Hva er en folkemorder?

Å lete etter de døde i massegraver, å identifisere levninger, foregår fortsatt i hele Bosnia.

I de varme julidagene i 1995 i Srebrenica i Bosnia-Hercegovina, ble 8372 menn henrettet i løpet av 13 dager. Kvinner og barn, og noen eldre menn, ble deportert; tvunget inn i busser av serberne og transportert vekk til andre områder av Bosnia.

Tusener ble drevet på flukt i redsel for livet i dagene før serberne inntok byen, gjennom skogen, over åsene og fjellpassene.

Det var krig.

Det er etablert rett ved gravlunden for ofrene for folkemordet.

Den internasjonale domstolen for det tidligere Jugoslavia har dømt flere, blant andre Radko Mladic, for å ha begått folkemord akkurat her, i Srebrenica. Hva skal til for å få en slik dom? Eller hva skulle til?

Bruken av ordet “folkemord” kan se ut til å ha blitt vanlig, og til og med politisk, siden oktober 2023, etter terrorangrepet på Israel og den påfølgende krigen på Gaza. Man finner for eksempel ordet på bannere i demonstrasjoner, og det diskuteres så å si daglig i mediene.

Srebrenica skulle være trygg

Srebrenica ligger nordøst i Bosnia, en nesten tre timers kjøretur fra Sarajevo. Byen ligger nærmest isolert i en dal, mellom åser med tett skog og bratte fjell ned mot Drina-elven. I 1991 hadde kommunen 37 213 innbyggere, hvorav det store flertallet var bosnjaker, en etnisk gruppe som i dag favner i hovedsak de bosniske muslimene.

Gravlunden i Srebrenica-Potočari er en enorm slette.

Fra 1991 til 1993 fordoblet folketallet i Srebrenica seg. Krigen mellom bosnjaker og serbiske styrker hadde brutt ut våren 1992. FN erklærte Srebrenica som en sikker sone, og det kom tusenvis av flyktninger til byen og landsbyene rundt, blant annet til landsbyen Potočari.

En nederlandsk FN-bataljon fikk ansvaret for å holde Srebrenica trygt. Bataljonen ble kalt Dutchbat, bestod vanligvis av 700 personer og holdt til i Potočari, i en gammel batterifabrikk.

Her ble det etablert en flyktningleir for alle som søkte trygghet hos FN da krigen brøt ut. Dette bygget er nå minnesenter etter folkemordet. Det er etablert rett ved gravlunden for ofrene for folkemordet.

Hvite gravstøtter overalt

Gravlunden i Srebrenica-Potočari er en enorm slette. Rekkene med hvite gravstøtter snor seg som lange tråder i det grønne landskapet. Slike hvite gravstøtter finnes i hopetall over hele Bosnia. Jeg har sett mange av dem på mine egne reiser i landet.

Selv om man legger merke til dem, så kan de virke nøytrale om man ikke vet hva de er. De hvite gravstøttene er minnesmerker over døde etter krigsforbrytelsene på 1990-tallet. De ligger som et minne om kaldt snøfall i det varme landskapet.

Vi er ikke bare kommet til en markering av en minnedag. Vi er kommet i en begravelse.

I midten av den store gravlunden i Srebrenica er det en moské for seremonier, i en åpen paviljong under himmelen. Det er en halvsirkel med steinheller flankert av minneplater med navnene på alle ofrene, både de som er begravet og de som ikke er funnet ennå.

Det søkes fortsatt etter levninger i massegraver i Srebrenica, som andre steder i Bosnia.

11. juli hvert år siden denne gravlunden ble åpnet i 2003, er det begravelse for levningene som er funnet i det året som er gått. Jeg husker at det slo meg da jeg stod der med reisefølget mitt:

Vi er ikke bare kommet til en markering av en minnedag. Vi er kommet i en begravelse.

Tall betyr ingenting

Massevold i dette omfanget hvor tusenvis blir drept, rammer et folk og en nasjon hardt, fordi så enormt mange blir direkte berørt. I jussen finnes det en klassifisering av ulike krigsforbrytelser, som folkemord.

Antall drepte har i seg selv ingen betydning for om det er et folkemord vi har med å gjøre. Det er hensikten bak handlingene som er avgjørende for det. Den internasjonale domstolen for det tidligere Jugoslavia, ICTY, brukte folkeretten i sin rettshåndheving.

Om denne hensikten nås, betyr ingenting så lenge hensikten er der.

Folkeretten regulerer både forholdet mellom stater og individers rettigheter og plikter. ICTY brukte Genèvekonvensjonene, som handler om å beskytte sivile, Nürnbergcharteret samt Tokyotribunalets charter fra oppgjørene etter andre verdenskrig og Folkemordskonvensjonen fra 1948.

Når det gjelder Folkemordskonvensjonen, så pekte ICTY på artikkel 2 og 3 i den, som er kjernen av hva som skal til for å kunne dømmes for folkemord, at man med hensikt ødelegger, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe.

Hensikten er utslettelse

Hensikt handler om det overordnede målet med handlingen. Det er noe annet enn motiv, som kan beskrives som hvorfor man drives til å utføre handlingen. Her må mange av oss holde tunga rett i munnen. I et folkemord er det utslettelse av en folkegruppe som er målet. Bernt Hagtvet er en av dem som har knyttet folkemord til en drøm om renhet.

Når vi snakker om offergrupper, så er likevel eksklusjon fra samfunnet et tegn, et varsel.

Om denne hensikten nås, betyr ingenting så lenge hensikten er der. Et folkemord er ikke tilfeldig, selv om et land i krig kan bevege seg mot en politikk med slike hensikter i en prosess, ifølge folkerettsjurist Cecilie Hellestveit.

Likevel skiller krigshandlinger seg fra folkemord, nettopp fordi folkemord retter seg mot en gruppe med bestemte karakteristikker, mens krigshandlinger rammer mennesker som befinner seg i et område og som kan flykte eller overgi seg.

Et folkemord skal være målbevisst, overlagt og det må være rettet mot en bestemt gruppe med bestemte karakteristikker. Det med gruppetilhørighet kan virke enkelt, men er ikke alltid det. En ting er at politiske grupper er utelatt, mens vi i historien har flere eksempler på systematiserte massedrap på politiske motstandere.

En definert gruppe

En annen faktor er at slike identiteter ikke alltid er helt klare. For å definere ofrene må man definere gruppen. Det kan være vanskelig å beskrive en gruppe med karakteristikker, for hva er en muslim, en jøde, en bosnjak, en nordmann eller en tutsi, slik som i Rwanda i 1994?

Når vi snakker om offergrupper, så er likevel eksklusjon fra samfunnet et tegn, et varsel.

Serberne beleiret områder og ville gjøre dem serbiske, «rense» dem for andre.

Uthenging og utestengelse vil være slik eksklusjon, og det kan vi se at utspiller seg før ugjerningene skjer, enten når vi forsker på historien eller forhåpentligvis også når vi står midt oppe i det, slik at vi kan forebygge en slik stor katastrofe. Ved eksklusjon er det gjerningsmennene som definerer ofrene sine, som regel i samspill med myter, troper og fordommer i kulturen.

Å skape «de andre»

Bosnia var et samfunn hvor det var bevissthet om de etniske og religiøse forskjellene blant folk, men hvor alle var «bosniere» og en fjerdedel var gift på tvers. Dette endret seg da krigen brøt ut.

Nylig leste jeg deler av dommen mot Radko Mladic, som ble dømt for folkemord i 2011 og endelig etter anke i 2017. Det tegner seg et bilde, når jeg leser denne dommen, av en nasjonalisme som vokste og ble mer og mer aggressiv.

Å være «den andre» innebærer å være pekt ut som en som ikke hører til.

Serberne beleiret områder og ville gjøre dem serbiske, «rense» dem for andre.

De som ikke er serbere, fremstilles som farlige og som noen som vil serberne vondt. Bosnjaker ble blant annet mistenkeliggjort som islamister og kalt «tyrkere», en påminnelse om at Bosnia var en del av det osmanske riket i fire hundre år.

Å definere noen som «de andre» og mistenkeliggjøre dem, er gjenkjennbart, og ikke noe vi trenger å tygge så lenge på for å forstå.

Her er det overgriperne som definerer. Å være «den andre» innebærer å være pekt ut som en som ikke hører til.

Ta over områder

Med den fremvoksende nasjonalismen ble det lagt en territoriell strategi som ble offisiell politikk i den nye serbiske republikken, de bosnisk-serbiske områdene. Serberne laget en plan med seks punkter for å ta over navngitte enklaver, etablere korridorer mellom Bosnia og Serbia og lage fri tilgang til havet, og ikke minst å dele opp Sarajevo i etniske soner.

I dommen mot Mladic kommer det frem en retorikk blant mange av serberne som vitner om en vilje til å ekskludere og dehumanisere bosnjaker.

Denne planen er en del av domsgrunnlaget. Det er også ordene og retorikken.

I dommen mot Mladic kommer det frem en retorikk blant mange av serberne som vitner om en vilje til å ekskludere og dehumanisere bosnjaker. Nødvendigheten av hevn og å ta tilbake landområder er også noe som går igjen i retorikken. Uttalelser fra et intervju med Radko Mladic i 1994 er gjengitt i dommen (min oversettelse):

«Mladić bemerket at frem til krigen var Srebrenica en stor «islamsk og tyrkisk høyborg» som hadde blitt bygd på serbisk jord». Den dagen de serbiske troppene gikk inn i Srebrenica filmet troppene Mladic, og han er sitert i dommen (min oversettelse):

«Her er vi, 11. juli 1995, i serbiske Srebrenica. [ ] Endelig, etter [opprøret] mot dahijaene, er tiden inne for å ta hevn over tyrkerne i denne regionen».

Dette er en historisk referanse til den muslimske gruppen dahijaene som serberne kriget mot for å løsrive seg fra det osmanske styret på 1800-tallet.

Eliminere, midlertidig eller varig

I dommen gjengis også at Mladic benyttet ordbruken «eliminere, enten midlertidig eller varig» om den skjebnen han beordret for bosnjakene. Jeg oppfatter det slik at til tross for et stort materiale, har retten vært konservative i sin vurdering av ordbruk. De har ikke satt sammen utsagn som ikke hører sammen eller laget kontekster som ikke nødvendigvis eksisterer.

Det var Karadzic som ga beskjed om hva som skulle skje.

De har vurdert det slik at en del utsagn kan være rettet mot en militær fiende og at en del ordbruk kan være propaganda. Dermed trenger ikke en slik aggressiv retorikk være et uttrykk for hensikt om folkemord isolert sett.

Skilte mennene fra kvinner og barn

Det å skille bosnjakiske menn fra kvinner og barn for så å drepe dem, derimot, det var fellende for folkemord, i en kontekst hvor det å skape et «rent» serbisk område også var et mål.

Slik det står i et viktig punkt i dommen ble Radko Maldic dømt for (min oversettelse): «Å skille ut mennene og guttene i Potočari, ikke utføre noen form for screening, og utsette dem for alvorlig fysisk vold; tvangsutsendelse av kvinner, barn og eldre fra Potočari; henrettelser av tusenvis av menn og gutter fra Srebrenica fra 13. til 26. juli 1995; å hindre tusenvis av muslimske menn som forsøkte å flykte.»

Dere kan leve eller forsvinne

Det er tydelig at Radko Mladic gikk inn i Srebrenica med et eksistensielt mål om å gjøre det serbisk, slik vi kunne se av ordbruken hans om å gi området tilbake til serberne. Srebrenica var viktig for serberne, og jeg leser av dommen at forberedelsene til å ta området var godt planlagt, blant annet i møter hvor også president Radovan Karadzic var til stede i mars og april 1995.

Det var Karadzic som ga beskjed om hva som skulle skje.

Dette foregikk ikke uten at folk ble sinte og redde.

Blant serberne ble det snakket åpent om at mennene skulle drepes. Mladic og offiserene hans hadde møter. Samtaler som er referert i dommen viser at de visste hva som skulle skje og hva de skulle utføre. Like etter at de serbiske troppene inntok byen hadde Mladic et møte med FN og en mann FN fant som kunne være talsmann for bosnjakene, læreren Nesib Mandžić. Dette møtet skjedde på Hotel Fontana i Bratunac, noen få minutters kjøretur fra Srebrenica.

Dommen gjengir Mladic (min ovsersettelse):

«Mladić fortalte ham at folket hans enten skulle få leve eller forsvinne, og at deres skjebne lå i Mandžićs hender. Mladić krevde overgivelse av alle væpnede bosnjakiske menn og deres våpen, og uttalte at «dere kan enten leve eller forsvinne».»

Busset bort og drept

12. juli 1995 kom bussene til Potočari i Srebrenica kommune. Kvinner og barn og en del eldre menn gikk om bord. Våpenføre menn og gutter fra rundt 15 år fikk ikke være med. De serbiske soldatene skilte systematisk menn fra kvinner og barn og eldre, slik som planlagt, med noe hjelp fra FN-soldater.

Dette foregikk ikke uten at folk ble sinte og redde. Likevel, 25 000 kvinner, barn og eldre ble sendt ut av Potočari med busser i løpet av to dager. Mennene ble fraktet til forvaringssentre og deretter henrettet. I løpet av dagene 13.–26. juli ble 8372 menn fra Srebrenica drept og begravet på ulike steder.

Bønner fra gravlunden

Da jeg besøkte Srebrenica i 2019 var det gamle fabrikkbygget og fordums FN-hovedkvarteret blitt et minnesenter med bilder på veggene, pressefotografier av redde mennesker som er stimlet sammen, avmagrede mennesker, av sko, sko som ser ut som de er hentet opp av en grav. Det er en tidslinje der, plansjer med tidsvitners fortellinger, historien om de mest kjente krigsforbryterne.

Hver sommer begraves noen som ble drept for over 30 år siden, av noen med en ideologisk hensikt om å gjøre landet rent.

Det er en video som serberne tok opp av seg selv da de var i Srebrenica og begikk forbrytelsene i 1992. Minnesenteret er et stort lokale, med en grov bygningsmasse, stål og betong og maling som skaller av fra veggene, som om det fortsatt er en fabrikk og et sted hvor det arbeides industrielt. Store åpne vinduer slipper sollys og lyder inn.

Jeg og reisefølget mitt hørte navn som ble ropt opp og bønner fra gravlunden nedenfor. Selv om jeg regner med at folk snakket sammen, lavmælt, inne i minnesenteret, så er det lydene fra minneseremonien og begravelsen jeg husker. Navn på de døde og bønner på et språk jeg ikke forstår.

Slik fortsetter det, hver eneste juli. Fortsatt er det tusen drepte som ikke er funnet, bare i Srebrenica. Å lete etter de døde i massegraver, å identifisere levninger, foregår fortsatt i hele Bosnia.