Skråsikkerheten

Hvordan skal man skal forholde seg til et stadig skiftende verdensbilde der ulike ideologier og tankeganger møtes – og til tider kolliderer?

Etter en helg som har preget verden med sorg, frykt, hat, samhold og kjærlighet om hverandre, sitter jeg igjen ganske forvirret og betenkt. Som student vet jeg ikke helt hva jeg driver med. Som en soon-to-be voksen er jeg ganske bekymret.

Jeg forsøker stadig å lære og forstå hva slags verden vi egentlig lever i, ikke bare den jeg opplever, men den som oppleves i nabohuset, nabobyen og nabolandet så vel som i land langt, langt forbi min lille utsikt. Jeg ønsker å forstå hvem jeg skal lære av, hvem som har rett – er det franskmenn, libanesere, ateister, kristne, muslimer? Har alle rett, på hver sin måte? Har alle rett, på samme måte? Noen ganger lurer jeg nesten på om ingen har rett i noen ting.

Hvor går grensen for bærekraftig ulikhet?

Men hva skal jeg da lære mine barn? At alt jeg tenker, med mine sterke meninger om det aller, aller meste, til stor grad preget av min snevre bakgrunn og mitt relativt snevre syn – at det er det riktigste? Eller skal jeg si “hei du, lille barn, ikke bry deg så mye om hva jeg synes, det er ikke så viktig – snakk heller med din kristne venn, din syriske lærer og din homofile fotballtrener og gjør deg opp en mening selv?”

Hvis barnet velger sistnevnte, hva hvis denne muligens nyanserte og komplekse meningen barnet sitter igjen med (kjenner jeg barnet rett) til slutt blir “feil”; hva hvis samfunnet barnet vokser opp i verken vil ha syrere, kristne eller homofile – eller kun vil ha en av dem?

Det skal jammen være vanskelig å legge et felles grunnlag for en verden vi vil se vokse videre, spesielt om denne verden skal ha respekt for ulikhet og mangfold uten å utvaske autentisitet. For hvor går grensen for bærekraftig ulikhet? Til nå, hos oss, opplever jeg at den er satt ved de indre ytterkantene av liberalisme. Og det oppleves også at denne grensen innfører ganske heftige grensekontroller.

Jeg satt nylig og leste om den liberale freden, og hvordan enkelte akademikere som Mark Duffield og Michael Dillion mener at den såkalte “freden” er drevet av et krig-fred kontinuum; der den “fredelige” liberalismen nødvendigvis må krige for å seire; og at denne krigen aldri vil ta slutt. Så hva skal jeg si til barnet dersom det digger liberalisme, men ikke vil ha krig?

Jeg liker jo å tro at jeg selv har rett.

Hva hvis barnet flytter til Kunduz for å jobbe litt i Leger Uten Grenser (typisk barnet!) og blir slettet fra jordens overflate av de samme menneskene som i utgangspunktet forsvarer liberalismen barnet så inderlig tror på? De som skal beskytte barnet mot sin ideologiske motpol og de vi alle kjemper mot – IS, terror, verdens verstinger? De som skal sørge for at barnet aldri må oppleve marerittene som nylig oppstod på for eksempel Le Bataclan eller i Burj el-Barajneh?

Selv har jeg jo vokst opp blant mange mennesker som tror inderlig på mangfold, kulturutveksling, og alt som kommer med – innenfor et liberalistisk tankesett. Jeg har også vokst opp blant mennesker som tror på nasjonalisme, tradisjon og at like barn leker best – like stolte i sin liberalistiske levemåte. Jeg kjenner få som tar avstand fra det liberale per se. Og det er jo ikke så rart – for selv jeg som kun har bodd i den vestlige verden, tror ikke noe på at en liberal tankegang er eksklusiv for oss.

Den brukes vel heller litt forskjellig fra ett sted til et annet, og hvem vet om noen av oss har misforstått den helt og holdent. Kanskje vil barnet vokse opp med folk som tror på det liberale, men innenfor et helt nytt rammeverk? Eller er tiden kommet for en superforsterket neoliberalisme som utsletter alle motstandere (og kanskje noen andre på slep)?

Tenk hvis jeg er en av dem?

Et alternativ er jo å la barnet ta avstand fra liberalisme. Å la barnet tenke så fritt eller snevert det bare ønsker, og langt forbi meg og mines restriktive grensekontroll. Men det må da bli fryktelig vanskelig med meg som mor? Jeg liker jo å tro at jeg selv har rett, men det betyr jo ikke at alle andre tror det samme. Hva hvis jeg ikke klarer å respektere at barnet får et fundamentalt annet livssyn enn meg selv? Og sist, men ikke minst, hva om jeg mener at barnets livssyn er helt og holdent farlig og feil? Det som bekymrer meg mest er at det er så mange som ikke kommer til å være enige med barnet. Tenk hvis jeg er en av dem?

Akkurat nå lurer jeg nesten på om jeg må vurdere å ikke sette et barn på denne jorden i utgangspunktet. For akkurat nå vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal lære mine barn. Eller, på den annen side, kanskje det er nettopp barnet jeg trenger? En helt ny liten tenketank som fra første stund kan tenke sjæl, hvis det engang er mulig. Jeg har i hvert fall mer å lære.