Haddy Njie Trond Giske
FOTO: Frank Melhus, TV2/NTB Scanpix

Hudløst fra stormens øye

Er Haddy Njies nye bok et argument for en Vær Varsom-plakat for sakprosa?

Mediefolk bør lese Haddy Njies beskrivelsen av den eksistensielle krise det er å oppleve seg fullstendig uforberedt og maktesløs i møte med massiv, kritisk mediedekning. Men er hennes Dagbok et godt argument for å innføre en Vær Varsom-plakat også for bokutgivelser? Både ja og nei.

Haddy Njie skriver sterkt og godt om hvordan hun opplevde varslene, mediedekningen og Arbeiderpartiets prosess mot Trond Giske vinteren for snart to år siden. Bokas styrke ligger i hennes utlevering av egne reaksjoner, angst, bekymring, forsvarsmekanismer og forklarende tolkninger av hvorfor og hvordan situasjoner kunne oppstå og ende opp som varsler. Her ligger samtidig bokas slagside og det som ikke kan leses som noe annet enn mistro og bortforklaringer av innhold og alvor i varslene og varslernes hensikter. Fra første stund leser Haddy Njie varslene inn i en pågående maktkamp i partiet, med den andre nestlederen, Hadia Tajik som den sentrale bakspilleren. For, som hun skriver; «Å ha tillit til Trond, betyr å gjøre det forbudte: å tvile på varslerne».

«Å ha tillit til Trond, betyr å gjøre det forbudte: å tvile på varslerne»

 

Klåing og kyssing

Flere historier – også episoder som ble anonymt omtalt i mediene – ble raskt lagt bort i partiets prosess. Konklusjonen ble i januar 2018 at Trond Giske i fem tilfeller hadde brutt mot partiets interne retningslinjer mot trakasserende oppførsel. Giske har selv fra første stund beklaget ett av dem; varselet fra Sunniva Andreassen, i boka kalt «Tromsø-varsleren», 18-åringen som i 2008 og 2009 ble utsatt for uønskede tilnærmelser, karakteriserte som «klåing og forsøk på kyssing», fra en over 20 år eldre, full statsråd. Likevel beskrives dette av Haddy Njie aldri som trakassering. Det nærmeste hun kommer, er en konstatering av at det var «Tronds ansvar at det ble så fælt for henne».

 


Les også Heidi Helene Sveen: «Ikke en sånn mann»


 

Her kunne boka tjent på nettopp det Klassekampen på lederplass lørdag 12. oktober argumenterer mot; et Vær Varsom-regelverk som påla forfatter og forlag å klargjøre et sentralt premiss som bokas framstilling bygger på. I dette tilfellet gjelder det skillet mellom et påvist brudd på lovforbudt trakassering og brudd på et partis interne etiske regler. Et etisk regelverk må med nødvendighet være strengere enn lovverket. Mye av den provoserende kraften i boka og Haddy Njies intervjuer, ligger i at hun insisterer på at Trond Giske ikke har trakassert noen, når det for de fleste andre framstår som han i noen tilfeller, som statsråd eller topp-politiker, i alkoholpåvirket tilstand, har opptrådt trakasserende overfor yngre kvinner.

Et etisk regelverk må med nødvendighet være strengere enn lovverket

Brudd på likestillingsloven?

Bakgrunnen for Haddy Njies valg om å forholde seg til begrepet trakassering som utelukkende å gjelde tilfeller der noe juridisk straffbart er påvist, henger ganske sikkert sammen med Trond Giskes vektlegging av at partiet ikke så det som sin oppgave å vurdere om det forelå mulige brudd på likestillingslovens bestemmelser om seksuell trakassering. Noe partileder Jonas Gahr Støre bekreftet i et offentliggjort brev til Trond Giske i februar i år. I brevet erkjenner Støre overfor Giske at deler av partiets håndtering av varslene «kunne vært bedre gjennomført» og at det i dag ikke noe som «står til hinder for din fulle deltakelse i partiet».

En konstatering som har vært svært viktig for Giske og som står i kontrast til nestleder Hadia Tajiks uttalelse en drøy uke etter at det ble kjent at det var kommet varsler mot Trond Giske. På sin åpne Facebook-profil skrev Tajik at varslene for henne var «rystende lesning, både som menneske, nestleder og jurist». En uttalelse som vanskelig kunne forstås på annen måte enn at Tajik, som jurist, mente det forelå grunnlag for anmeldelse og etterforskning av lovforbudt trakassering. Noe partiet seinere ikke har konkludert med. Men dette var heller ikke avgjørende for varslerne. Flere har vært tydelige på at de ville få satt en grense for hva de mener skal være akseptabel oppførsel fra menn med makt overfor yngre kvinner, enten de befinner seg i eller utenfor partiet.

Varslerne har vært ute etter nettopp det Haddy Njie beskriver som det beste ved metoo- bevegelsen; å endre kultur og strukturer.

Maktblind uvørenhet

Varslerne har, slik jeg leser dem, vært ute etter nettopp det Haddy Njie beskriver som det beste ved metoo- bevegelsen; å endre kultur og strukturer. Slik endring skjer alltid gjennom oppgjør med eksempelhendelser og erkjennelse av overtramp overfor enkeltpersoner. For å endre en opplevd kulturell aksept for en statsråds «aktive» singelliv, til erkjennelse av at maktblind uvørenhet kan trå over andres grenser, må selvforståelsen til den enkelte utfordres. Det er ikke slik Haddy Njie skriver at Giske bare var «uutholdelig umoden» og så trygg på egne grenser at han kunne overse andres «mangel på grenser». Det var han, som statsråd og topp-politiker, som i en del tilfeller har opptrådt grenseløst og ikke forholdt seg til andres grenser – uavhengig av om de var eksplisitt uttalt eller ikke.

Uten denne erkjennelsen bestrider Haddy varslernes opplevelser og erfaringer som sanne. Hun gjengir deres varsler ufullstendig og refererer til meldingsinnhold og videre hendelser mellom varslere og Giske, som hun mener svekker varsleres troverdighet. I de tilfeller hvor slikt publiseres for første gang, ville et Vær Varsom-regelverk tydeliggjort forlagets ansvar for at den det gjaldt ble informert om dette. Men i et emosjonelt og dypt personlig forsvarsskrift som Dagbok, som aldri gir seg ut for å gjengi prosessen objektivt, er det vanskelig å se at en tilpasning av Vær varsom-plakatens regler om de omtaltes tilsvarsrett ville ha noen funksjon.