Hjelp, det er kommunen!

I fjor fikk vi en faktura på 111.000 kroner fra Oslo kommune. Fakturaen var merket «Etterfakturering av driftsutgifter for 2019, 2020 og 2021» og «Bestilling fra kartbestillingstjenesten». Vi ble altså fakturert for utgifter vi ikke ante vi hadde og – i dette tilfellet – helt tilbake fra 2019. Det var høyst uklart hva vi skulle betale for. Vi er ikke de eneste leietakerne hos Kulturetaten i Oslo kommune som fikk en tilsvarende regning.

De fleste av oss har opplevd ubehaget ved en plutselig faktura som dumper ned i posten.

Dette burde være noe Oslo kommune legger til rette for, heier på og støtter.

Regningen for et kjøp du har glemt, purringen på en faktura som ble borte i farta. Dette ubehaget er ikke mindre for en liten frivillig og ikke-kommersiell organisasjon som jobber beinhardt med å samle inn penger for å bruke på aktiviteter for barn og unge. Verre blir det når fakturaen kommer ut av det blå. Enda skumlere når avsenderen er Oslo kommune.

En gang i tiden var det offentlige noe man skulle passe seg for. Det gjaldt å holde seg unna «øvrigheta». Nordmenn holdt seg stort sett hjemme på gården og håpet på det lengste å unngå besøk av presten, futen eller lensmannen. I dag har vi et samfunn som er avhengig av tillit og samarbeid. Vi trenger det offentlige. Og det offentlige trenger ikke-kommersielle frivillige organisasjoner som hjelper å løse viktige oppgaver, som å lære barn og unge om mat og matlaging, idrett, friluftsliv, rusomsorg, svømmeundervisning og omsorg av eldre.

Det var ikke bedre med det forrige byrådet enn det sittende.

Dette burde være noe Oslo kommune legger til rette for, heier på og støtter. Men vi opplever det ikke slik. Når vi møter andre i frivilligheten, så dreier samtalen seg for ofte om forholdet til kommunen. Alle frustrasjonene i saksbehandlingen, hvordan vi kan få svar på spørsmål, hvem vi kan snakke med.

Fakturaen er ikke det eneste eksempelet på at det er krevende å forholde seg til Oslo kommune. Siden 2015 har vi jobbet med å få bygget et undervisningsdrivhus for å nå enda flere barn og unge. Åtte år er lenge. Vi oppdaget også at saken hadde blitt liggende i en skuff i et helt år. Sendrektighet og uklar saksbehandling er frustrerende.

De siste årene har Geitmyra åpnet nye matkultursenter andre steder og vi opplever hvor motiverende og gøy det er å jobbe med kommunen som en aktiv partner og støttespiller. Ringsaker og Tønsberg er gode eksempler på kommuner som bygger partnerskapskultur. Vi får ikke alltid ja, ikke alle ideer blir virkelige, ikke alle søknader innvilget. Men vi får alltid vite hvem man skal snakke med, og vi får tydelige svar. Er svaret nei, legger vi saken bak oss og beveger oss videre. Vi får ikke uspesifiserte regninger for uklare tjenester. Saker ligger ikke i skuffen i et år.

Ingen partier ønsker en dårlig kommune.

Det var ikke bedre med det forrige byrådet enn det sittende. Det er vanskelig å styre en kommune. Det er klart at en kommune ikke alltid kan si ja. Hensyn må veies mot hverandre, og ikke alle kan få det som de vil, selv ikke frivillige organisasjoner. Men det hadde vært bra om vi følte at kommunen la til rette for frivilligheten, forklarte saksgangen i vanskelige saker, hjalp oss å manøvrere i de kommunale irrgangene. Det handler om kultur. Det er krevende, men mulig.

Ingen partier ønsker en dårlig kommune. I valgkampen konkurrerer Oslo-partiene om sine visjoner for en bedre kommune. Det handler om eiendomsskatt, parkeringsplasser, sykkelstier og karakterer i videregående skole. Viktige saker. Vi skulle også ønske at de ville konkurrere om å skape en vennlig kommune, der frivillige organisasjoner føler seg velkommen. Det gjør det bedre for alle. De som bor i kommunen, de som jobber der, de som vil gjennomføre sine politiske visjoner, for frivillige – som oss. Kan noen gå til valg på det?

Ps: Hva skjedde med den underlige fakturaen for uklare utgifter fra årene 2019-2021? I avisen har vi lest at kravet er frafalt. Men vi har ikke hørt noe fra kommunen. Kanskje det kommer en kreditnota – om et år eller tre?