Vi står og ser på at en hel gruppe verdifulle arbeidstagere blir sykmeldt, utsatt for vold og ikke tør å si ifra om hva som skjer i klasserommene.
Jeg synes vi snakker for lite om lærerne.
Vi snakket for lite om dem før pandemien. Vi snakket litt mer om dem under pandemien, fordi ofte var de den eneste livslinjen ut. Men så var det som om samtidig med at samfunnet vendte tilbake til seg selv, så glemte vi hva vi egentlig burde diskutere: Lærerne. Noen av samfunnets aller viktigste bidragsytere.
Derfor traff det meg med stor tyngde i dag da jeg leste nok en artikkel som handlet om lærernes arbeidshverdag. I mellomtiden står vi og ser på at det er en hel gruppe verdifulle arbeidstagere som blir sykmeldt, utsatt for vold og som ikke tør å si ifra om hva som skjer i klasserommene. Det er heller ikke mange ukene siden jeg lyttet til en podcast publisert hos Aftenposten hvor det ble fortalt at lærere frykter for å si ifra når ting går helt skeis i klasserommet fordi de selv kan bli meldt til rektor.
Og samtidig så må de møte i selskapslivet folk som sier: «Å- men dere har jo ferie hele tiden.»
Jeg kan ikke å se noe annet enn at vi har feilet denne yrkesgruppen. Og det er et felles ansvar å endre. Et raskt googlesøk på tidligere kunnskapsminister Tonje Brenna gir meg artikler med overskrifter som «læreren bør» og «læreren skal». Og da tvinger spørsmålet seg frem: Hva er det egentlig vi har gjort for lærerne i det siste? Annet enn å stille dem svære krav? Og å hamre dem i hodet med regler og pålegg i en hverdag som allerede er alt for full?
Om noen år er vi tomme for vår viktigste naturressurs, da bør vi kanskje gjøre oss noen refleksjoner om hvordan vi skal klare å ta vare på en annen uerstattelig ressurs, nemlig lærerne. Listen for hva de gjør er så lang at jeg må nesten be noen som faktisk er lærere å fylle på listen som jeg vet ikke er komplett: De skal undervise. Ha dialog med foreldre og egne kolleger. Utvikle seg faglig. Ta imot telefoner fra foreldre: Både av den rasende arten og den fortvilte arten. Trøste barna. Holde et øye på de som aldri har med matpakke, eller de som på femte dagen ikke har skiftet klær? Lede klasseturer, organisere avslutninger sommer og jul. En ekstra klem til noen som ikke får noen bursdagsinvitasjon.
Les også: Skal det satset på skolen, må det satses på lærerne.
Så hjemme igjen: Rette oppgaver, sette karakterer. Dagen har ikke nok timer. Og samtidig så må de møte i selskapslivet folk som sier: «Å- men dere har jo ferie hele tiden.» Jeg er relativt overbevist om at dersom man bryter ned timelønnen til en lærer så hadde sikkert noen byttet bort litt ferie for en decent kompensasjon. Eller at noen faktisk tok på alvor, virkelig på alvor det de selv har påpekt i årevis: Vi kan ikke bære alt på vår rygg, det går ikke.
Når vi en gang kommer dit hvor oljen ikke kan bære oss lenger. Det er i nær fremtid, så er det i prinsippet ett viktig spørsmål det koker ned til: Hva maktet vi å investere i lærerne våre? De som igjen bruker tiden sin på de som skal bli fremtidens forskere, håndverkere, sykepleiere, frisører, politikere, finansfolk, bakere, spillutviklere- og alle andre yrker som vi er avhengige av. Kunnskap er makt sier vi, men vi glemmer å ta på alvor de som er de viktigste formidlerne av den. For hør bare:
Gartneren må forlate drivhuset han egentlig er så glad i.
En lærer er sitert i en god artikkel fra NRK i dag, han sier: «’Vi er jo som et drivhus, på en måte. Vi skal få elevene til å vokse. De små endringene i hverdagen er utrolig fascinerende å være med på.’ Det sier Asgil Tieman Hansen-Krone. Han har jobbet som lærer i 18 år, men vurderer å forlate yrket.» Videre i samme artikkel:
«En undersøkelse fra Utdanningsforbundet viser at 80 prosent av lærerne har fått flere oppgaver enn de hadde for tre år siden. 70 prosent sier at de har fått mer ansvar.
Lærere opplever at de har mindre tid til å følge opp hver enkelt elev. Asgil har 4,2 minutter per elev i uka.»
Les også: Hvorfor har 40 000 lærere valgt å ikke jobbe i skolen mer? Her er tre årsaker.
18 år må jo sies å være mer enn nok «prøvetid». Når vi som samfunn ikke klarer å ta vare på ressursene som faktisk har lyst til å være lærere, men som må inngå så mange kompromisser og møte så mange vegger- så orker de ikke mer. Gartneren må forlate drivhuset han egentlig er så glad i.
Videre kan vi lese i saken: «Søkertallene til lærerutdanningene stuper. En undersøkelse fra Utdanningsforbundet viser at 80 prosent av lærerne har fått flere oppgaver enn de hadde for tre år siden. I undersøkelsen sier flertallet at de ekstra oppgavene tilhører andre yrkesgrupper, som for eksempel rådgiver, skolehelsetjeneste, vaktmester eller rengjøringspersonell.»
Vi synes å ha glemt det som er noe av kjernen av det vi skal drive på med: Lære, slik at vi kan trygt kan gi videre det vi har.
Det er rett og slett enormt nedslående lesning dette. Nedslående fordi vi synes å ha glemt det som er noe av kjernen av det vi skal drive på med: Lære, slik at vi kan trygt kan gi videre det vi har. Utvikle oss. Gjøre nyvinninger. Tenke kloke tanker. Bygge samfunn. Men det klarer vi ikke uten dem som er eksperter i akkurat dette; lærerne.
Og på medfølgende bilde byr jeg på litt 70-talls nostalgi med far som har lært meg mye om verdien av kunnskap og gode lærere.
Teksten ble opprinnelig publisert på Monica Csangos Facebook-side.
Kommentarer