bjørnar moxnes foto Einar Aslaksen flickr cc
FOTO: Einar Aslaksen/Rødt/Flickr cc

Blir fremgang for Rødt Ernas redning?

Hvis velgerne sprer seg tynt utover partiene på venstresiden, er det stor fare for at ingen av dem kommer over sperregrensen.

Søkt overskrift? Slett ikke. Det er fullt mulig og ingen usannsynlighet. På det som i skrivende stund er gjennomsnittet av de fem siste meningsmålingene, har Rødt, SV og MDG en samlet oppslutning på 9,4 prosent. I dette gjennomsnittet er ingen av disse partiene over sperregrensen.

Vi står altså foran et stortingsvalg der vi er i den situasjon at tre partier på venstresida kan få til sammen rundt ni prosent av stemmene, mens det samlede resultatet av dette kan være så beskjedent som to til fire stortingsmandater. Dette vil være synonymt med en valgkatastrofe av de helt sjeldne. I alle fall for alle velgere som måtte ønske seg Erna Solberg og Siv Jensen ut av regjeringskontorene. For borgerlige velgere er dette selvsagt langt mer frydefulle valgutsikter.

Da blir det åtte år, med den blåeste regjeringen i Norge på mange generasjoner.

Ved valget i 2013 fikk SV sju representanter på Stortinget etter å ha fått 4,1 prosent av velgerne bak seg ved valget. Båten bar altså akkurat inn til havn. Velgerundersøkelsene viste også at så mye som hver fjerde SV-velger egentlig var sympatisør av et annet parti, men som ville redde SV over sperregrensen.

Oppslutningen om det minste av disse partiene – Rødt – synes å ha økt noe de siste månedene, men det totale antallet velgere i den politiske sfæren til venstre for Arbeiderpartiet synes ikke å ha blitt større over tid. Snarere har denne andelen ved de siste valgene vært påfallende stabil. SV fikk alene 8,8 prosent i 2005 og Rødt 1,2 prosent. SV gikk litt ned i 2009 uten at de andre to partiene klarte å vinne noe på det, og MDG var på dette tidspunkt fremdeles en politisk mygg.

I 2013 var den samlede oppslutningen om disse tre partiene åtte prosent. Dette var 0,2 prosentpoeng mer enn i 2009. Det som har endret seg til målingene nå i 2017, er at det er blitt en noe jevnere fordeling mellom disse tre partiene, selv om SV fortsatt er størst.

I fire år har regjeringen Solberg levert storstilte skattelettelser til de mest velfødde.

Det er heller ikke ved valget i 2017 noe som tyder på – eller noen som helst grunn til å tro – at mer enn ett av disse tre partiene vil klare å komme over sperregrensen på fire prosent. Det er derimot nå en betydelig og urovekkende risiko for at alle tre vil kunne komme til å havne under sperregrensen.

Når flere skal sette seg på en dumphuske, vil hver enkelt person ha størst påvirkning på hvilken vei det vipper ved å sette seg ytterst på den ene eller den andre siden. Det synes å være en del velgere som tenker slik om politikken også, og det er ingen tvil om at flere gjerne vil se at Rødt får en representant inn på Stortinget.

nyhetsbrevet

Det er særlig i Oslo at flere målinger indikerer at Rødt har en større sjanse enn ellers, selv om vi skal huske at målinger foran en rekke tidligere valg også har vist liknende tendens – uten resultat på valgdagen. Samtidig vet vi at SV er kritisk avhengig av et godt Oslo-valg for å komme over sperregrensen. Oslo må være et av de fylkene som trekker SV opp for at båten skal bære, og for at alle som ønsker seg en ny regjering skal få oppfylt det ønsket.

Da vil altfor mange stemmer rett og slett gå tapt.

I motsatt fall er det ingen grunn til å tro noe annet enn at det blir fire nye år med Erna og Siv. Alle de fire borgerlige partiene sier det samme som de sa for fire år siden. Frp insisterer på å være med. Høyre vil samarbeide med alle, og KrF og Venstre babler om en blågrønn regjering. Når alle fire sier det samme som sist – hvorfor skal vi tro at det vil gi et annet resultat denne gangen?

I fire år har regjeringen Solberg levert storstilte skattelettelser til de mest velfødde. Dette går de til valg på å fortsette med. I de fire årene som har gått, har dette vært finansiert med en del usosiale kutt, men i all hovedsak har det vært finansiert med norgesrekord i uttak fra vår felles sparebøsse – oljefondet. Dette siste sier de nå faktisk selv at de ikke kan fortsette med. Samtidig skal de altså likevel fortsette å dele ut skattelettelser. Dette kan ikke forstås på annen måte enn at i neste periode vil skattelettelsene i all hovedsak bli finansiert med velferdskutt.

Dette kan velgerne på venstresida etter alt å dømme stoppe ved dette valget – men ikke om disse velgerne sprer seg så tynt ut over landskapet at ingen av de tre nevnte partier kommer over sperregrensen. Da vil altfor mange stemmer rett og slett gå tapt.

Konsekvensene vil bli både urovekkende og vidtrekkende.

Da blir det skattelettelser finansiert med velferdskutt. Da blir det fortsatt uthuling av arbeidsmiljølovgivingen. Da blir arbeid til alle jobb nummer sju eller elleve – om det er på lista i det hele tatt. Da blir det åtte år, med den blåeste regjeringen i Norge på mange generasjoner. Konsekvensene vil bli både urovekkende og vidtrekkende.

SV har på en del målinger i det siste ligget i landskapet 4,3 til 4,8 prosent. Det er et svært farlig landskap å befinne seg i. Det er tilsynelatende nok til at det vil gå bra – og nettopp derfor også egnet til å demobilisere dem som kunne tenke seg å stemme på partiet av taktiske årsaker. Da er det ikke store feil i målinger eller mye bevegelse i velgermassen som skal til for at det går rett nedenom og hjem på valgdagen.

Teksten er tidligere publisert i Klassekampens papirutgave (26/6-17).

nyhetsbrevet