Verden kan reddes av det vakre

Hail Jukebox of Perama with attendant minstrel juvenile wholes
on illuminated porches where kids leap to noise bouncing over black ocean-tide,
leaning into azure neon with sexy steps, delicious idiot smile and young teeth, flowers in ears,
Negro voices scream back 1000 years striped pants pink shirts patent leather shoes on their lean dog feet
exaggerated sneakers green pullovers, long hair, hips & eyes!
They’re jumping & joying this minute over the bones of Persian sailors –
Echoes of Harlem in Athens! Hail to your weeping eyes New York!

En natt tidlig på høsten i 1961, fant Allen Ginsberg veien til Perama – et forsømt og falleferdig havneområde utenfor Pireus. Planen var å tilbringe to måneder i Athen, utforske byen, besøke Delfi, Hydra, Olympia og andre steder før han reiste videre til Israel, Kenya og India.

Han endte opp på en kro med en venn, Amy Mims, og skrev, i én omgang, førsteutkastet til «Seabattle of Salamis Took Place off Perama» beruset på den høylytte Rebetiko-musikken, den billige Retsina-vinen og «boys of 18 dancing in the middle of the floor / with hard-looking sailors smiling & truck drivers singing in low voice».

På den tiden var Perama en fattig bosetning med blikkhus og gjørmehytter som spredte seg fra kysten til de bakenforliggende karrige og nakne bergene. De første til å bosette seg der på 1920-tallet, var osmansk-greske flyktninger i hovedsak fra Konya. Senere kom andre migranter fra Lilleasia og de greske øyene da skipsverftene i Pireus ble anlagt i 1928.

Den første sommeren vi tilbrakte i Hellas, sov vi ute under stjernehimmelen.

«Det var et slumområde. Husene ble bygd over natta av familiene selv for å få tak over hodet. På den tiden var det en lov som sa at hvis et hus hadde et tak, kunne det ikke rives. Tenk deg det: De bygde hele kirka på seks døgn!»

Personen som tenker tilbake på 1960-tallets Perama, er Barbara Polla, en sveitsisk politiker som i dag jobber som kunstkurator. Familien hennes ankom Perama i 1964. «Faren min hadde en lidenskap for gresk kultur og ville at vi skulle besøke Hellas, reise rundt og lære alt det var å lære om landet. Han jobbet som lærer, så vi hadde ikke akkurat god råd.

Den første sommeren vi tilbrakte i Hellas, sov vi ute under stjernehimmelen, i bilen eller hjemme hos venner på sofaen. Men da det ble vinter ville han at vi skulle reise til Athen og gå i museer hver dag. Siden Athen var for dyrt, også for oss, reiste vi til Pireus fordi vi trodde det var billigere ved havna – og det var det, men det ble fortsatt for dyrt for oss!

Jo senere en familie ankom Perama, jo høyere opp på det nådeløse fjellet måtte de bygge skuret sitt, for hånd.

Så vi reiste videre og på et punkt sa moren min: ‘Dette vil jeg male’. Hun så på skipsverftene. Og slik havnet vi i slummen i Perama.»

Jo senere en familie ankom Perama, jo høyere opp på det nådeløse fjellet måtte de bygge skuret sitt, for hånd. De fleste familiene manglet grunnleggende fasiliteter som strøm, innlagt vann og kloakk. Den greske staten klarte ikke å tilby husly til de over en million greske og armenske krigsflyktningene, og de hundretusentalls internt fordrevne som trakk til Athen.

Det var ikke før mot slutten på sekstitallet at gjørmehyttene med blikktak begynte å bli erstattet av bygninger i betong.

«Det mest detaljrike minnet jeg har fra Perama, er følelsen av å rusle nedover bakkene og kjenne vinden i ryggen og se vannet framfor meg – denne blandingen av luft, vann og stein. Det er mer steinete og nådeløst her enn på øyene i Egeerhavet: ikke noe drikkevann, ingenting grønt. Det eneste flytende som rant nedover den gang var kloakk.

Han drev suppekjøkkenet og serverte mat til ungene.

Da vi først kom dit, gikk vi til politiet og de sendte oss til Papa-Giorgis, presten. Han var en høy og ruvende mann med en utrolig aura. Han drev suppekjøkkenet og serverte mat til ungene, leste for dem og vekket beundring bare i kraft av å være denne usedvanlige, snille mannen.

Han sa til faren min at vi kunne bo over suppekjøkkenet, i det som da var de eneste fire rommene i Perama bygd i betong, hvis broren min og jeg hjalp til med å servere barna i underetasjen. Hver dag serverte vi dermed frokost og lunsj før vi tok toget til museene i sentrum av Athen, akkurat slik faren min hadde ønsket.»

Folk blir ødelagt av å sitte i fengsel.

«Han var opptatt av likeverd», fikk hun nylig høre fra en 70 år gammel drosjesjåfør som husket presten. «Foreldrene mine hadde litt mer å rutte med enn andre, selv om alle som bodde i Perama på den tiden levde under usle kår. Men Papa-Giorgis var en klarttenkende mann, han ga leketøy og gaver til alle barna, de svært fattige, og de som bare var fattige.»

Et militærkupp i 1967 sendte Hellas inn i et sju år langt diktatur ofte referert til som «oberstjuntaen». «Min første politiske vekkelse kom da jeg så Papa-Giorgis i fengsel», forteller Polla. «Jeg kunne ikke begripe hvorfor oberstene satte ham i fengsel. Jeg besøkte ham da han hadde vært der i en uke; da var han fullstendig ødelagt, han var ikke lenger seg selv. Folk blir ødelagt av å sitte i fengsel.

Han gråt, han var skitten, de var ti menn presset inn på fire kvadratmeter. Det var den første gangen jeg innså hva vi mennesker er i stand til å gjøre mot hverandre.»

Nå vet jeg at det er Perama som er limet, den røde tråden i livet mitt.

Etter hvert dro Polla og familien tilbake til Sveits hvor hun utdannet seg til lege, fikk fire døtre og ble kunstkurator. I tillegg var hun folkevalgt politiker i tolv år og jobbet for å få gjennom en fengselsreform. «Jeg tror jeg ville bli lege på grunn av Papa-Giorgis. Årene i Perama har preget hele livet mitt, men jeg innså det ikke før jeg hadde bikket 50. Jeg har kuratert ti utstillinger om kunst og fengsel, men jeg reflekterte egentlig aldri over hvorfor jeg gjorde det. Nå vet jeg at det er Perama som er limet, den røde tråden i livet mitt.»

Nå er hun i Perama for å gi noe tilbake: Sharing Perama er et pågående prosjekt som vier oppmerksomhet til innbyggerne i Perama og oppfordrer dem til å bidra til offentlig kunst med Robert Montgomerys monumentale LED-dikt. Montgomery er en pasifist med skotsk opphav som lager billboard- og solenergibaserte lysdikt på vegger, bygninger og offentlige rom for å ta lyrikken fra det skrevne arket og ut til folket.

Fra Istanbul til Berlin, og Kerala til Edinburgh har han jobbet med lokale håndverkere og bruker de ulike stedenes fortid og nåtid for å formidle et budskap om fred, respekt, solidaritet og skjønnhet. I Perama skal han jobbe med arbeidsløse skipsbyggere og jernvarearbeidere for å skape en serie lysdikt inspirert av Peramas generasjoner av migranter, skipsverftene, samt livet og verdiene til Papa-Giorgis.

Montgomery vokste opp i den lille byen Chapelhall, i det som før ble omtalt som det «sentrale industrielle beltet» utenfor Glasgow. Den ene bestefaren var gruvearbeider, den andre metallarbeider. En inspirerende engelsklærer ga blaffen i skolepensumet og introduserte elevene sine for tekstene til Philip Larkin, Sylvia Plath og Ted Hughes.

Jeg var tolv år og oppdaget at lyrikk er mye mer tilgjengelig enn vi ofte tror.

«Språket var så levende, jeg følte at jeg ble mer levende av å lese dem», mimrer han. Vi møtes på hotellet hans i Athen like før den offisielle lanseringen av Sharing Perama. «Jeg var tolv år og oppdaget at lyrikk er mye mer tilgjengelig enn vi ofte tror.

Senere, på universitetet, lot jeg meg fascinere av de franske surrealistene som koplet lyrikken til malekunsten. Da jeg vokste opp var det en hel generasjon skrivekunstnere som var store i USA, som Jenny Holzer og Lawrence Weiner. Jeg kunne bare ta gatetekstene deres og legge til lyrikk, som et eksperiment.»

De første som reagerte på beskjedene på tretiden på natta var fulle folk.

Han fikk for alvor øynene opp for gatepoesi i London i 2004 da han engasjerte seg i fredsbevegelsen mot krigen i Irak. «Jeg husker den massive demonstrasjonen med millioner av mennesker. Vi trodde dette ville sette en stopper for krigen.

Når krigen likevel skjedde, ble jeg dypt skuffet; denne store positive fredsbevegelsen hadde gitt meg et håp, men så skrudde jeg på TVen og så bombeflyene våre som bombet irakiske byer. Det var da jeg begynte å lage gatekunst.»

Montgomery startet med å lage plakater på størrelse med reklametavlene du ser på bussholdeplasser. «Det er faktisk veldig enkelt å åpne de glasspanelene. Alt du trenger er en unbrakonøkkel.»

Den første plakaten hans sa: «WHEN WE ARE SLEEPING AEROPLANES CARRY MEMORIES OF THE HORRORS WE HAVE GIVEN OUR SILENT CONSENT TO INTO THE NIGHT SKY OF OUR CITIES AND LEAVE THEM THERE TO GATHER LIKE CLOUDS AND CONDENSE INTO OUR DREAMS BEFORE MORNING».

Han gikk rundt på nattestid og hengte dem opp i nærområdet sitt. De første som reagerte på beskjedene på tretiden på natta var fulle folk.

En gang ble Montgomery nesten arrestert for å sette opp et billboard-dikt om William Blake.

«Det var ikke snakk om fulle akademikere, men fulle arbeidstakere, fulle eiendomsmeklere og fulle bakere. Og av og til var det bare fulle folk», ler han. «Da tenkte jeg: ok, dette funker. Og det funket fordi de fikk se budskapet et sted man ellers forventer å få høre for tiende gang den dagen om boblene i en eller annen sukkerfri brus.

Jeg har venner i reklamebransjen som tror – basert på forskning vel å merke – at en reklame må kun inneholde ett bilde og ett slagord som kan leses på under fire sekunder; hvis ikke vil ikke folk ta det til seg. Men det er å behandle folk som idioter. Folk er fullt i stand til å lese hundre ord mens de venter på bussen. Det jeg holder på med handler delvis om å ikke behandle folk som idioter.»

En gang ble Montgomery nesten arrestert for å sette opp et billboard-dikt om William Blake.

«Jeg hadde en diktsamling i baggen min og prøvde å forklare til politibetjenten at jeg ikke holdt på med hærverk, men lyrikk. Til slutt skjønte han at jeg ikke holdt på med noe ødeleggende og oppløste situasjonen og reddet meg fra å bli arrestert.»

Personen som serverer deg kaffe kan være den neste vinneren av Pulitzer-prisen.

De trodde ikke at du var Banksy, eller? spør jeg.

«Nei, Banksy er mye lavere enn meg» smiler han. «Pluss at han lager piktogrammer; jeg er mye mer gammeldags og romantisk.» Og mye mindre kryptisk: Selv om kunsten hans er i høyeste grad poetisk, blir den umiddelbart forstått – noe mange visuelle samtidskunstnere sliter med å få til.

«Vi har ikke tid til å være kryptisk» svarer han. «Vi står overfor en global økologisk krise. Det haster å dele alt man måtte ha av håp. Jeg vil bruke et tydelig språk som samtidig kan ta deg med til et høyere bevissthetsnivå.

Ni til fem, sju til midnatt: Det må vel kreve selvdisiplin, styrke og motivasjon?

Slik jobbet den amerikanske poeten John Ashbury; han blandet det enkle med det innovative på en måte som var tilgjengelig for alle. I en periode av livet mitt var jeg på vei inn i akademia og fordypet meg i historien til en gitt kunstsamling, men jeg innså at jeg levde avsondret fra verden; jeg følte ikke at jeg var i kontakt med det virkelige livet. Så jeg sa opp jobben min i Houston, flyttet tilbake til London og begynte på nytt med blanke ark.

I 14 år hadde jeg kontorjobber. Jeg jobbet der fra ni til fem, så gikk jeg hjem til studioet mitt og jobbet med kunsten min fra klokka sju til midnatt, fem dager i uka. Da Philip Glass’ Einstein on the Beach hadde premiere på Metropolitan Opera i New York, jobbet han fortsatt som drosjesjåfør! Det er derfor du aldri må være uhøflig til servitører. Personen som serverer deg kaffe kan være den neste vinneren av Pulitzer-prisen eller den største maleren i sin generasjon.»

Annonse

 

Kontorjobben hans var intet mindre enn å drive det legendariske magasinet DAZED & CONFUSED, som han begynte fra scratch med et par venner. Han tålte å måtte be merkevarer som Apple og Gucci om å ha annonser i bladet ved å lage sin egen kunst som rømningsvei. Ni til fem, sju til midnatt: Det må vel kreve selvdisiplin, styrke og motivasjon?

«Bestefaren min jobbet i en kullmine i Skottland; han dro på jobb i seks/sju-tiden og kom hjem i fire/fem-tiden på kvelden hver dag – ingen ferie unntatt første juledag. I Skottland om vinteren betyr det at man begynner på jobb før sola står opp og går hjem igjen etter solnedgang, så han fikk ikke noe dagslys. Nei, jeg har aldri følt at livet mitt har vært et slit.»

Da tenkte jeg at det er dette som er menneskets naturlige habitat, de greske øyene.

Heisekranene på skipsverftet i Perama minner Robert om hjembyen sin utenfor Glasgow. Etter hvert som han vokste opp ruvet de over ham som monumenter til fortidens industri, et slags museum over en tid da byen var produktiv.

«Moren min bor ved enden av elva Clyde, hvor store deler av skipsbyggingen foregikk, akkurat der hvor elva går ut i havet, før du får øya Arran og så havet. Jeg bodde der fra jeg var tolv år. Det er noe med havet som er uendelig mystisk for meg. Det greske havet virker mye snillere; det er så mange øyer her.

Jeg husker da jeg reiste til Corfu og Kreta som ungdom og var ute på kvelden. Da tenkte jeg at det er dette som er menneskets naturlige habitat, de greske øyene, fordi jeg kunne sove utendørs under oliventrærne og overleve!»

Jeg minner ham på Barbaras historie fra sommeren i 1964, da hun sov under stjernene og tok innover seg den greske nattehimmelen. «Jeg blir ofte invitert til ulike byer for å skape kunst som på en eller annen måte responderer til stedets identitet, betydning og historie, men siden jeg ikke kommer derfra, kan jeg ikke egentlig definere det, så jeg sier som oftest nei.

Kunsten i Perama kommer til å handle om raushet, om å dele og om håp.

Men det er noe annet med Perama. Barbaras historie, historien om Papa-Giorgis, det er så personlig, det er unikt. Barbara ble politiker i Genève og jobbet med å få til en fengselsreform på grunn av det skjellsettende møtet sitt med Papa-Giorgis i fengsel, en mann som ble forfulgt fordi han hjalp folk. Vi må hedre disse hverdagsheltene; de hylles ikke nok. Kunsten i Perama kommer til å handle om raushet, om å dele og om håp.»

Jeg spør han om det er vanskelig å finne folk som fortsatt tror på disse verdiene i dag.

«Nei», sier han bestemt.

Byen min London har fått så mye fra flyktninger!

«Jeg tror alle gjør det når de ikke trenger å bekymre seg for neste regning. Store deler av media i dag sprer et pessimistisk syn på verden og opprettholder en framstilling av en verden i evigvarende kaos og en uhåndterlig krisetilstand. Om det så er snakk om krigen i Jemen, flyktningkrisen eller skolemassakre i USA, bombarderes vi hele tiden av inntrykk som framstår som uoverkommelig for psyken vår.

Som om ikke det skulle være nok, er nyhetsmediet fysisk koplet til kroppen vår: Jeg bærer rundt på en liten TV-skjerm i lomma mi, på kroppen, jeg har den med meg hele tiden, jeg sover med den ved siden av hodeputen. Det er temmelig sprøtt, ikke sant? At media invaderer livet ditt på denne nye, intime måten. Jeg tror vi som samfunn er dypt traumatisert av dette.»

Men hvis det ikke var en viss etterspørsel for denne typen sensasjonelle, fryktspredende nyhetssaker, ville de kanskje ikke blitt lagd?

Det er ikke til å unngå at brexitfadesen kommer opp som tema.

«Den eneste måten å bryte ut av denne onde sirkelen på», svarer han, «er å bringe estetisk skjønnhet til folket. Og et budskap om håp, sosial frihet og evnen til å godta at naboen din lever livet sitt på en annen måte enn deg. Alt du konfronteres av, må du sette i en historisk kontekst.

Du må huske på at det er immigrasjon som har skapt menneskehetens største sivilisasjoner. Byen min London har fått så mye fra flyktninger! Jeg tror sterkt på retten til fri bevegelse og håper at folk fra Europa kommer og bosetter seg i Storbritannia på et likeverdig og fritt grunnlag.»

Det er ikke til å unngå at brexitfadesen kommer opp som tema.

«Jeg mener det er feil å legge skylden på immigrasjon for Storbritannias manglende evne til å skape arbeidsplasser de siste tretti årene. Svikten ligger ikke hos ett parti; den ligger hos økonomer som har et kortsiktig perspektiv.

En del av grunnen til at britisk politikk er som det er i dag, skyldes at vi sitter fast i denne skoledebattradisjonen der du klandrer den andre parten for alt mulig. Vi trenger en ny politisk retning i Storbritannia med et mer langsiktig syn på økonomisk utvikling.

Vi må trenes opp til å anse vindturbiner som vakre.

Vi må begynne å investere i rene energiformer, en mindre karbonskadelig økonomi, en økonomi med et mer helhetlig perspektiv. Vi må forestille oss en framtid som ikke styres av profitthensynene til noen få storkonserner. Å få en grønnere økonomi er ikke bare høyst nødvendig, det er også veldig spennende!

Det handler om evolusjon. Fordi vi er produkter av oljealderen kan det være vanskelig for oss å forstå, men hva er hundre år sammenliknet med bronsealderen, for eksempel? Vi er nødt til å tenke nytt. Vi må trenes opp til å anse vindturbiner som vakre, fordi de har en livreddende rolle å spille.»

En av Roberts oversatte plakattavler har allerede blitt hengt opp før lansering i Perama. Der står det: «NEW COUNTRIES WILL GROW UP ON GRACEFUL PROMONTORIES WHERE A FEW PEOPLE GATHER TOGETHER/ IN THEIR WORLD IT WILL BE ILLEGAL TO OWN THE LAND. // AND THEY WILL MAKE NEW LITERATURES IN WHICH THE OIL AGE WILL BE FORGOTTEN».

Å bygge en båt er noe essensielt.

«Når jeg tenker på Perama», sier Barbara Polla, som valgte diktet, «tenker jeg på det nakne livet som finnes her. Perama er ikke et sjarmerende sted. Det har alltid vært et fattig sted, men det er ikke bedrøvelig her. Her finnes det mennesker og liv, alt det grunnleggende. Ingen pynt, ingen fiksfakseri, men likevel alt: menneskene, havet, seilerne, arbeiderne på skipsverftene.

Å bygge en båt er noe essensielt. Jeg følte det da jeg først kom hit, og jeg føler det fortsatt. Det er det jeg mener med det nakne livet: steinen i lyset fra sola.»

Resten av diktet til Robert lyder slik:

AND OUR CITIES WILL BE FOLDED BLACK INTO THE SAND/ AND THEY WILL NOT EVEN REMEMBER HOW WE ONCE HELD THE WORLD IN OUR HANDS AND HOW WE CRUSHED IT LIKE A BIRD IN OUR HANDS.

Og Ginsbergs «Seabattle of Salamis» ender slik:

I’m Casting a Spell on You, Apocalypse Rock, End of History Rag!

PS: Ta en titt på Roberts kunst her: https://vimeo.com/149388119

(Oversatt fra engelsk av Sigrid E. Strømmen).