Har vi det for travelt og er underbemanna, må vi vise det fram

Jeg tror det er litt vår egen feil. Ja, vi som jobber i kvinnedominerte yrker. Har vi det for travelt og er underbemanna, må vi la det synes. Vi må være litt mindre flinke, og stå på krava. Dette handler om framtida.

 

Samme arbeidsgiver – ulike utgangspunkt

Du som leser dette, har nok både hørt og opplevd den samme regla: Gutta på teknisk har garasje til bilene, de trenger ikke måke snø og de har klær fra innerst til ytterst – sponsa av arbeidsgiver. 200 meter lenger ned i gata har du hjemmetjenesten. De har ønsket seg oppstillingsplass med tak til bilene sine gjennom flere år. De har også ønsket seg full uniform fra arbeidsgiver, og ikke kun kittelen og buksa som vinden blåser rett gjennom allerede ved lett bris. Kan vel ikke få klær hele tiden, vel?

Jeg tror at vi kan takke oss litt selv for den situasjonen vi har kommet opp i.

Samme arbeidsgiver, men helt ulikt utgangspunkt for å gjøre jobben man er satt til. Dette er et eksempel på skillet mellom manns- og kvinnedominerte yrker.

 

Bittersøt seier

Gleden var stor da hjemmetjenesten i Kristiansund endelig fikk biler fra arbeidsgiver, etter å ha kjempet i tre år. Fram til nå, har de måttet bruke sine egne biler til å komme seg rundt til kommunens innbyggere som trenger hjemmetjenesten. Selv med kjøregodtgjørelse, har det vel neppe dekt de reelle utgiftene hver enkelt har hatt.

Jeg er glad for at våre kollegaer i hjemmetjenesten i Kristiansund endelig fikk bil fra arbeidsgiver – det var på tide. Likevel er det en bittersøt seier som viser realiteten i kvinnedominerte yrker.

Tenk hvor mye vi kunne ha fått til i kvinnedominerte yrker om vi hadde sluppet å kjempe for det mannsdominerte yrker anser som en selvfølgelighet.

 

Kan to gjøre jobben for fire? Tja.

Om det er seks personer på jobb for å vedlikeholde kommunale veier og to av dem får en kraftig omgangssyke og holder senga, gjør ikke de fire personene som er igjen jobben for de to andre som er borte. Om det er seks personer på dagvakt i hjemmetjenesten og det ramler inn to egenmeldinger, er det stor fare for at de fire som er på jobb, ender opp med å gjøre jobben for alle seks. «Kari og Torunn, dere deler de to listene som er igjen, dere. Ikke sant?»

Gjør man en god jobb når man må vekke fire pasienter klokken 05 for at alle skal få komme opp til frokost?

Kari og Torunn stiller opp som de alltid har gjort, de er flinke og de er avhengige av å være så fleksible at de blir ringt til om det blir ledig ekstravakt. De kan aldri drømme om å si «Ikke faen. Hvordan skal jeg få gjort en god jobb hos de 15 jeg i utgangspunktet skal besøke?».

Jeg har hørt historier om at det visstnok er ordrenekt og illojalitet. Er det riktig? Jeg spør på vegne av en venn.

 

Kjapt opp og kjapt ned

Jeg tror at vi kan takke oss litt selv for den situasjonen vi har kommet opp i. Vi har høy yrkesstolthet, vil være flinke og er opptatt av å gjøre en god jobb, men hva er en god jobb? Gjør man en god jobb når man må vekke fire pasienter klokken 05 for at alle skal få komme opp til frokost?

Vi er så flinke at vi ikke engang våger å la det synes når det er altfor få på jobb. Derfor tas det snarveier. Kjapt opp og kjapt ned igjen. Strøkent kjøkken, kaffe til neste vakt, 13.000 skritt på seinvakta og strekkmerker i hjertet. Teamwork makes the dream work, sier veggordet på døra til vaktrommet. Noen ganger kan drømmene være så langt fra virkeligheten at man ender opp med fnatt.

 

Pasienter i bemanningsplan

Framtida ser ikke direkte lys ut, om vi skal tro Helsepersonellkommisjonens innstilling. Flere trenger hjelp og færre skal utføre den. Innstillingen til kommisjonen har både fått kritikk og ros. Likevel er det ingen tvil om at bildet som komitéleder Gunnar Bovim malte på pressekonferansen i starten av februar, er et svært reelt bilde for hvordan tiden framover blir. Man kan være enig i mye, men man kan også være uenig i deler av innstillingen.

Mindre tull og fjas, mer heltid, oppgavedeling, nok og riktig bemanning er noen av nøklene til å møte utfordringene vi står overfor.

Uansett er det ingen tvil om at vi må tenke og jobbe annerledes. Hvordan utnytte ressursene best mulig, hvem skal gjøre hva og hvem andre kan bidra? Hva er riktig at en helsefagarbeider, sykepleier eller en vernepleier skal gjøre? Hva kan aktivitøren, driftslederen, fysioterapeuten, matverten eller frivilligsentralen gjøre?

At hele laget er en del av løsninga, har det aldri vært noen tvil om. Tenker vi ikke på laget, vil vi havne i totalkollaps, hvor vi ender opp med å måtte anse pasientene som en del av bemanninga – satt på spissen, men jeg tror du skjønner tegninga.

 

Verdens fineste jobb

Det er ingen tvil om at helse- og velferdssektoren har en overvekt av kvinner. Vi har utfordringer i dag, og vi vil ha utfordringer i morgen. Mindre tull og fjas, mer heltid, oppgavedeling, nok og riktig bemanning er noen av nøklene til å møte utfordringene vi står overfor. Da må vi være litt mindre flinke, og stå på krava. Ikke bare for oss selv, men også for innbyggerne som trenger oss og de som kommer etter oss på neste vakt. Vi har jo verdens fineste jobb.

La oss bruke mindre tid på tull og fjas, og heller jobbe med de viktige tinga. Med så grunnleggende ting som likebehandling av kvinne- og mannsdominerte yrker hos samme arbeidsgiver, kommer vi langt. Hvis ikke? La det synes. Litt ulydighet hadde nok ikke skadet.

Teksten ble først publisert i Fagbladet, 27. februar 2023.