Den gode, den dårlige og den grusomme Jonas

Alle vi som de siste årene har brukt usunt mye tid på å følge amerikansk politikk har fått prentet inn en viktig lærdom: En toppolitiker må gjøre alt for å unngå å bli definert av sine politiske motstandere. “Low Energy Jeb” Bush, “Liddle Marco” Rubio, “Crooked Hillary” Clinton, “Pocahontas” Elizabeth Warren, “Lyin Ted” Cruz og en god del andre lærte det for seint. Joe Biden og folkene rundt ham lærte det i tide.

Den som studerer den lange listen med Donald Trumps kallenavn på store og små fiender i politikk og amerikansk offentlighet, vil raskt oppdage at mens Jeb Bush ble utmanøvrert med et enkelt kallenavn som traff, så prøvde Trump å ramme Biden med et titalls forskjellige kallenavn som alle i større eller mindre grad bommet på målet. Det var ikke tilfeldig.

Hatet mot Jonas på norsk høyreside har ikke nådd de samme nivåer, ennå, men det er der.

Grundig og godt arbeid av folkene rundt Biden sørget for at Biden ble definert av sine venner, og ikke sine fiender. Det hjalp selvsagt at det de fortalte om Joe Biden – hans bakgrunn, oppvekst, tragiske familiehistorie og karriere som politiker – var en troverdig fortelling fordi den var sann. Men som de 73 millioner amerikanerne som stemte på Trump indirekte har fortalt oss: Hva som er sant og hva som oppfattes som troverdig er ikke nødvendigvis sammenfallende.

I Norge har mange velgere en oppfatning av Jonas Gahr Støre som de anser som troverdig, men som ikke er spesielt sann. Rådgiverkorpset rundt Arbeiderpartiets leder og statsministerkandidat har gjort en slett jobb med å fortelle velgerne hvem mannen er. Isteden har de overlatt den oppgaven til Arbeiderpartiets fiender, skravleklassens bannerførere i media og motstandere internt i partiet. Enkelt sagt kan bildet av Jonas i offentligheten deles i tre: Den gode, den dårlige og den grusomme Jonas.

“Grusomme Jonas” er både (deler av) Trøndelag Arbeiderpartis Jonas og høyresidens Jonas, rikmannssønnen som har kombinert det å svikte sin sosiale klasse med det å svikte Trond Giske. Sverige hadde sitt Palmehat, og det fikk tragiske konsekvenser.

Hatet mot Jonas på norsk høyreside har ikke nådd de samme nivåer, ennå, men det er der. Godtfolket på norsk høyreside har ofte få problemer med å gutere fagforeningsmenn fra små kår med harry klesstil og vaner. Møter de dem over et forhandlingsbord, vil de lett kunne oppfattes som både karslige og sjarmerende, selv når de slår arbeidsnevene i bordet og står på krava for dem de representerer.

Jonas Gahr Støre derimot er, slik Olof Palme var i Sverige, noe langt mer provoserende: en evig påminnelse om et valg de selv kunne tatt, men lot være. Den ideologiske sosialdemokraten fra Ris valgte solidariteten med det større fellesskapet framfor solidariteten med egen lommebok.

Jonas ville noe.

Klasseforræderen Jonas er en levende pekefinger i brystet på alle velstående nordmenn som klager over skattetrykket som betaler for de like mulighetene, tryggheten og velferdsgodene i det sosialdemokratiske helvetet, en pekefinger som presser inn mellom ribbeina der det gjør mest vondt, og forteller at etiske, uegennyttige valg er mulige, også for dem. Det er klart det er grusomt.

“Dårlige Jonas” er den de fleste har et forhold til. I årevis har høyresidens spinn-doktorer, godt assistert av nyttige idioter i kommentariatet i media, fått lov til å tegne et bilde av Arbeiderpartiets leder som en vinglete tåkefyrste. Dårlige Jonas er en mangemillionær fra eliten, med eliteutdannelse og antatte elitevaner, langt fra folket og virkeligheten, og underforstått med liten forståelse for begge deler.

For mange arbeiderpartifolk er dårlige Jonas den lederen vi har i mangel av en bedre. Alternativene er enten opptatt på annet hold, døde eller Trond Giske.

Jonas har selv hjulpet sine motstandere ved noen ganger å forsøke å uttale seg med en slik språklig presisjon at tilhørerne detter av lasset, noe de gir ham skylda for. Men vinglete? Den som møtte UD-ansatte på en tilfeldig sommerfest før koronaens tid kunne ofte oppleve at de ikke trengte mer enn et kvart glass hvitvin før de satte seg til doms over sine sjefer og utbasunerte at Jonas Gahr Støre var den beste utenriksminister de hadde jobbet under. Jonas ville noe.

Erna er en svak leder.

Diplomater, gjerne med fartstid i Unge Høyre, sammenlignet Jonas med Børge Brende, og det var ikke til sistnevntes fordel. I motsetning til Brende var Jonas resultatorientert, langsiktig og villig til å ta politisk risiko. Brende ble mistenkt for primært å se utenriksministerposten som et springbrett for videre internasjonal karriere.

Jonas var hans motsetning. Jonas hadde klare politiske mål. I møter var han tydelig, stilte gode spørsmål og lyttet til svarene, også når de kom fra unge folk langt nede på rangstigen. Han var verken vinglete eller tåkefyrste.

Hvem er så “Den gode Jonas”? Han er først og fremst kompetent, en mann med de rette verdiene, og en veldig mye bedre leder enn Erna Solberg.

Erna har ikke vært annet enn politiker hele livet. Jonas har en bakgrunn som inkluderer jobber som toppbyråkrat på Statsministerens kontor og en tid som stabssjef i Verdens Helseorganisasjon (WHO). Han ville vært bedre rustet enn Erna til tidlig å forstå korona-krisens omfang, og hvordan manøvrere for å skaffe nok vaksiner i tide og redusere skadevirkningene i Norge. Han vil også vært tøffere.

Arbeiderpartiet må fortelle velgerne hvem Jonas er på en måte som vekker gjenklang, og da holder det ikke å fortelle at han er kompetent.

Erna er en svak leder. Da krisen rammet la hun seg på rygg for norske næringslivsledere, slik hun tidligere har lagt seg på rygg for kinesiske myndigheter. Den 21. juni 2020 ga Solberg-regjeringen et unntak i karantenereglene for utenlandske arbeidstakere. Det skjedde til tross for at regjeringens egne smitteverneksperter mente at et slikt fritak fra karantene var et tiltak med “særlig stor grad av risiko”.

De neste månedene landet 77 fly på norske flyplasser med bekreftet smitte om bord. Avreiselandene var Polen og Litauen.

Importsmitten blir ansett som en av hovedgrunnene til den andre smittebølgen i Norge. Er det i det hele tatt mulig å innbille seg at en regjering ledet av sosialdemokraten Jonas, en tidligere stabssjef i Verdens Helseorganisasjon, hadde gjort som regjeringen Solberg og lyttet mer til lobbyistene i Norsk Industri enn til regjeringens egne smitteverneksperter? Jeg tror ikke det.

Sjefen til Jonas i WHO var også en arbeiderpartipolitiker som lenge ble definert av sine fiender. Men hvem husker i dag “Kjeftesmella fra Bygdøy” som hadde problemer med å snakke i hele setninger, eller “Bli kvitt’ A” skiltene som folk klistret opp i bakvinduet på bilene sine? Gro huskes for det hun fikk gjort, og ikke for hvem folk påsto at hun var.

Politiske journalister og partienes rådgivere ligner hverandre mer og mer, og veldig få av dem har barn som synger i Ten Sing.

Slik er det også med Jonas sin forgjenger. Ingen bryr seg i dag om at Jens Stoltenberg en gang ble ansett, også av Ap-veteraner, som for ung, for veik og for pen til å bli statsminister. I ettertid er det resultatene som teller. Men bildet som ble tegnet av Gro og Jens var ikke uviktig der og da. Både Gro og Jens kom til makten delvis takket være velgere som stemte på Arbeiderpartiet ikke på grunn av, men på tross av hvem som var partiets ledere. Det er ikke en situasjon et svekket Arbeiderparti kan akseptere i dag.

Arbeiderpartiet må fortelle velgerne hvem Jonas er på en måte som vekker gjenklang, og da holder det ikke å fortelle at han er kompetent.

Det har lenge forundret meg hvor elendige Arbeiderpartiet har vært til å fortelle oss hvem Jonas egentlig er. Det er helt forståelig at velgerne ønsker å vite hva slags hjerte som banker bak dressen. De vil vite hva som motiverer ham, men de har fått dårlige svar. Det er et paradoks at dette har skjedd med en leder som er tettere på folket, og lettere å identifisere seg med, enn både Gro og Jens var.

At det likevel har blitt sånn tror jeg skyldes at Jonas først og fremst er folkelig på måter som Arbeiderpartiets rådgiverkorps og kommentariatet i media opplever som fremmed, og kanskje derfor heller ikke helt forstår. Noen eksempler:

Jonas er kristen. Han har en kone som er prest. I mange år hadde vi i Norge en ganske homogen kulturelite med et nært og anstrengt forhold til kristendommen, dens institusjoner og ytringer. I dag har vi fått en stadig mer homogen politisk elite hvis forhold til kristendommen er preget av avstand og likegyldighet. Politiske journalister og partienes rådgivere ligner hverandre mer og mer, og veldig få av dem har barn som synger i Ten Sing.

Derfor bør Arbeiderpartiet løfte fram den kristne Jonas.

Men alle som har vært om bord i et Widerøe fly i ekstrem turbulens, og har kastet et blikk på sine medpassasjerer mens klær og aviser slenges veggimellom, vil vite at kristendommen ikke er død blant nordmenn flest. At kristendommen fortsatt er en viktig identitetsmarkør, også blant Arbeiderpartiets velgergrunnlag i de store byene, ble synliggjort av responsen da Jan Bøhler i 2018 kraftfullt gikk til angrep på forslaget om å legge ned fire kirker på østkanten i Oslo.

Bøhlers forsvar for kirkene i Groruddalen som han kalte “ankerfester for tradisjonelle norske verdier” er en av grunnene til at mange øst i Oslo vil stemme på ham i år, selv om han har blitt senterpartist.

En annen politiker som har forstått kristendommens politiske betydning i Norge, og som lenge har vist respekt for de troende, er Martin Kolberg. I 2020 ble han bredt intervjuet i Vårt Land og deretter hyllet i avisa Dagen.

Det meste av sitt liv har Kolberg vært bosatt i Lier, der jeg selv vokste opp. Lier er en bygd der det ikke har vært uvanlig at Arbeiderpartiets lokale tillitsvalgte har kombinert politisk engasjement med deltakelse i Frelsesarmeen. Slik er det mange steder. Derfor bør Arbeiderpartiet løfte fram den kristne Jonas. På Wikipedia står det en tørr setning om at “Støre har tilkjennegitt et kristent livssyn.”

Det er i tillegg en kjensgjerning at mange ikke-kristne, for eksempel mange norske muslimer, vil foretrekke en politiker som er erklært troende framfor en uklar ateist.

Det kan han godt tilkjennegi litt oftere. For mange, bosatt i Lier og andre steder, vil hans kristne livssyn være en nøkkel til å forstå mannen og hvorfor han valgte solidariteten med fellesskapet framfor lommeboka. Jonas er også kristen på en måte som for de brede lag av folket både er lett å like og lett å identifisere seg med, ikke høyrøstet, masete og dobbeltmoralsk, men forsiktig og stillferdig, slik de kristne i Arbeiderbevegelsen har pleid å være.

Det er i tillegg en kjensgjerning at mange ikke-kristne, for eksempel mange norske muslimer, vil foretrekke en politiker som er erklært troende framfor en uklar ateist.

Jonas er reserveoffiser. I 1979-1980 gikk Jonas befalskurs på Sjøkrigsskolen. Ingen av de andre partilederne har en tilsvarende militær bakgrunn. At Arbeiderpartiets rådgiverkorps ikke har fått mer ut av dette poenget viser hvor lite de forstår av velgermassen. Før valget for fire år siden var det meningen at Jonas skulle besøke Haakonsvern i Bergen. Blant annet skulle han bli med marinejegerne ut i båt. Marinejegerne er kanskje Norges fremste “working class heroes”.

Å se Jonas på TV, båtvant og med befalsutdannelse fra marinen, styre en RIB i høy fart flankert av tungt bevæpnete marinejegere, ville for mange velgere ha vært en viktig brikke til å forstå hvem mannen er. Hos en ganske stor gruppe (mannlige) velgere hadde det trykket på alle de rette knappene. Jonas var også på forhånd blitt foret med presist formulerte spørsmål han kunne stille til sjefene i Sjøforsvaret.

Men det forhindrer ikke at forsvar/beredskap ligger i bånn, som en usynlig grunnmur under alle de andre sakene.

Med journalister til stede ville han ha fått svar som hadde avdekket at det maritime spesialstyrkemiljøet og -beredskapen var blitt svekket under Erna. Men besøket ble avlyst, ikke av Sjøforsvarets sjefer etter instruks fra en politisk ledelse som luktet hvilken vei det bar, men av valgkampstaben til Arbeiderpartiet. Med slike valgkamprådgivere som venner trenger ikke Arbeiderpartiet fiender. Senere spurte jeg en av dem om hvorfor de hadde avlyst besøket.

Svaret var at spørreundersøkelser viste at Forsvaret ikke var en viktig sak for Aps kjernevelgere. Så dum kan en valgkampstab faktisk være.

Spørreundersøkelser tegner et bilde med veldig lav oppløsning. De tar sjelden høyde for velgernes skjulte premisser, og at det som er viktig kan være viktig på ulike måter. Det finnes en stor gruppe mennesker som for sin sosiale samvittighets skyld aldri kunne tenke seg å stemme på et parti til høyre for Arbeiderpartiet. Samtidig gjør forsvar/beredskap og NATO-medlemskap at det oppleves som helt umulig for mange av de samme velgerne å stemme på et parti til venstre for Arbeiderpartiet. Jeg er midt i den flokken, og jeg vil tro at Jonas er der også.

Men når vi blir spurt om viktige grunner til å stemme Ap, vil de fleste, meg selv inkludert, ramse opp saker som organisert arbeidsliv og kamp mot sosial dumping, sterkt offentlig helsevesen, en god eldreomsorg, sosial utjevning og fattigdomsbekjempelse, og mye annet før vi nevner forsvar/beredskap. Men det forhindrer ikke at forsvar/beredskap ligger i bånn, som en usynlig grunnmur under alle de andre sakene.

Jonas mimring fortalte at han var en av dem.

Valgkamprådgiverne som avlyste Jonas sitt besøk på Haakonsvern forstod heller ikke hvor viktig forsvarsbakgrunn er som identitetsmarkør. For snart tjue år siden deltok jeg på en sommeravslutning i regi av Internasjonalt Forum. Medlemslaget er et av de største i Oslo Arbeiderparti, og Jonas var den gangen nestleder i laget. Opplegget var en felles tur med et museumsskip ut til Oscarsborg festning der forsvarspolitikk og reker stod på programmet.

Flere rikspolitikere deltok, og om bord i båten på hjemveien flokket folk seg om dem. En stor og variert flokk stod rundt Marit Nybakk på akterdekket. En nesten like stor gruppe, primært damer over en viss alder, trengte seg innpå Thorvald Stoltenberg. En langt mindre gruppe, nesten bare menn, samlet seg om Jonas på fordekket. Museumsfartøyet, KNM Alta, er en gammel minesveiper, og Jonas fortalte om da han selv tjenestegjorde på en minesveiper under plikttjenesten.

Med en nesten homoerotisk lengsel i stemmen fortalte Jonas om sjømannskapet og robustheten til de unge matrosene som var rekruttert til operativ tjeneste i Sjøforsvaret etter å ha vokst opp på fedrenes og onklenes trålerdekk. De som stod rundt ham var i ulik alder og med ulik tilknytning til forsvaret, fra nylig avtjent førstegangstjeneste til et helt yrkesliv. Men det var åpenbart at for flere var Forsvaret en formativ erfaring, og en viktig del av identiteten. Jonas mimring fortalte at han var en av dem.

Hans første ordentlige jobb var som befal på laveste nivå i Marinen.

Mens Jonas entusiastisk delte minner var vi flere som vekslet blikk, og ganske raskt plasserte Jonas som hjemmehørende i en lett identifiserbar gruppe med norske menn (og et økende antall kvinner): Gjerne oppvokst på lite spektakulære steder i Sør-Norge, og ikke spesielt bereiste i Norge, havner de i militærtjenesten i Nord-Norge og faller pladask. Mer eller mindre tvangssendt nordover forelsker de seg i alt: Havet, lyset, folket, fjellene, humoren, fisken, lukten i fjæra, alt sammen.

Flere journalister har undret seg over at Jonas, en politiker oppvokst på Oslo vest, har vist en slik åpenbar affinitet for Nord-Norge og alt nord-norsk. De burde slutte å undre seg.

Jonas sin evne til å tåle motgang og strabaser som leder i Arbeiderpartiet har også overrasket mange kommentatorer.

“Vingle-Jonas” har ikke vinglet, men holdt stø kurs, og demonstrert at han ikke er en som gir seg. “Han har vist en utholdenhet som må kalle på respekt”, skrev Skjalg Fjellheim, politisk redaktør i Nordlys, i midten av april i år. Hadde journalistene fokusert mer på hans formative år i Marinen så ville det ikke vært så veldig overraskende. Jonas Gahr Støre startet ikke sitt voksne liv som “Super-Jonas”.

Gro Harlem Brundtlands bakgrunn som politiker var langt mer privilegert.

Hans første ordentlige jobb var som befal på laveste nivå i Marinen, og i Marinen er det ikke slik at den som er betrodd roret forlater broen fordi det er ubehagelig å være der når været blir rufsete og bølgene høye. Politiske journalister og andre i samfunnseliten som selv har sluntret unna verneplikten har ofte et karikert inntrykk av Forsvaret, men for svært mange vanlige nordmenn vil Jonas sin forsvarsbakgrunn være enda en nøkkel til å forstå hvem han er, og en formativ erfaring mange vil kunne identifisere seg med.

Jonas er ikke en del av Arbeiderparti-adelen. “Stor arv det er for mannen av godtfolk vera fødd”, skrev Aasmund Olavsson Vinje. Mye har vært skrevet om arven til Jonas. Pengene stammer fra salget av den familieeide ovnfabrikanten Jøtul til Norcem en gang på 1970-tallet, men det er bare penger. Foreldrene hans, skipsmegler Ulf Jonas Støre og bibliotekar Unni Gahr er helt ukjente folk.

Gro Harlem Brundtlands bakgrunn som politiker var langt mer privilegert. Som det står i Store Norske Leksikon var hun “så å si født inn i Arbeiderpartiet med en far som var statsråd (Gudmund Harlem) og en mor (Inga Harlem) som jobbet i stortingsgruppens sekretariat”.

Gro hadde engasjert seg i abortkampen, men hadde ellers deltatt minimalt i organisert politikk da Trygve Bratteli ba henne om å bli miljøvernminister i 1974. Det hadde aldri skjedd om det ikke var for at hun var sine foreldres datter. Nepotisme på norsk er også nepotisme, og Arbeiderpartiet har i perioder i påfallende grad vært preget av det. I partiet som arbeidet for like muligheter for alle var noen likere enn andre.

Som sønn av Thorvald og Karin Stoltenberg hadde Jens tilgang til nettverk, informasjon og kunnskap om hvordan makten er skrudd sammen.

Det gikk bra med Gro, men det finnes andre som godt hjulpet av etternavnet til en hedersmann fikk både statsrådpost og karriere, og endte med å gjøre en elendig jobb både for landet og partiet.

Den tidligere AUF-lederen Jens hadde vesentlig mer praktisk politisk erfaring enn Gro før han ble statsråd, men også Jens nøt godt av fordelene det gir “av godtfolk vera fødd”. Både hans far og hans onkel (Johan Jørgen Holst) var statsråder, og hans mor (Karin Stoltenberg) var statssekretær i flere departementer.

Det er ikke bare slik at et bra etternavn innebærer “name recognition”, og inngir tillitt hos den eldre garden i partiet. Som sønn av Thorvald og Karin Stoltenberg hadde Jens tilgang til nettverk, informasjon og kunnskap om hvordan makten er skrudd sammen. Kanskje kan vi si om Jonas at han vokste opp i nedre del av den økonomiske overklassen. Men det var ikke den økonomiske overklassen som i etterkrigstiden styrte Norge.

Gro og Jens vokste opp i øvre del av det som var den herskende klassen, en politisk elite som i imponerende grad har klart å reprodusere seg selv.

Det var overraskende å høre i hvilken grad de snakket om politikk som om det var et spill.

Som 16-åring ble jeg av AUF i Buskerud sendt på et ukeskurs på Sørmarka. Vi som kom fra provinsen lignet hverandre. Vi var oppegående ungdom i klær mødrene våre hadde kjøpt på salg. AUFerne fra Oslo var annerledes. De så annerledes ut og referanserammen deres var annerledes.

De brukte fornavn når de snakket om politikere vi andre bare hadde sett på TV. Jeg husker jeg stusset over hvor lite aktive flere av dem var når vi hadde diskusjoner i plenum. Å tenke høyt og stille spørsmål med innledere til stede var ikke noe for dem. Kanskje var de ikke interessert. Eller kanskje de visste ting vi andre ikke visste, og hadde lært seg å være taktiske. I pausene var de derimot mer aktive.

Det var overraskende å høre i hvilken grad de snakket om politikk som om det var et spill. Det som gjorde like stort inntrykk var selvsikkerheten til enkelte. Jeg forstod ikke hvor den kom fra. Jeg kunne ikke se at de hadde sagt eller gjort noe som kunne forklare den.

Det er snart 40 år siden, men jeg husker fortsatt en AUFer fra Finnmark som tok ordet og fortalte innsiktsfullt om sine besteforeldre og fornorskingspolitikken for å assimilere samene. Der og da må hun ha forstått på responsen at hun gjorde oss andre klokere. Men det var helt andre som framsto med en selvtillit herfra til månen.

For Arbeiderpartiet er det en styrke, og ikke en svakhet.

Det jeg den gangen oppfattet som selvsikkerhet på sviktende grunnlag kan bedre forstås (i mangel av et godt norsk uttrykk) som “sense of entitlement”. Mens jenta fra Finnmark kom til Sørmarka med interessante erfaringer og innsikter, kom flere av AUFerne fra Oslo med en oppfatning av seg selv som tilhørende den herskende klassen.

Det er mange og kompliserte grunner til Arbeiderpartiets reduserte oppslutning i en tid som skriker etter fellesskapsløsninger, men en delforklaring er de siste tiårenes maktarroganse og den sviktende vurderingsevnen til elitenettverkene på toppen av partiet.

Jonas Gahr Støre kan mistenkes for å ha tatt med seg inn i offentligheten det Anders Heger en gang treffende beskrev som “de store hagers selvtillit”, men i motsetning til Gro og Jens, og i likhet med de fleste som stemmer Arbeiderpartiet, er han ikke født inn i den politiske eliten.

For Arbeiderpartiet er det en styrke, og ikke en svakhet. Jonas tilhører definitivt en samfunnselite, men han kommer neppe til å gi viktige posisjoner til folk han er i slekt med, eller bli promotert av en tidligere statsråd som også er hans onkel.

Som Olav Thon har Jonas en fysiognomi og framtreden som signaliserer disiplin og nøkternhet.

Jonas sin politiske dannelsesreise er noe han godt kan snakke mer om til velgerne. Mange vil kjenne seg igjen. I koronaens tid trenger du ikke være utdannet epidemiolog for å se at et solidarisk samfunn er det beste for alle. Med de forskjelligste utgangspunkt er det ganske mange som har foretatt lignende reiser og endt opp på samme sted, som ideologiske sosialdemokrater de også. Veien kan være kort fra å tenke at “Jonas er ikke en av oss” til å tenke at “Jeg er som Jonas”.

Jonas har en kvalitet til som de brede lag av folket liker, og mange vil identifisere seg med: Han er nøktern i stilen. I et intervju med Jonas i Dagsavisen 27.03 i år trekker journalist Jens Marius Sæther fram en passasje fra boka “Seierherren” av Ståle Wig: “I årevis kjørte han rundt i en bulkete Fiat Punto med rustne felger. Kameraten Knut Brundtland, sønnen til Gro, klarte til slutt ikke å dy seg da de ankom et bryllup sammen og folk pekte på den lille, slitne bilen og fniste: ‘Jonas, det har gått for langt. Folk synes du er helt dust.'”

Vanlige folk ler ikke, eller synes du er dust om du kjører en gammel bil. Nøkternhet er en folkelig dyd. Når en beinhard forretningsmann som Olav Thon nyter slik respekt blant menigmann så skyldes det ikke milliardene, men at han ter seg, og ser ut som, en nøktern, senesterk fjellbonde med hjemmestrikket lue. En bil av eldre modell inngir tillitt, og er veldig mye bedre en Teslaen til Jens Stoltenberg. Jonas Gahr Støre er en rik mann som bor i barndomshjemmet og virker å være uinteressert i statussymbolene pengene hans kan kjøpe.

Thorvald Stoltenberg var flink til å fortelle historier som fortalte hvem han var.

Det er sympatisk. Som Olav Thon har Jonas en fysiognomi og framtreden som signaliserer disiplin og nøkternhet. Rent fysisk ligner han arbeiderbevegelsens ledere slik de var for et par generasjoner siden. Han hadde passet rett inn i turgjengen til Martin Tranmæl. Du kunne photoshoppe et svart-hvitt bilde av Jonas inn i blåbærlyngen sammen med Martin, Einar og de andre, og ingen hadde reagert.

Jeg tipper at når Jonas feirer bursdag er det alltid kake igjen. Han ser ut som rett person til å passe på oljefondet. Andre partiledere ser ut som de kan slumpe til å forsyne seg med et par ekstra porsjoner uten å tenke for mye på at barnebarna også skal ha sitt.

Thorvald Stoltenberg var flink til å fortelle historier som fortalte hvem han var. En av dem handlet om klokka han hadde på armen. En ung Thorvald fikk den av faren rett etter krigen som takk for at han hadde tatt vare på familien mens senior satt i tysk krigsfangenskap. For noen år siden deltok jeg på et møte der jeg ble sittende nær Jonas og la merke til klokka hans, et billig Swatch-ur med svart plastrem.

Det var det samme uret jeg selv hadde på armen, og identisk med uret min tilkommende svigerfar hadde første gangen jeg møtte ham. Rett før utbruddet av pandemien var jeg i Roma og dumpet borti en flokk katolske prestestudenter og fransiskanermunker. Nøkternhet er noe av det de bygger livet sitt på. Så godt som samtlige hadde varianter av det samme uret, med hvit eller sort urskive.

Når journalistene maser, så gi litt faen i dem.

Thorvald gikk med klokka til far sin hele livet. Hadde Martin Tranmæl vært i live i dag hadde han gått med klokka til Jonas.

Det tar tid å snu et negativt inntrykk, og det er ikke alt Jonas kan gjøre selv heller. Men han kan lære av Thorvald, og bli flinkere til å fortelle historier fra eget liv som skaper større nærhet til velgerne og forståelse for hvem han er. Han kan også slutte å be om unnskyldning for alt mulig. Når journalistene maser, så gi litt faen i dem. Det er bra å flagge på 1. mai, men en gammel marinemann skal ikke la seg presse av journalister, som selv var militærnektere, til å heise flagget utenom flaggtidene.

Journalistene trenger også å bli minnet om at det var Arbeiderpartiet som opprettet Statens Lånekasse for utdanning som har hjulpet tusenvis av nordmenn å ta utdannelse i utlandet. Næringsliv, kulturliv, forvaltning og universitetene våre er stappfulle av mennesker som har studert i Oxford og Cambridge, på Ivy League universiteter i USA, ved Lycée Corneille eller et United World College, og på høyt rangerte universiteter som Sciences Po på kontinentet.

Mange har også tysk, fransk, spansk, urdu eller et annet språk som arbeidsspråk ved siden av engelsk. Det er ikke spesielt unikt, eller noe som nødvendigvis definerer dem, eller gjør dem mindre skikket til å forstå hvordan andre mennesker har det. Like fullt, neste gang Jonas i et portrettintervju blir spurt om hva han lærte på eliteskolen i Frankrike, bør han heller snakke om hva han lærte på dekket i Marinen.

Henrik Hovland er forfatter. Han er oppvokst i Drammen og Lier der han meldte seg inn i AUF som 15-åring.