Vi må sette opp skolen på nytt

Skolen, slik vi har den i dag, er i stor grad basert på den skolen som ble utviklet under og etter industrialiseringen – med mål om å skape gode industriarbeidere og lavere funksjonærer til et voksende industrielt kompleks og et voksende byråkrati.

Ved siden av dette var det et mål å skape gode og lydige borgere som stemte med regelmessige mellomrom.

Problemet i dag er at disse industriarbeidsplassene i stor grad er borte eller såpass teknologisert at de krever et helt annet nivå av kompetanse. Vi ser også at mange av arbeidsplassene for lavere funksjonærer blir automatisert bort eller står i fare for å bli det innen kort tid.

Kan det være at vi må tenke nytt om skole?

Dagens samfunn krever en helt annen utviklingstakt og med helt andre problemområder enn det samfunnet vi hadde når skolen ble “oppfunnet”. Vi snakker mye om hva vi skal leve av etter at oljen enten har fått hvile eller er blitt brukt opp.

Mye tyder på at det er nettopp de som er unge i dag vi skal leve av. Vi må da passe oss for å fortære dem på veien.

Med en økning på 400 prosent i innleggelser på grunn av alvorlige stresslidelser på barneavdelingene på Rikshospitalet og en elevmasse som generelt blir stadig mer plaget av stress, er det mye som tyder på at vi gjør nettopp det.

Vi trenger en oppvoksende generasjon som bryr seg om samfunnet rundt seg og ønsker å forbedre det. Vi trenger en generasjon med kreativitet på plass til å selv være med å finne ut av hvordan de skal gjøre samfunnet og arbeidslivet bedre. Demokratiet har behov for stadig påfyll av stemmer, og det mer enn hvert fjerde år.

Med andre ord trenger vi et samfunn som fremmer kreativitet, engasjement og medborgerskap.

Har for eksempel en 10-åring bruk for metakognetiv refleksjon?

Dette handler om mer enn bare det å stemme ved valg – det handler om å bry seg om, og å ta ansvar for, lokalmiljøet, regionen, landet og omverdenen, hver eneste dag. Da må vi spørre oss om skolen, slik den er utformet i dag, er noe som fremmer dette, eller om skolen i seg selv er et hinder.

Kan det være slik at det engasjementet vi ser i dag skjer på tross av, og ikke på grunn av, skolen?

Er en skole basert på 13-årig og teoritung undervisning, konkurransepreget karaktergiving, hauger av læreplanmål, og millimetermål for fravær en skole som fremmer utviklingen vi trenger for samfunnet fremover? En skole som ofte på fullstendig udemokratisk vis prøver å lære elevene demokratisk tankegang.

Vi snakker ofte om unge mennesker som ikke leser aviser, som stresser seg syke, unge med angst, eller som ikke stemmer ved valg. Vi gjenoppfinner de bevingende ord fra det gamle Hellas om hvor forferdelige og late ungdommene er. Kan det være at vi må tenke nytt om skole?

Det er også verdt å spørre seg om hvorfor dette naturlige engasjementet og nysgjerrigheten forsvinner.

Grunnskolen er i dag på mange måter studieforberedende i sin utforming. De fleste av fagene er teoritunge og med et klart fokus på læringstrykket. Det er lite med valgmuligheter og få unntak fra dette bildet.

Det er verdt å spørre seg; lærer virkelig elevene mer av dette og av de reformene som har kommet de siste 10-årene? Har for eksempel en 10-åring bruk for metakognetiv refleksjon?

Det studieforberende fokuset finner vi igjen når vi ser hvor lite plass og hvor lite ressurser som brukes på de praktiske og estetiske fagene. Det er få mestringsopplevelser for de elevene som ikke passer inn i “universitetsboksen”, og mye av undervisningen går ut på at elevene blir fortalt sannheten fra læreren.

Samtidig ser vi at elevene i liten grad har mulighet til å påvirke egen skolehverdag.

Fordi systemet er lagt opp slik. Det er i liten grad ressurser til noe annet. Dette er med på å forsterke eller også skape problemet med frafall i videregående.

Mangelen på nok lærere til å se alle elevene, utenforskap og mangelen på mestring, forsterkes av en slik skole.

Samtidig ser vi at elevene i liten grad har mulighet til å påvirke egen skolehverdag. Elevrådsdeltagelse og –avgjørelse handler stort sett om mindre viktige elementer som skoleball og sjokolademelk. Ikke som på Nyskolen i Oslo, hvor elevene selv har vært med på en prosess som endte med en demokratisk avgjørelse om å kutte ut lekser.

Skolen har i stor grad en mulighet til å være en øvingsarena for demokratisk praksis – et sted hvor man lærer demokratisk tankegang. Det er ikke tilfellet i offentlig skole i dag. Derimot så skal man lære om demokrati og forberedes på å være en aktiv og engasjert medborger, uten å få prøvd dette ut i praksis.

Vi må våge å sette opp skolen på nytt.

Problemet ligger i mangelen på gode og reelle valgordninger for elevråd, på reelle saksområder, og på reelle påvirkningsmuligheter for elevene. Det handler også om muligheten for å påvirke gjennom andre kanaler i skolehverdagen.

Dette finnes det små muligheter for i dagens skole.

Hvor ofte møter du en uengasjert 6-åring? Hvor ofte møter du en uengasjert 10-åring, 14-åring eller 19-åring? I min erfaring kan jeg se en sammenheng mellom hvor uengasjerte de er og hvor gamle de er.

Det er også verdt å spørre seg om det hjelper at vi har elever som har mye kunnskap, hvis de ikke har noen interesse av å bruke denne kunnskapen. Det er også verdt å spørre seg om hvorfor dette naturlige engasjementet og nysgjerrigheten forsvinner, og ikke minst, hvorfor vi lar vi det skje.

Da trenger vi en skole som fremmer disse holdningene og som tar hele eleven på alvor.

Vi må våge å sette opp skolen på nytt. En skole med mål om å lære elevene nye ferdigheter, med mål om å bevare nysgjerrigheten og engasjementet. For å sikre dette, må vi ha en skole som gir elevene daglige mestringsopplevelser. En skole barn kan glede seg til å gå til, ikke bare første skoledagen, men hver dag i 13 år.

En skole som også gir elevene praktiske ferdigheter, i tillegg til de teoretiske ferdighetene. Ikke bare som praktiske og estetiske fag. Det skal heller ikke bare være et hyggelig avbrekk i en teoritett timeplan.

Elevene trenger praktiske ferdigheter som diskusjonsteknikk og dialog, praktiske erfaringer om demokrati gjennom eget arbeid og egne prosesser, og gjennom utforsking må de kunne lære om innovative og kreative prosesser.

Som samfunn trenger vi at unge mennesker ønsker å gjøre noe for å skape en bedre fremtid. At de tar ansvar for og ønsker å forbedre samfunnet. Da trenger vi en skole som fremmer disse holdningene og som tar hele eleven på alvor. Både de teoretiske, de praktiske, og de utforskende sidene ved barna.

Kan vi med hånden på hjertet si at vi har det i dag?