Hva skjer etter klimasøksmålet?

Det er mye som har skjedd i verden de siste dagene, men også her hjemme i Norge skrives det historie når spørsmålet om petroleumslisenser i Barentshavet behandles i Høyesterett.

Søksmålet dreier om letelisensene i Barentshavet Sørøst, som ble tildelt av Kongen i statsråd like før sommeren 2016. Det var første gang på over 20 år at nye områder ble gjort tilgjengelige for oljeselskapene. Lisensene ligger Arktis, lenger nord og øst enn tidligere tilgjengelig leteareal, og i havområder som er svært sårbare for eventuelle oljeutslipp ved ulykker. Greenpeace og Natur og ungdom, med Besteforeldrenes klimaaksjon og Naturvernforbundet som partshjelp, mener en slik tildeling er et brudd på Grunnlovens §112, som skal sikre retten til et levelig miljø og ivareta dette for framtidige generasjoner, og gikk til søksmål mot staten ved Olje- og energidepartementet.

Høyres Peter Frølich lovet endatil å spise hatten sin, om staten skulle tape denne saken

Da saken først ble stevnet inn for Oslo tingrett i 2016 var det mange, både fra politisk hold, i petroleumsbransjen og blant aviskommentatorer som mente at saken ikke hørte hjemme i rettssystemet. Noen mente at Grunnlovens §112 om retten til et levelig miljø aldri var ment som en rettighetsbestemmelse, mens andre mente at selv om den var det var den i alle fall ikke var ment å kunne ramme Norges største næring. Høyres Peter Frølich lovet endatil å spise hatten sin, om staten skulle tape denne saken.

Når klimasøksmålet nå behandles i Høyesterett kan det ikke avskrives som verken politisk teater eller urettmessig inngripen i politikken

Når klimasøksmålet nå behandles i Høyesterett kan det ikke avskrives som verken politisk teater eller urettmessig inngripen i politikken. Høyesterettsdommerne samles i plenum.  Dette gir en ekstra tyngde til miljøorganisasjonenes argumenter om at dette er en sak av viktig prinsipiell betydning, som hører hjemme i rettssystemet. I årene som har gått siden søksmålet startet har også en rekke norske jurister skrevet både forskningsartikler og fagbøker om temaet, og dermed gitt en bredere og dypere forståelse av §112 og paragrafens betydning for politikkens handlingsrom.

Saken handler altså om to ting: Først, om å avklare hva Grunnlovens miljøparagraf betyr, for denne er aldri prøvd for retten før, og deretter, om petroleumslisensene i Barentshavet Sørøst er et brudd på bestemmelsen. Dommen fra Høyesterett vil bli avgjørende for hvordan ordlyden skal tolkes i framtiden, og dermed hva slags søksmål som vil være mulig å reise for å beskytte miljø og klima på andre områder (det være seg motorveier, gruvedrift eller vassdrag).

Advokatene mener forarbeidene viser at paragrafen alltid har vært tenkt å gi konkrete rettigheter til et sunt miljø

I løpet av første uken i retten har miljøorganisasjonenes advokater, Cathrine Hambro og Emmanuel Feinberg, gjennomgått grunnlaget for deres tolkning av §112, og hvordan forarbeidene viser at den alltid har vært tenkt å gi konkrete rettigheter til et sunt miljø. De har minnet om alvoret i klimaendringene, at de er her allerede, og at det er vitenskapen, ikke politikken, som setter en grense for når den globale oppvarmingen begynner å bli farlig. Parisavtalen har fulgt klimakunnskapen, og Norge har sluttet seg til Parisavtalen. Dette mener de må få konsekvenser for handlingsrommet vårt også på hjemmebane, og er uforenlig med å tilrettelegge for en utvidelse av petroleumsvirksomheten. Det er altså ikke en anførsel om at all norsk petroleumsproduksjon er et brudd på §112, men at disse nye lisensene i nye områder er det.

Regjeringsadvokaten mener den er mer for en programerklæring å regne

Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted har på sin side hevdet at §112 ikke er en materiell rettighet, men mer for en programerklæring å regne, og lagt vekt på at Stortinget aldri ville vedtatt en miljøparagraf som var ment å kunne ramme Norges største næring slik miljøorganisasjonene hevder. Og om det skulle være en rettighetsparagraf, mener staten at det uansett ikke er brudd på denne, for det gjøres stadig tiltak for å stanse og begrense klimaendringer, særlig gjennom klimakvoteordningen og klimaavgifter for forurensende virksomhet. Det er altså ikke et problem at Norge utvinner petroleum for eksport, for det skjer innenfor grenser som er forankret i Stortingsflertallet og i internasjonale prinsipp om at land kun har ansvar for utslipp innenfor eget territorium, og altså ikke for utslipp ved forbrenning som skjer etter eksport.

Både tingretten og lagmannsretten har fastslått at §112 må anses som en rettighetsparagraf

Så langt har staten blitt frikjent, mens miljøorganisasjonene har vunnet en viktig seier i tolkningen av Grunnloven. Både tingretten og lagmannsretten har fastslått at §112 må anses som en rettighetsparagraf, men ikke gitt saksøkerne medhold i at letelisensene bryter med denne retten. Lagmannsretten anerkjente også argumentet om at utslipp fra norsk olje som forbrennes i utlandet skal telles med, noe som er ganske banebrytende all den tid eksporterte utslipp (over 90% av petroleumsutslippene) ikke regnes til Norge etter dagens internasjonale regnemåter. Samtidig satte retten terskelen for brudd på §112 så høyt at det konkrete vedtaket i 23. konsesjonsrunde ikke kom innenfor dette, da vi ikke per dags dato vet hvor store utslippene fra eventuell oljeutvinning i området vil bli.

Det store spørsmålet nå er hva høyesterettsdommerne vil lande på etter å ha lyttet til argumentene fra miljøorganisasjonene og fra regjeringsadvokaten.

Om miljøorganisasjonene ikke skulle få medhold i at lisenstildelingene er grunnlovsstridig, fremholder de subsidiært at det har vært en saksbehandlingsfeil i åpningsprosessen.[1] Da havområdet ble åpnet for petroleumsproduksjon, var det ikke foretatt en grundig nok vurdering av de samfunnsøkonomiske konsekvensene, og på dette grunnlaget må de derfor være ugyldig. Mediedekningen denne runden har også fokusert mye på dette, og særlig på en økonomisk vurdering som først dukket opp i høst; en rapport som aldri ble fremlagt for Stortinget før Barentshavet sørøst ble åpnet i 2013, og interne eposter om å ikke ta denne med i det som oversendtes Stortinget, og «ikke snakke ned Barentshavet sørøst».

SV har varslet kontrollsak, og vil ha svar på hvorfor ingen fikk full informasjon av Olje- og energidepartementet

Rettslig er det selvsagt gjennom §112 at miljøorganisasjonene håper å vinne frem. Men i saksbehandlingsspørsmålet ser vi også hvordan klimasøksmålet kaster nytt lys på en betent sak i norsk politikk. Mediedekningen denne runder har også fokusert mye på dette, og særlig på en økonomisk vurdering som først dukket opp nå i høst; en rapport som aldri blir fremlagt for Stortinget før Barentshavet sørøst ble åpnet i 2013, og interne eposter om å ikke ta denne med i det som ble oversendt til Stortinget, og “ikke snakke Barentshavet sørøst ned”.  SV har varslet kontrollsak, og vil ha svar på hvorfor verken regjering eller Storting fikk full informasjon av Olje- og energidepartementet i 2012-13, før de vedtok åpningen av Barentshavet Sørøst.

Det vi vet, syv år senere, er at det er brukt flerfoldige millioner kroner i letebrønner uten hell

Det er heller ingen hemmelighet at daværende regjeringsparti SV egentlig var mot å åpne for oljeleting i nye og nordlige havområder, men ikke hadde sterke nok argumenter til å kunne stanse det når resten av regjeringen var for. Hadde de økonomiske beregningene foreligget, hadde de hatt andre argumenter for å få gjennomslag for sin vilje. Om det ville gitt et annet utfall, er det umulig å vite, men politisk reiser det spørsmål både om hvor lønnsom og framtidsrobust dagens petroleumspolitikk egentlig er. Det vi vet, syv år senere, er at det er brukt flerfoldige millioner kroner i letebrønner uten hell, noe som har kostet mye i form av tapte penger, stiavhengighet og unødvendige forstyrrelser av livet i havet.

Klimasøksmålet pirker borti et viktig spørsmål om tillit

Her pirker klimasøksmålet borti et viktig spørsmål om tillit: når politikerne våre skal ta avgjørelser om hva slags energiframtid nasjonen skal bygge, er vi avhengig av å kunne stole på at alle deler av forvaltningen og alle andre ledd i prosessen legger all vesentlig informasjon på bordet. Vi må kunne stole på at informasjonsflyten mellom politikere og byråkrater fungerer slik den skal – noe dokumentene som er kommet frem viser at det er all grunn til å stille spørsmål ved, uavhengig av hva som skjer i Høyesterett.[2]

Miljøorganisasjonene mener den kunnskapen vi har om risiko for alvorlige klimaendringer må bety at norsk olje må ligge

At saksbehandlingen er et tema i Høyesterett fremtvinger et grundig og granskende blikk på norsk petroleumsforvaltning. Dette har allerede har fått konsekvenser, ikke bare gjennom kunnskapen som er kommet frem, men også gjennom å aktualisere betente spørsmål om retningsvalg for Norge i en verden som må omstille seg bort fra fossil energi for å nå klimamålene. Dette er selvsagt også kjernen i miljøorganisasjonenes motivasjon for å gå til søksmål; de fremholder at den kunnskapen vi har om risiko for alvorlige klimaendringer betyr at olje og gass må ligge, og at Norge har et ansvar for å ikke fortsette vår petroleumsvirksomhet med nye felt – og særlig felt i Arktis, som søksmålet omfatter.

Om miljøorganisasjonene vinner frem vil det soleklart få konsekvenser for norsk petroleumspolitikk

Beslutninger som tas i dag vil påvirke fremtidige generasjoner som ikke har hatt en demokratisk representasjon ved avgjørelsen. Ved å ta i bruk Grunnlovens §112 for å verne om deres framtid i rettsapparatet, har organisasjonene grepet en mulighet til å sikre et fremtidsperspektiv tuftet på føre-var prinsipp og hensyn til våre etterkommere, ved å avstå fra videre ekspansjon av olje og gass på norsk sokkel. Om miljøorganisasjonene vinner frem med at 23. konsesjonsrunde er ugyldig, vil det soleklart få konsekvenser for norsk petroleumspolitikk. Men også om staten skulle bli frikjent igjen vil dette søksmålet sette varige spor, selv om de langsiktige konsekvensene av dette vil avhenge av framtidige sammensetninger av Storting og regjering.

Og nettopp her kan miljøorganisasjonene få et viktig, siste stikk: Neste år er det Stortingsvalg, og mange av ungdommene i Natur og ungdom har blitt stemmeberettigede på de fire årene som er gått siden klimasøksmålet først kom opp. Med den skoleringen de har fått i demokrati, rettssystem og petroleumspolitikk ved å engasjere seg i klimasøksmålet, er det all grunn til å tro at de vil bruke både stemmeretten til å dytte norsk klimapolitikk opp i et høyere gir.

 

 

[1] De fremholder også et tredje argument om at 23. konsesjonsrunde bryter med menneskerettighetene (EMK), men dette kommer jeg ikke inn på i denne teksten. 

[2] Her er det også verdt å merke seg at det ikke bare er under åpningen av Barentshavet sørøst at økonomiske beregninger ikke har kommet frem til Stortinget når de skulle – også i Goliat-saken ble det feilinformert fra daværende olje- og energiminister Terje Søviknes, som fikk spørsmål om feltets lønnsomhet i 2017. Søviknes sa først at OED ikke hadde tall for når oljefeltet utenfor Hammerfest ble lønnsomt for staten, mens det senere viste seg at Oljedirektoratet hadde sittet på slike tall hele tiden.