FOTO: Feliphe Schiarolli/Unsplash

Politikerne har abdisert fra skolepolitikken

Streiken viser politikernes manglede evne til å være med å bygge en god offentlig utdanning.

Den pågående lærerstereiken handler om lønn. For å kunne rekruttere og beholde lærerutdannede og gode lærere i skolen, er det helt nødvendig at lærerlønningene økes, selv om enkelte tror at læreryrket kun er et kall, at lærere er altruister som ikke bryr seg om lønn.

Hva har de skjønt som ikke politikerne har skjønt?

Men de mange innleggene fra lærere og andre på sosiale medier og i tradisjonelle medier, handler ikke bare om summen på lønnsslippen. De viser at streiken handler om noe mer. Det handler om politisk styring, om hva kunnskap er og om fremtidens skole.

En undersøkelse fra Respons analyse viser at 70 prosent av Norges befolkning støtter streiken.

Hva har de skjønt som ikke politikerne har skjønt?

I sommer skrev jeg Beretningen om et varslet profesjonsmord. I teksten skrev jeg at enhetsskolen er et stort prosjekt som på mange måter bærer velferdsstaten vår og at vi er ferd med å skusle det bort på grunn av arbeidsgivers manglende ambisjoner og en fragmentering av ansvaret.

Så stilte jeg spørsmålet; er det på tide med en endring?

Vi kan hvert fall slå fast at kunnskap ikke lønner seg like mye som olje har gjort det.

Denne høstens streik og den øredøvende stillheten fra de ansvarlige politikerne, har svart på spørsmålet mitt. Det er på tide med en endring. For mye av den nasjonale utdanningspolitikken er delegert bort til et direktorat som er mer opptatt av styring enn av innhold og et KS som overhodet ikke har ambisjoner for skolen.

På slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000- tallet, kunne man ofte lese at kunnskap skulle bli den nye oljen. Vi kan hvert fall slå fast at kunnskap ikke lønner seg like mye som olje har gjort det. Lærerstreiken er et klart tegn på det. KS har, som eneste arbeidsgiverorganisasjon jeg kjenner til, snakket ned behovet for lærere med kunnskap.

Det er svært merkelig, siden skolepolitikken de siste årene har lagt stor vekt på nettopp kunnskap. Det er i grunn underlig at ikke flere har reagert på KS´ nedsnakking av behovet for lærere med godkjent lærerutdanning. Spesielt er det rart at det har vært ganske stille fra universitets- og høyskolesektoren, som driver med lærerutdanning.

Alle disse endringene fordrer at det er kvalifiserte, engasjerte og dyktige lærere.

Det er en rekke satsinger på vei innen skolesektoren. Vi er i ferd med å innføre nye læreplaner, LK20. Det er en satsing på videregående opplæring og det kommer en ungdomsskolereform. Alle disse endringene fordrer at det er kvalifiserte, engasjerte og dyktige lærere, med lærerutdanning, som driver prosessene.

Det virker ikke som politikerne som har initiert disse reformene, tror det er nødvendig. Hver femte som har jobb som lærer har ikke lærerutdanning, søknaden til lærerutdanningene går ned og den pågående streiken viser en frustrert og forbannet lærerstand.

Det viktigste styringsverktøyet i skolen er læreplanene. De har status som forskrifter til opplæringsloven. Da Kunnskapsløftet ble innført i 2006, var det ikke kun en læreplanreform, det var i mye større grad en styringsreform. Siden planene ble endret fra innholdslæreplaner til kompetanse- og målstyringsplaner, ble også lærernes faglige hverdag endret.

Dette har redusert lærernes mulighet til å være autoriteter i sitt arbeid og i sitt klasserom.

Da læreplanene i stor grad beskrev innholdet i hva elevene skulle lære, var innholdet også knyttet nært opp til fagdisiplinene skolefagene tilhørte. Og dermed også nært knyttet opp mot lærernes faglige utdanning. Kompetansemålsplanene endret dette.

Siden elevene nå skal måles på kompetanse, ikke på fag, har lærerne mistet styringen på en viktig del av sitt arbeid. Fagdisiplinene har blitt mindre viktig og kompetanse har tatt over for fag. Dette har redusert lærernes mulighet til å være autoriteter i sitt arbeid og i sitt klasserom. I noen grad har kunnskapsbegrepet blitt erstattet med kompetansebegrepet.

Kompetansebegrepet har også tatt over for dannelsesbegrepet. I Stortingsmelding 28 «Fag – Fordypning – Forståelse — En fornyelse av Kunnskapsløftet», er ordet kompetanse nevnt 448 ganger, kunnskap 357 og dannelse 12 (!) ganger.

I Store norske leksikon definere kunnskap slik; viten, lærdom, erkjennelse eller innsikt. De siste års endringer i læreplaner og skoleutvikling har lagt vekt på kunnskap som viten uten å ta nok hensyn til lærdom, erkjennelse og innsikt, altså anvendelsen av kunnskapen.

Dagens lærere og skoleledere er overkontrollerte.

Styringsverktøyene i kvalitetssystemet legger mer vekt på standardiserte svar enn de gjør på dannelsesdelen av skolen. Samtidig er kompetanselæreplanene i stor grad løsrevet fra fagdisiplinene, og dermed blir også fagkunnskap nedprioritert til fordel for kompetanse.

I tillegg ble det i løpet av 2000-tallet innført en rekke målinger og tester som i stor grad styrer lærernes profesjonelle virke. Dagens lærere og skoleledere er overkontrollerte, det er en uoversiktlig rekke av rapporter, tester, evalueringer og veiledninger som skal følges opp.

Det er for eksempel et paradoks at prosessen med å innføre de nyeste læreplanene, LK20, ble kalt fagfornyelsen. Fagene ble ikke spesielt nye, de har utviklet seg i mange år uten å «fornyes». Det var styringssystemet som ble nyere, kalibrert for å enklere kunne følge opp nye krav til måling av elevenes resultater. For eksempel det som OECD kaller «soft skills» og som i læreplanene kommer til uttrykk gjennom begrepet «livsmestring».

Med de nye læreplanene kom det for eksempel en digital læreplanvisning, læreplanene finnes ikke lenger på papir. Disse læreplanvisningene er et godt eksempel på myk styring av lærere. Det fremstår som en veiledning, men det er svært vanskelig å velge det bort.

Den tiden er over.

Dette står i sterk kontrast til hvordan lærerne arbeidet før. For noen år tilbake snakket jeg med mine lærere fra barneskolen. De fortalte om full tillit fra rektor, både på det faglige og på det pedagogiske. De delte inn klasser etter kunnskapen de fikk om elevene og la også opp fag og progresjon i klassene etter drøftinger i lærerkollegiet.

Den tiden er over.

Derfor har endringen i læreplanene – fra innholdslæreplaner til styringsverktøy – endret læreryrket og bidratt til å senke statusen til lærerne. Selv om læreplanene før 2000-tallet i stor grad beskrev hva elevene skulle kunne og hva de skulle gjennom av fag, vil jeg påstå at de ga lærerne mye større grad av profesjonell frihet enn det lærere opplever i dag.

Dette mener jeg er en årsak til at flere velger seg bort fra læreryrket. Det kan være at endringen fra et friere akademisk yrke til en mer styrt arbeidshverdag har endret på hvem som søker seg til læreryrket. Kan det være at de som har brydd seg mer om fagdisiplinene og pedagogikken enn om skoleutvikling og mål- og resultatstyring har sluttet eller aldri begynt?

Det er også verdt å merke seg måten lærere har blitt omtalt av politikere over flere år.

KS` nitide arbeid for å legge lærernes arbeid mellom 8 og 16 og binde lærerne til dårlige arbeidsrom på skolene, spiller også en stor rolle. Den store lærerstreiken i 2014 stoppet forsøket fra KS på å kontrollere arbeidssituasjon for lærerne enda mer. Men det er likevel stor forskjell på hvordan lærere jobbet på 90-tallet til hvordan det er i dag.

Dette er en underliggende årsak til dagens lærerstreik og en årsak til lærernes frustrasjon og manglende tillit til KS.

Det er også verdt å merke seg måten lærere har blitt omtalt av politikere over flere år. Det har vært et verdensmesterskap i dobbeltkommunikasjon. For å få til endring, er det viktig å etablere et problem. For politikerne var det enklest å peke på læreren. Vi har hørt fraser som; vi trenger ikke flere lærere, vi trenger bedre lærere.

Og politikere har pekt på at det ikke spiller noen rolle hvor stor klassen du skal undervise er, det handler kun om god klasseledelse. Samtidig har de pekt på drømmelæreren og sagt at læreren er den viktigste for elevens læring.

Begge disse satsingene førte til måle-bonanza i USA.

Denne schizofrene tilnærmingen har nok frustrert mange lærere, og den har gjort sitt til at det har blitt flere rømmelærere enn drømmelærere. For de trendene vi har sett i norsk skole er ikke unike for Norge. Mye har vi lånt fra USA og mest fra OECD.

Merkelig, kanskje, når vi ser hvilken vei USA har tatt og med tanke på at OECD er en organisasjon for økonomisk samarbeid og utvikling, ikke for skoleutvikling, selv om de har drevet mye med det de siste årene.

Årsaken til det kan være den amerikanske vektleggingen av skole som viktig for økonomisk fremgang og vektleggingen av elever som «humankapital». Mange av de skoleutviklingsprosjektene vi har sett de siste årene handler om å lage systemer på tvers av land slik at det blir lettere å sammenligne, og dermed konkurrere. Store skolesatsinger fra USA, som No child left behind eller Common Core State Standards Initiative kjenner vi igjen i vårt eget land som Tidlig innsats og Kjerneelementer i fagene.

Nei, det er faktisk ikke skolen som er det viktigste stedet å utjevne økende ulikheter i samfunnet.

Begge disse satsingene førte til måle-bonanza i USA, og vi ser konturene av det samme her hjemme med overdreven kartlegging og testing.

Men endringen i retorikken, fra «bedre lærere» til «drømmelærere», har også en annen side. Ved å peke på læreren som den viktigste for elevens læring, har også lærere fått et enormt større ansvar ut over det rent faglige og pedagogiske. Elevenes psykiske og mentale helse er også i større grad kommet inn under læreres ansvar.

Nå sier også politikere, spesielt fra høyresiden, i tillegg at skolen er det viktigste stedet for å utjevne de økende ulikhetene i samfunnet.

Det å gi lærere ansvaret for å bøte på de sosiale-, økonomiske og strukturelle ulikhetene som politikere har skapt, er ikke bare en ansvarsfraskrivelse, det et slag i trynet på en allerede presset lærerprofesjon og i tillegg en helt umulig oppgave.

Det kan fort påvirke hvilket parti de som stemmer for en skole velger ved neste valg.

Nei, det er faktisk ikke skolen som er det viktigste stedet å utjevne økende ulikheter i samfunnet. Det er nemlig Stortinget som har den rollen. Det burde være unødvendig å fortelle stortingspolitikere det.

Skiftende regjeringer og Stortinget har satt bort praktiseringen av skolepolitikken til KS. Historier om «PISA-sjokk», og at Norge bruker for mange penger på skole i forhold til resultatene på internasjonale tester, har ført til at KS har funnet det legitimt å spare penger i skolesektoren og på den måten bygd ned fellesskolen.

Men selv om de har satt bort praktiseringen, betyr det ikke at de ikke har ansvaret for hvordan skolepolitikken blir utøvd i kommuner og fylkeskommuner. Det er et paradoks at partiene har store vyer for skolen og snakker om lærernes betydning for elevenes læring og det generelle samfunnsoppdraget lærerne har, samtidig som de ser på at lærernes utdanning, lønn og status bygges ned – sten for sten.

Lønnsløftet må også komme i lærerutdanningene, de er nedprioritert i for mange år.

I dag har vi en kunnskapsminister fra Arbeiderpartiet. Det burde være åpenbart for henne at nedbyggingen av den offentlige skolen og devalueringen av læreres status åpner døra for en folkelig aksept for private alternativer og for en nedbygging av den fellesskolen som en gang var Arbeiderpartiets prosjekt.

Om ikke de ansvarlige politikerne kommer på banen og foreslår en løsning som innebærer et lønnsløft, blir det vanskelig å ta de kommende skolesatsingene på alvor. Lønnsløftet må også komme i lærerutdanningene, de er nedprioritert i for mange år.

Om ikke ser jeg ingen politisk vilje til å være med å bygge en god offentlig utdanning. Det kan fort påvirke hvilket parti de som stemmer for en skole velger ved neste valg.