Hva vil vanlige folk si?

I den britiske TV-serien Yes, Minister møter vi nyvalgt britisk administrasjonsminister James Hacker og hans erfarne departementsråd Sir Humphrey Appleby. De er i stadig dragkamp mellom det konserverende embetsverket på den ene siden og politikeren på valg på den andre. Politisk får de sjelden utrettet stort. Hacker er ganske viljeløs og redd for å trå feil. Hans holdning kan greit oppsummeres i sitatet «Det er folkets vilje. Jeg er deres leder. Jeg må følge dem».

Sitatet er så gammelt, og så klassisk, at det er uklart hvor det oppsto. For det er jo sånn å være politiker, er det ikke? Gjør du ikke som folk vil, blir du ikke gjenvalgt. Spørsmålet blir hva folk vil ha. Og hva slags ledere de ønsker seg.

I møte med klimakrisen er det stort behov for politisk ledelse, og ikke av den konserverende typen. Folk flest vil gjerne vil løse klimakrisen. Kantars klimabarometer, som ble presentert forrige uke, viser for eksempel at klima er helt på topp av viktige politiske saker i alle aldersgrupper. En rapport fra Menon viser at et stort flertall også gjerne betaler klimaavgifter, men de vil helst se at pengene de må betale går til klimatiltak.

Det går ikke kjempebra.

I møte med global oppvarming, og i skiftet fra en fossil til en grønn økonomi, må det handles raskt og koordinert. Våre ledere må ta hensyn til fellesskapet, og de må veie vanskelige saker opp mot hverandre. Det er nettopp i sånne situasjoner at vi trenger noen vi stoler på, noen som vi har valgt til å ta beslutninger på vegne av fellesskapet, som kan vise vei og gi oss trygghet for at vi ikke skal stå alene. Som for eksempel politiske ledere med mot og handlekraft.

Nå møtes verdens ledere på klimatoppmøte i Glasgow. Der skal de melde inn nasjonale forsterkede mål og planer for hvordan de skal bidra til Parisavtalens mål om å begrense global temperaturøkning til 1,5 grader. Som FNs klimapanel tidligere i høst slo fast: det haster å unngå katastrofe, men det er fortsatt innen rekkevidde om vi tar drastiske grep nå. Til Glasgow har vi derfor sendt våre beste kvinner og menn, demokratisk valgte og med folkets nyvunne tillit i ryggen. Når de møtes, er det ikke bare ønskene og behovene til de sju milliardene mennesker som bor på denne planeten nå de skal ivareta. De har også ansvar for de mange flere som kommer etter oss.

Statsministeren ser likevel ut til å tro at nordmenn er veldig redde for å gi slipp på oljeinntektene.

Det går ikke kjempebra. Denne uken ble den norske regjeringen kåret til «Fossil of the Day» av Climate Action Network (CAN) på klimatoppmøtet i Glasgow. Hvordan kunne det skje, med såpass ambisiøse klimamål som de hadde med i kofferten? Svaret er selvsagt olje. For i tillegg til de godt over femti millioner tonn CO2 som Norge slipper ut i atmosfæren hvert år, produserer og eksporterer vi olje og gass. Den eksporten blir til omtrent ti ganger så høye utslipp, utenfor Norge. Kan vi nå Parismålene da?

Nei, sier det internasjonale energibyrået (IEA), som har slått fast at verden ikke trenger nye oljefelt om vi skal klare null utslipp i 2050. Nei, sier Det Norske Veritas (DNV). som anslår at vi må slutte å lete etter olje i 2023 om klimamålene skal nås. Men den norske regjeringen vil ikke høre. De vil «utvikle, ikke avvikle» norsk olje og gass. Statsminister Jonas Gahr Støre er på oljeoffensiven, og har i forkant av klimatoppmøtet gjort det helt klart for Financial Times at det ikke lar seg gjøre å skifte til grønt i Norge uten å la pumpene gå.

Det er rart at de sier det hele tiden, for alle vet jo at norsk olje ikke skal utvikles. Den er her nå, men den skal og vil trappes ned, fordi reservene minker, og fordi verden skal slutte med fossile brensler. Det har mange perspektivmeldinger og offentlige utredninger sagt etter hverandre. SSB har dessuten vist at for statsfinansene kan det komme til å gå helt greit. Spørsmålet er når, og om vi skal trappe ned leting og nye felt allerede nå. Eller i det minste stramme inn på oljebransjens svært gunstige skattebetingelser, som de fikk innvilget i kriseåret 2020.

Statsministeren ser likevel ut til å tro at nordmenn er veldig redde for å gi slipp på oljeinntektene. Men det er dårlig gjort å skyve vanlige folk foran seg, på bekostning av vanlige folks barn, barnebarn og oldebarn.

For hver gang de sier det, forsinkes det grønne skiftet litt mer.

Det er jo faktisk ikke vanlige folk som står i veien for å redde klima. Tvert imot. En rapport fra World Inequality Lab viste nylig at den rikeste tidelen av verdens befolkning er ansvarlig for halvparten av alle globale utslipp. I den andre enden av skalaen finner man den fattigste halvdelen, som «bare» er ansvarlig for 12 prosent. Her i Norge er det litt bedre, men ikke så mye. En rapport fra Framtiden i våre hender viser at de 10 prosent rikeste husholdningene i Norge slipper ut dobbelt så mye CO₂ som gjennomsnittet. Utslippsulikhetene mellom land er mindre, mellom mennesker i samme land større. Det er de som har mest, som slipper ut mest, og de som har minst som betaler prisen.

Hva med dem som jobber i, og lever av norsk oljeutvinning? De er jo vanlige folk, de vil vel ikke ha en statsminister som slår beina under livsgrunnlaget deres? Men det trenger de jo heller ikke å få. De kunne fått politiske ledere som sa: «Nå må vi gjennom en vanskelig omstilling, men det har vi gjort før, og det kommer til å gå bra. Det blir jobber til dere her hvor vi skal bygge havvindmøller og batterifabrikker og hydrogen. Vi skal sørge for gode overganger og påfyll av kompetanse for dem som trenger det». De kunne sagt «Vi har dere». Men det har jeg ikke hørt dem si. I stedet sier de utvikle og ikke avvikle. Olje og vanlige folk.

For hver gang de sier det, forsinkes det grønne skiftet litt mer. Og det, det må vanlige barnebarn betale for.