Helsehjelp er ikke service

En felles offentlig helsetjeneste, styrt av felleskapet og finansiert over skatteseddelen, er det beste forsvaret mot økte forskjeller. Den gir trygghet i hverdagen, uavhengig av adresse og lommebok. Koronakrisen har også vist at vår felles helsetjeneste gir et sterkt forsvar i krisetid. Land med privatiserte helsetjenester kom ikke særlig godt ut av krisa.

Det høres jo kanskje mer tilforlatelig ut.

I gamle dager var høyresiden tydelige på at de ikke ønsket en stor offentlig helsetjeneste. Den gamle skolen høyrefolk mente at visse ting kunne folk betale seg til selv. Fortsatt er det argumentasjonen som brukes mot å bygge ut den offentlige tannhelsen. Men når det gjelder sykehustjenester og eldreomsorg, gikk det etter hvert opp for høyresiden at offentlig finansiert velferd har bred folkelig forankring.

Så de la om taktikken og sier nå at det offentlige skal betale, men at det ikke betyr noe hvem som utfører oppgavene. Erna Solberg ga det et ærlig uttrykk da hun åpnet Høyres valgkamp i år: «Om logoen på uniformene viser Haukeland Sykehus eller Aleris er faktisk ganske uviktig – så lenge det offentlige tar regningen.»

Regningen for opphold ved private klinikker havner hos lokalsykehuset.

Det høres jo kanskje mer tilforlatelig ut. Hvorfor er vi likevel skeptiske i Arbeiderpartiet? Det kan kokes ned til hvorvidt du anser helsetjenester som en hvilken som helst annen tjeneste eller ikke. De av oss som mener det er en forskjell, vil ta til orde for at helsetjenesten i størst grad bør være offentlig finansiert og utført av det offentlige. På Høyresiden sier man at det ikke er noen forskjell. Derfor mener de det er en god idé at helsetjenester konkurrerer som på en markedsplass.

Godkjenningsordningen Fritt behandlingsvalg

La oss ta et eksempel som har kommet opp mye i valgkampen. Fritt behandlingsvalg ble lansert som en prestisjereform av Høyre i 2014 for å få ned ventetidene. Det er en godkjenningsordning der private aktører med papirene i orden får rett på offentlig finansiering hvis pasienter velger dem.

Alternativet til dette kan være at det offentlige utfører all behandling, det er jo aktører på venstresiden som mener det. Men sosialdemokrater er vanligvis åpen for at private, og særlig ideelle, kan tilføre noe nyttig til helsetjenesten så lenge de gjør det innenfor de offentlige prioriteringene. Arbeiderpartiet mener derfor at det ikke er særlig problematisk at det offentlige har avtaler med noen private aktører der man mener det er behov og så lenge de er gode nok.

Men helsehjelp er ikke service.

Problemet er at godkjenningsordningen Fritt behandlingsvalg går et steg lenger enn å samarbeide med private. I denne ordningen får private klinikker rett på pasienter uavhengig av om de er gode nok eller om det er behov for dem. Private og offentlige klinikker skal dermed konkurrere om pasienter, på samme måte som restauranter konkurrerer med hverandre om å tilby god mat og service. Pengene følger pasienten. Regningen for opphold ved private klinikker havner hos lokalsykehuset.

Er god service god helsehjelp?

Men helsehjelp er ikke service. Innenfor psykisk helse og rus, som står for mesteparten av uttrekkene fra sykehusene, er pasientene sårbare mennesker med komplekse hjelpebehov. Det tiltrekker seg aktører som vektlegger et behagelig opphold framfor faktisk behandling.

I år måtte en aktør i Fritt behandlingsvalg stenges etter 2 års dårlig drift og over 40 millioner kroner tatt ut av sykehusenes budsjetter. Tilsynsrapporten kan fortelle om åpne medisinskap og at pasienter kunne velge bort kartleggingssamtaler. Det ligner nærmest på et rushotell og ikke et behandlingstilbud. Sårbare ruspasienter fikk overhodet ikke den behandlingen de trengte eller hadde ønsket seg.

Bedriftenes rettigheter er blitt sterkere enn pasientenes rettigheter.

Høyresiden vil sikkert innvende at det burde være faglig kontroll, men problemet er at det ikke er en faglig kvalitetskontroll av virksomhetene som søker om godkjenning i Høyres ordning, kun en sjekk av at de har de rette formaliteter i orden. Noen av tilbudene er utvilsomt gode, men som eksempelet over viser er det også for lett for dårlige aktører å slippe inn. Bedriftenes rettigheter er blitt sterkere enn pasientenes rettigheter.

Hele landet eller der det er marked?

I de fleste byer finnes det er restaurantområde, der det ligger restauranter på rekke og rad. Det er gjerne der det er mye folk, altså der det er et markedsgrunnlag. I godkjenningsordningen Fritt behandlingsvalg ser vi noe av den samme tendensen. Over 70 prosent av aktørene ligger på det sentrale Østlandet og de fleste er i bynære områder.

Dette er vanskelig nok allerede, særlig fordi det rett og slett ikke er så mange fagfolk.

Igjen ser vi hvorfor helsehjelp er forskjellig fra servicetjenester. Folk i Kirkenes eller Namsos kan leve med at de fleste restauranter ligger i storbyene. Litt verre er det å leve med at private helseklinikker suger med seg alle fagfolka til urbane strøk. Det er et politisk mål å sikre tilgang på gode heletjenester i hele landet. Dette er vanskelig nok allerede, særlig fordi det rett og slett ikke er så mange fagfolk. Det blir langt vanskeligere om man skulle latt markedsgrunnlaget styre hvor vi opprettet helsetilbud og ikke befolkningens helsebehov.

Beredskap, utdanning og forskning

Et siste argument er knyttet til de oppgavene som ligger hos den offentlige helsetjenesten. Å drive en helsetjeneste er så mye mer enn enkeltkonsultasjonene. Der de private aktørene kan konsentrere seg om å tilby enkelttjenester må vår felles helsetjeneste også opprettholde en grunnberedskap med ambulanser og akuttpsykiatri. Om en privat aktør etablerer 30 sengeplasser i psykisk helsevern må sykehusene rundt være forberedt på å motta pasienter hvis den private aktøren ikke håndterer pasientene sine. Dette har skjedd.

Da er det jo galskap å importere den samme modellen hit.

De offentlige sykehusene må utdanne helsepersonell og drive forskning for å holde den norske helsetjenesten i verdensklasse. Alt dette, beredskap, utdanning og forskning, koster. Når vi finansierer private klinikker med midler fra de offentlige sykehusene, går det også ut over disse viktige oppgavene.

Mer av dette?

Nå har regjeringa gått til valg på å øke bruken av godkjenningsordningen. Erna Solbergs nyeste løfter vil innebære et uttrekk på rundt 2 milliarder fram mot 2024. Det er like mye som driftsbudsjettet til hele Finnmarkssykehuset. Det vil innebære mer helsepersonell og penger fra lokalsykehusene inn i private klinikker, mer klinikker i sentrale strøk, og mer aktører som knapt tilbyr helsehjelp, men som får etablere seg på grunn av at helsebedriftenes rettigheter er så sterke i ordningen.

I tillegg innførte de nå i september en ny lov, litt under radaren, som innebærer at det samme systemet skal kunne etableres i norske kommuner. I svensk eldreomsorg har hatt denne loven i over 10 år. Det har gitt svenskene en oppstykket eldreomsorg med over 10 000 private aktører, i tillegg til mer deltid og midlertidighet for de ansatte, fordi de private tilbyr dårligere arbeidsvilkår.

Svensk eldreomsorg bestod mildt sagt ikke koronatesten. Den svenske koronakommisjonen konkluderte at det skyldtes blant annet fragmentering og dårlige arbeidsvilkår. Da er det jo galskap å importere den samme modellen hit.

Helsehjelp er et fag og en samfunnsoppgave.

Nei, nå vet vi mer enn nok om denne formen for privatisering til å kunne sette foten ned. Ordningen Fritt behandlingsvalg ble nylig evaluert og konklusjonen var ganske klar: «Overordnet finner vi at Fritt behandlingsvalg ikke har hatt den effekten Regjeringen forventet på ventetid og sykehusenes effektivitet.» De sier også at «valgfriheten er mer tilgjengelig for pasienter med kapasitet til å manøvrere seg gjennom systemet.» Så den fungerer heller ikke rent praktisk.

Mer prinsipielt er det noe grunnleggende galt med slike ordninger. De prøver å opprette markedsplasser for tjenester som ikke er som andre tjenester. Helsehjelp er et fag og en samfunnsoppgave. Derfor skal den ytes etter faglige og rettferdige kriterier, når vi tross alt finansierer den i felleskap over skatteseddelen. Helsehjelp er rett og slett ikke service.