyhetsbildet. Nettopp fordi denne krisa er så alvorlig og altomfattende, er det vanskelig å gi den en engasjerende, dramaturgisk innpakning. Klimasaken gir hverken bra TV eller fristende overskrifter. Ifølge Hanna Osnes Dal, senioranalytiker i Retriever, markerer 2024 «et bunnpunkt for klimadekningen på over et tiår.» I 2019 fikk klimakrisa 41 000 medieoppslag, men i 2024 har dette tallet sunket til 17 000.

Da er det kanskje ikke så rart at 7,3 milliarder klimabekymrede mennesker ikke klarer å påvirke makthaverne?

Mens utslippene har steget jevnt og trutt, har altså klimajournalistikken blitt mer enn halvert. Ifølge Retriever utgjør klimadekningen skarve «2,8 prosent av alle artikler publisert i norske riks- og regionsmedier i 2024.»

Klimakrisa er kanskje den største trusselen mot liv og helse menneskeheten noensinne har stått overfor. Likevel handler altså 97,2% av journalistikken i Norge om alt mulig annet. At klimasaken får så lite oppmerksomhet, er stort paradoks. Klimakrisa er overalt, og den påvirker livet vårt på uendelig mange måter. Men det er ikke så lett å få øye på den.

Klimakrisa er et hyperobjekt

Begrepet hyperobjekt ble funnet opp av den amerikanske forskeren Timothy Morton i 2012, og beskriver et fenomen som er så stort at vi ikke kan se eller føle det. Teknologinettstedet Wired lister opp flere eksempler på hyperobjekter: «sorte hull, oljeutslipp, all plasten som noensinne er produsert, kapitalismen, tektoniske plater og solsystemet.» Og, naturligvis, klimakrisa. Den er det ultimate hyperobjektet. Vi kan nemlig hverken se eller føle selve klimakrisa, bare konsekvensene av den.

Klimakrisa gir seg til kjenne i værmeldingen, den påvirker vareutvalget i matbutikken og internasjonale flyktningestrømmer. Den fyller kjelleren din med vann og øker prisen på boligforsikring. Den fyller hodene våre med eksistensiell uro, men vi sliter med å omsette denne uroen til politisk handling.

Hvordan kan vi bryte ut av apatien og sette makt bak kravene?

Da er det kanskje ikke så rart at 7,3 milliarder klimabekymrede mennesker ikke klarer å påvirke makthaverne? Ja, vi er mange som tenker på klimakrisa og som frykter for framtiden. Men det gir ikke resultater, bare eksistensiell angst og apati. Det gjelder særlig den oppvoksende generasjonen.

En undersøkelse utført av Universitetet i Bergen viser at norsk ungdom «er bekymret for klimaendringene, men har mistet engasjementet.». Denne kombinasjonen av bekymring og manglende engasjement er urovekkende. Den kan nemlig føre til klimaapati – og det er det siste vi trenger i en verden som nærmer seg kokepunktet.

Den farlige apatien

Apati er en farlig følelse. Den hindrer oss i å skape positiv forandring, både i våre egne liv og i samfunnet vi lever i. Dessverre er det mange som kjenner seg apatiske i møte med klimakrisa. Ifølge psykologiprofessor Ole Jacob Madsen innebærer klimaapati «at man rent intellektuelt er overbevist om at klimaendringene er reelle og at det er en fare der – men fordi det ikke finnes noen gode kollektive handlingsmuligheter, blir man tvunget til å fortsette litt som før».

Hvordan kan vi bryte den politiske lydmuren, slik at politikerne begynner å lytte til oss?

Å «fortsette litt som før» høres ikke så galt ut, men det er livsfarlig. Det er så innmari fristende å bare la det stå til, å ta en dag av gangen, å presse unna det eksistensielle ubehaget i klimakrisa. Klimaapatien gjør at vi ikke stiller politikerne til ansvar. Klimaapatien gjør at både regjeringen og opposisjonen på høyresiden fortsetter å utvide fossilnæringen. I januar utlovet regjeringen 53 nye letelisenser, og tirsdag 7. mai presset Høyre, Frp og Sp regjeringen til å «starte arbeidet med 26. konsesjonsrunde på norsk sokkel.»

Et flertall av de folkevalgte later som om de bryr seg om Parisavtalen, men i praksis fører de en oljepolitikk som forutsetter at verden ikke skal klare å nå målene i denne avtalen. De lar seg sjokkere av at Donald Trump bryter ut av det internasjonale klimasamarbeidet, men hva gjør de selv?

Svaret er: Drill, baby, drill.

En bråkete majoritet

Hvis vi skal stoppe denne petroleumsgalskapen, må vi yte motstand. Vi må kreve konkret, politisk handling. Ifølge innbyggerundersøkelsen fra 2024 mener syv av ti nordmenn at vi «bør prioritere å redusere klimagassutslipp». En undersøkelse utført av Norad viser at 58 prosent av den norske befolkningen er «ganske eller svært bekymret for klimaendringene, mens 22 prosent er «svært bekymret». Likevel vil et flertall på Stortinget forlenge fossilalderen herfra til evigheten.

Den tause majoriteten må bli en bråkete folkebevegelse.

Hvordan kan vi bryte den politiske lydmuren, slik at politikerne begynner å lytte til oss? Hvordan kan vi bryte ut av apatien og sette makt bak kravene?

Kanskje ligger noe av svaret i Timothy Mortons idé om hyperobjektet. Hvis klimakrisa fortoner seg som en abstrakt trussel, et truende spøkelse uten faste former, må vi gjøre den konkret. Vi må vise til harde fakta og solid statistikk. I tillegg må vi snakke høyt og tydelig om våre egne erfaringer og bekymringer. Vi må flytte klimakrisa fra vår egen indre uro til den offentlige samtalen, og huske på at det er vi som er flertallet. Det gir håp og motivasjon til å fortsette kampen. Sammen er vi sterke – hvis vi organiserer oss.

Den tause majoriteten må bli en bråkete folkebevegelse.