Historiefaget bør romme mer av verden

På oppdrag fra kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun har faggrupper bestående av lærere og fagfolk utviklet nye veiledende innholdslister for norsk skole. Listene har utløst en viktig diskusjon om hva norske elever bør ha av felles kunnskap. Det er derfor verdt å spørre hva slags historisk referanseramme listene faktisk legger opp til?

Listene er frivillige, men skal «bidra med felles referanserammer» og hjelpe lærere med å velge innhold til undervisningen.

Ser vi på innholdet, finner vi mye viktig historie og enkelte globale referanser. Udir foreslår blant annet Sumer og Hammurabis lover som utgangspunkt for undervisningen. Verden utenfor Europa er derfor ikke helt borte. Men den opptrer i korte glimt, mens den overordnede historiske fortellingen raskt vender tilbake til Europa.

Aleksander den stores erobringer kan vanskelig forstås uten staten han erobret.

Hvor er for eksempel Indussivilisasjonen og det antikke Perserriket, eller forbindelsene videre østover mot India og Kina? Dette er ikke marginale tillegg til verdenshistorien. Det er her store deler av den tidlige sivilisasjonshistorien utspiller seg.

Indussivilisasjonen er en av den gamle verdens tidlige sivilisasjoner, på linje med Mesopotamia og Egypt. Den strakte seg over deler av dagens Afghanistan, Pakistan og India, og hadde forbindelser med Mesopotamia allerede i det tredje årtusen før vår tidsregning.

Perserriket illustrerer et annet problem. Når historien om Perserriket kommer inn gjennom fortellingen om antikkens Hellas, blir det lett først og fremst fremstilt som grekernes motstander, snarere enn et historisk samfunn i sin egen rett. Men det akamenidiske Perserriket var i sin samtid verdens største imperium, og Aleksander den stores erobringer kan vanskelig forstås uten staten han erobret.

Poenget er å gjøre forbindelsene mellom regioner tydeligere.

Globalhistorie som forskningsfelt utfordrer slike eurosentriske fortellinger ved å rette oppmerksomheten mot forbindelser mellom samfunn, regioner og kontinenter. Poenget er ikke å erstatte Europa med en lengre liste over riker og sivilisasjoner, men å gjøre forbindelsene mellom regioner tydeligere.

Peter Frankopan, professor i globalhistorie ved Universitetet i Oxford, har popularisert samme perspektiv i boka The Silk Roads. Silkeveiene var ikke eksotiske forbindelser i utkanten av historien, men «nettverkene som bandt sammen kontinenter og hav». Frankopan illustrerer perspektivet med Aleksander den store, som vendte blikket østover mot Persia. For Aleksander og hans samtidige grekere var det østover man fant de store maktsentrene, kulturen og mulighetene, mens Europa utenfor den greske verden hadde langt mindre å tilby.

Det som ikke nevnes, overlates i større grad til den enkelte lærers prioriteringer.

Udir understreker selv at innholdslisten ikke er fullstendig. Lærerne står derfor fritt til å gjøre nettopp dette. Men når staten samtidig ønsker å etablere «felles referanserammer», har det betydning hvilke eksempler som faktisk løftes frem. Det som nevnes, kan lettere bli oppfattet som sentral kunnskap, mens det som ikke nevnes, i større grad overlates til den enkelte lærers prioriteringer.

En felles historisk referanseramme for norske elever bør selvsagt begynne hjemme. Men den bør ikke slutte der. Norsk og europeisk historie blir ikke mindre viktig av at Persia, India, Kina og forbindelsene mellom Europa og Asia kommer tydeligere inn. Tvert imot blir også Europas egen historie lettere å forstå når forbindelsene rundt den blir synlige.