Godt samspill bygger tillit 

I bluesen er det noe som kalles call and response. Det er når en musiker spiller og en annen svarer. Som nybegynner svarer du gjerne med nøyaktig de samme tonene som den som spiller først. Det blir teknisk riktig, men kanskje ikke så spennende eller nyskapende i lengden. Men når man har spilt sammen en stund, skjer det noe nesten magisk.

Tillit er et fint norsk ord.

Man blir kjent med hverandres stil og rekkevidde, og begynner å improvisere. Man beveger seg ut i ukjent farvann og stoler på at de andre følger etter. Da blir det ny musikk. For å få til dette må du ha spilt mye, og du må ha spilt mye sammen.

Du bygger tillit til at de rundt deg, enten det er hun på gitar, han som synger eller spiller trommer, skjønner hva du driver med og kan overta der du slipper. Slik går ansvaret for å drive musikken framover, fram og tilbake. Sånn blir gode konsertopplevelser til. Sånn blir kunst til.

Tillit leses begge veier

Jeg har lært mye av å spille i band. For også i arbeidslivet driver vi med samspill. En slags “call and response”. Når vi får tillit til å ta ansvar og gi ansvar, mellom kolleger, mellom arbeidstakere og ledere, da kan vi skape nye ting på grunnlag av det vi kan fra før. Tillit er et fint norsk ord. Det kan leses begge veier, og det går begge veier.

Det aller viktigste som må være tilstede for at vi mennesker skal prøve noe nytt, bidra til endring, er trygghet for at de positive konsekvensene vi søker å oppnå, også vil treffe oss og de vi bryr oss om. I tillegg må vi åpenbart ha høy kompetanse, og mulighet til å skaffe oss mer av den. Trygghet, kompetanse og evne til læring.

Vi er dessuten ikke redde for å si fra når vi ser noe som kan gjøres bedre.

Det er krevende å gjennomføre endringer som fører til at oppgaver, arbeidsplasser og bedrifter blir borte. For enkeltmennesker som står i det, kan det være et farvel med arbeidslivet. Kolleger, inntekt, anseelse og selvrespekt. Samtidig kan de negative konsekvensene av å ikke endre seg, på lang sikt og for fellesskapet vårt, være mer ødeleggende.

Og det er nettopp det vi har klart i Norge.

Vi motsetter oss ikke endring

I min levetid har norsk fagbevegelse aldri vært prinsipielle motstandere av endringer som gjør samfunnet mer produktivt og konkurransedyktig. Men vi har stilt krav. Krav om at de som mister oppgaver eller jobb, skal få nye oppgaver eller ny jobb. Krav om at de som faller ut av arbeidslivet, skal ha mulighet til å leve et liv som er verdig og fullverdig.

Så lenge folk stoler på at disse verdiene holdes i hevd, vil ikke norske arbeidsfolk motsette seg endring på overordnet nivå. Dette har vi klart i mange år, og jeg er helt sikker på at vi skal klare det nå. Både fordi vi har denne tilliten, og fordi vi har en kompetent arbeidsstokk. Norske arbeidstakere er i verdenstoppen i å ta i bruk ny teknologi privat og på jobb, og de fleste av oss snakker brukbart engelsk. Vi er dessuten ikke redde for å si fra når vi ser noe som kan gjøres bedre, eller når en sjef er i ferd med å ta en dårlig beslutning.

Akkurat som musikere må vi øve for at samspillet skal bli bra.

Nylig var jeg på Verdal videregående skole og møtte elever som hadde vært på utveksling på tyske arbeidsplasser. De møtte en helt annen hverdag, med et helt annet hierarki og struktur enn på norske arbeidsplasser. For dem var det tydelig at vår modell er et enormt konkurransefortrinn.

Øvelse gjør mester

Men det er ikke nok i seg sjøl, vi må også lære nye ting. Akkurat som musikere må vi øve for at samspillet skal bli bra. Det er årsaken til at LO har tatt initiativ til en kompetansereform i arbeidslivet. Når millioner av norske arbeidstakere skal lære seg nye ting, på likt, er ikke det et individuelt ansvar. Det er et løft vi må ta i fellesskap. Myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere må alle legge seg i selen og finne tid, penger og ressurser til å sørge for at norske arbeidstakere skaffer seg den kunnskapen de og vi trenger for å skape verdier de neste tiårene. Det må skje på arbeidsplassene over det ganske land.

En enkelt bedrift kan nok slippe unna med å ansette noen unge, nyutdannede racere. Men det holder ikke i lengden hvis Norge skal fortsette å ha høy kompetanse i hele arbeidsstyrken. Vi som samfunn må sørge for at alle som kan og vil, får mulighet til å gjøre nytte for seg. Det innebærer at vi må investere i kompetanseheving for en 55-åring ut fra en forventning om at hun skal jobbe i mange år til. Da begynner det å monne.

Alle andre land er bedre enn oss på lave lønninger.

Dette er en utfordring vi er nødt til å løse i det store fellesskapet. For en bedrift kan det sikkert framstå som unødvendig kostbart å bruke penger på kompetanseheving av en medarbeider som kanskje bytter jobb etter noen få år.

Arbeidsgiveravgiftens historie

Men for samfunnet er det jo ikke sånn. Vi nyter godt av hennes arbeidsinnsats uansett om hun jobber her eller der. Trepartssamarbeidet er som skapt for å finne en løsning på dette. Ingen sier at det kommer til å bli lett. Men det skal vi bare være glade for, for hvis det hadde vært lett, hadde alle gjort det for lengst, og vi hadde mistet det forspranget Norge har.

Når vi er mot frislippet av midlertidige ansettelser eller å gjøre arbeidstidsbestemmelsene i loven slappere, slik høyresiden vil, er det ikke fordi vi ønsker å gjøre det vanskelig å drive forretning. Det er fordi alle ting fungerer i et samspill – og når du endrer noe en plass, skjer det endringer andre steder også.

Når vi protesterer mot MDGs forslag om å senke arbeidsgiveravgiften på lave lønninger, er det ikke fordi vi ikke deler deres mål om å få flere i jobb. Det er fordi de tilsynelatende bare ser den ene siden av fenomenet de vil tukle med.

Det er ofte utakknemlig å tenke helhet, kompromiss og langsiktighet.

Alle andre land er bedre enn oss på lave lønninger. Det har vi i arbeiderbevegelsen vært klar over svært lenge. Det var daværende finansminister Trygve Bratteli som innførte arbeidsgiveravgiften. Ikke bare for å skaffe staten inntekter, men faktisk for å tvinge norske bedrifter til å investere i ny teknologi. Han syntes nemlig ikke bedriftseierne var offensive nok. Han så at den beste måten å sikre næringslivets omstillingsevne på, var ved å øke prisen på arbeidskraft.

Konkurrerer ikke på lønn

Norske bedrifter må konkurrere på nyskaping, kvalitet og sikkerhet, aldri på gammeldagse kostnads- og lønnskutt. Følger vi MDGs råd, vil kanskje noen flere få jobb i lavtlønnsyrker, men i neste runde blir vårt næringsliv mindre produktivt og lønnsomt og vi tvinges til å konkurrere på lønninger i stedet for på kompetanse, tillit og produktivitet. Dette henger sammen.

Det er ofte utakknemlig å tenke helhet, kompromiss og langsiktighet. Men det er det som har gjort norsk arbeidsliv det det er i dag. Enkeltheter vil det alltid være mulig å angripe, men før man endrer dem, må man være klar over at alt, fortsatt, og faktisk, henger sammen med alt.

Se og hør LO-leder Hans-Christian Gabrielsen spille trommer på Notodden Blues-festival her: