Han var ikke redd for Putin, men Putin var redd for ham

Det er utrolig hvilke politiske krefter som settes i spill når enkeltmennesket viser motstand mot et rigid og undertrykkende system. Aleksej Navalnyj sammenlignet seg selv med Harry Potter, som kjemper mot Voldemort i en kamp mellom «det gode» og «det onde», hvor det gode til slutt skulle seire.

16. februar i fjor døde Aleksej Navalnyj i en straffekoloni i Sibir. Navalnyj var overbevist om at Putins regime tilhørte en mørk, traumatisert og korrupt fortid. Hans misjon var å vise samfunnet veien ut av dette mørket. Han var villig til å ofre sitt eget liv for å utfordre det autoritære enmannsregimet.

Aleksej Navalnyj ble den opposisjonelle lederen som våget å stå imot Putin. Han ga håp til den nye generasjonen om at et annet Russland var mulig. Gjennom sitt korte liv vokste Navalnyj til å bli en politiker av nasjonal betydning – i et land hvor uavhengig politikk nesten er umulig.

Navalnyj var et barn av «perestroika».

Navalnyj eksponerte seg selv, han utfordret makthaverne og irriterte mange. Han fikk folk til å reagere og vekket en ellers passiv befolkning. Særlig blant de yngre ble han et symbol. Han brakte et menneskelig ansikt inn i politikken, som i flere generasjoner hadde vært betraktet som «skittene».

Navalnyj var et barn av «perestroika». Han og mange andre liberale, opposisjonelle politikere dukket opp på den politiske scenen i en tid da samfunnet fortsatt bar preg av 90-tallet, hvor behovet for politiske endringer vokste fra lokale problemer til nasjonale politiske krav. Økonomiske reformer ble sett på som viktigere enn politiske. Den sovjetiske ‘nomenklaturaen’ holdt fortsatt maktposisjoner.

Navalnyj så konsentrasjonen av politisk og økonomisk makt hos en liten elite som en hovedårsak til at Russland stagnerte i sin overgangsprosess. Han forstod at Russland ble styrt av mafiastrukturer og etterkommere av KGB, som i utgangspunktet ikke var underlagt noen institusjonell styring. Lojalitet til rettsløshet gav sikkerhetsstrukturer carte blanche til å infiltrere alle landets institusjoner.

Det sivile samfunnet vokste og ble mer aktivt, deltakende og profesjonelt.

Samfunnet og verden rundt ble svart-hvitt. Journalisten Anna Politkovskaja ble drept i 2006. Politikeren Boris Nemtsov ble drept i 2015. Putin trakk Russland tilbake til sin mørke fortid.

Aleksej Navalnyj forsto at han måtte få folket med seg. Han måtte bygge tillit. Han hadde karisma, kunnskap, sjarm og en god dose humor, noe som gjorde ham i stand til å engasjere mange. Men folket skulle ikke bare følge ham, de måtte også være i stand til å ta ansvar, delta, engasjere seg og være med på å endre systemet.

De måtte, akkurat som han, ha mot og ikke være redde, g det, ikke bare i ord, men i handling. Navalnyj var sikker på at tiden var inne for endring.

I begynnelsen var ikke oppgaven vanskelig. Putins Russland på begynnelsen av 2000-tallet var fortsatt «tilnærmet» åpent. Landet var en del av Europarådet og flere internasjonale organisasjoner, og med globaliseringen så fremtiden lys ut for det ressursrike landet. Det sivile samfunnet vokste og ble mer aktivt, deltakende og profesjonelt.

Aleksej Navalnyj brydde seg ikke om Putins spilleregler.

Menneskerettighetsaktivister produserte lange rapporter med hundrevis av anbefalinger om behovet for å avslutte krigen i Tsjetsjenia, reformere fengslene, valgsystemet og skape en rettsstat.

Den unge juristen Navalnyj ble en korrupsjonsjeger og startet anti-korrupsjonsbyråer i et titalls russiske byer. Han og hans team etablerte kommunikasjonskanaler og laget reportasjer og videoer som avslørte Putins eliter. Navalnyj «avkledde» Putin og presenterte ham som en korrumpert banditt. Anti-korrupsjonsorganisasjonene utviklet seg til politiske grupper.

Navalnyj ble nektet registrering til presidentvalget i 2018, men gjennomførte likevel en valgkampanje, reiste rundt i regionene og møtte velgere. Han deltok i debatter og svarte på vanskelige spørsmål. Han viste tydelig at han hadde en visjon for en fremtid hvor befolkningen ikke bare var en passiv masse, men individer med rettigheter og innflytelse.

Putin, derimot, har aldri deltatt i politiske debatter, og hans «møter med folket» er alltid regisserte TV-sendinger.

I en tid med krig og autokrati, må vi holde fast på kampen for «det gode».

Aleksej Navalnyj brydde seg ikke om Putins spilleregler. Han ble arrestert mange ganger, banket opp og nesten drept, men reiste seg hver gang. Man kan nesten si det slik at det som ikke drepte Aleksej Navalnyj, gjorde ham enda sterkere. Fra Russlands strengeste straffekoloni sendte han positive meldinger og oppfordret folk til å ikke være redde.

Han var ikke redd for Putin, men Putin var fortsatt redd for Navalnyj – den unge, populære, sjarmerende og karismatiske lederen som var en direkte motsetning til mannen som satt i Kreml. Aleksej Navalnyj viste at den russiske befolkningen var klar for politiske endringer. Han viste dem veien til endring, han viste dem håpet.

Derfor startet Putin krigen, og derfor drepte han Aleksej Navalny.

La oss aldri glemme Navalnyj, hans store mot, og hans tro på at et annet Russland er mulig. I en tid med krig og autokrati, må vi holde fast på kampen for «det gode», kampen for demokrati og frihet.