FOTO: Krystalli Glyniadaki (alle bilder).

Hellas i brann

Du har kanskje hørt om de 26 personene som døde i armene på hverandre i Mati utenfor Athen, under de katastrofale skogbrannene. Men det er så mange historier som er like tragiske og surrealistiske, og tilsvarende unødvendige.

Historien om den 13 år gamle jenta som – mens hun brant – hoppet utenfor en klippe og døde umiddelbart, før faren og broren hennes ble funnet ihjelbrent ved bilen bare timer senere. Eller historien om kokken som tweetet «uten et mirakel kommer mange til å dø her i dag,» før han og kona ble tatt av flammene.

Eller historien om bestemoren som sendte bort barnebarna og sykepleieren som så til hennes funksjonsnedsatte mann, og med vilje satte seg for å møte døden sammen med ham. Eller historien om den livredde, halvbrente hunden på stranda som ble reddet, mens eierne, en musiker og en skuespiller, fremdeles er savnet.

Eller historien om de to bestemødrene som rev i stykker en markise de lagde et tau av, for å klatre 20 meter ned fra tredje etasje.

  • Det første jeg så etter å ha parkert bilen lengre opp i veien: Hjørnet av gatene Nikou Kavvadia og 66i, mellom Rafina havn og Kokkino Limanaki. Skilpadden klarte seg ikke.

Jeg dro for å se hva som var igjen etter de forferdelige brannene som raste gjennom Mati, mindre enn 48 timer etter at det startet. Det var på morgenen, onsdag 25. juli. Klokken 7 lå en ubehagelig stillhet som et teppe over omgivelsene.

Ingen å se, bare politipatruljer med oppdrag å forhindre eventuelle tyverier, og brannpatruljer som skulle sørge for at flammene ikke blusset opp igjen. I bakgrunnen, den skarpe greske solen over det sølv-blå Egeerhavet. I forgrunnen var selve livet blitt til svart og hvitt av sot og aske.

Mati var en spøkelsesby.

Bilen til venstre er fullstendig utbrent, men huset har klart seg. Det samme gjelder bilen på andre siden av veien.

Forlatte hjem med åpne dører, knuste vinduer og kaffekopper som fremdeles stod på de hagebordene brannen hadde spart. En helt tilfeldighetsstyrt katastrofe, som om en stor ildkule falt fra himmelen, som slo ned her, men ikke der: ett hjem var helt intakt, nabohuset, bare et skjelett.

Halvparten av et hus var et forkullet lik, den andre halvparten fremdeles i sin flotteste sommerprakt, med basketnett som vaiet i vinden og strandhåndklær som tørket i solen.

Første og andre etasje – fullstendig urørt. Tredje etasje – helt utbrent

En tre-etasjes bygning med to etasjer intakt, med balkonger som ventet på at eierne skulle ta seg en morgenkaffe. Men overetasjen var helt utbrent, vinduene blåst ut av varmen, takene og balkongene kullsvarte. Ved enden av en vei, ved klippen, en bil som var helt hvitbrent, med smeltede dekk, som en stor pøl av kvikksølv.

Bilen ved siden av, helt urørt. Jeg gikk nærmere, tenkte at dette var umulig: den andre bilen måtte ha blitt kjørt dit i etterkant. Men nei, karmene var helt flytende. Men likevel så det ut som om noen bare hadde parkert den der og gått til stranden for å bade.

I en hage tigget lyse blomster om mer vann, ved nabohuset ulmet glørne fremdeles i de døde trærne. Ett tre bar fremdeles den vakre, oransje frukten. Kjærlighetsfullt framdyrkede trær over alt. Velholdte hager, rader på rader med blomsterpotter. Rader på rader på rader med furutrær …

Mati har ikke alltid vært det grønne ferieparadiset det var inntil for noen få dager siden. Flyfoto fra 50-tallet viser et landlige områder, dekket av dyrket mark. Så, litt etter litt, vokste det som var en klynge av små landsbyer, sammen til en grønn og frodig forstad. Noe var på grunn av sirlig hagearbeid. Noe, nøye beplantning gjort av kommunen. Og noe tok naturen seg av på egen hånd.

Skogbranner er ikke noe nytt i Hellas, så klart. Vår lange, tørre sommer og harde nordavind (meltemia) – nettopp de som gjør livet levelig i augustvarmen –  er ideelle, naturlige forutsetninger for skogbranner.

  • På den ene siden av veien var husene helt utbrente. På den andre siden var selv vinduskarmene intakt.

Men det er også gresk slurv, både på individnivå og myndighetsnivå. Fra de som med vilje stifter branner for å kunne ta over skogområder, til myndighetene som ikke har noen systematisk kartlegging av skog for å kunne stille dem til ansvar.

Fra huseierne som stenger av tilgangen til havet ved å bygge høye murer på toppen av klippene ut mot havet, slik at bare smale stier går ut til vannet – til staten som har gitt tillatelse til slike bygninger hver gang det trengs ekstra skatteinntekter eller ekstra stemmer i valget.

Dette er en av klippene som man måtte klatre ned for å komme til sjøen.

Fra det nasjonale energiselskapet (ΔΕΗ) som ikke vedlikeholder de gamle strøm-mastene av tre, til eierne av forlatte områder i forstedene, som ikke rydder opp i tørt gress og årevis med søppel som ligger slengt der. Uten disse tikkende katastrofe-bombene hadde ikke tørken, heten og vinden hatt så mye å si.

Boligene i Mati var ikke slike brannfeller. De fleste husene var ikke bygd i skogsområder – området var gjort grønt, med omsorg og kjærlighet, av innbyggerne selv. Men gatene – de er smale og trange. I den delen av byen hvor gatene er bygd som et rutenett, hvor gatene er i rette vinkler på hverandre, er de gatene som leder mot sjøen blokkert av klipper, slik at sjøen ikke er tilgjengelig.

Bekkene som kommer ned fra Pendeli-fjellet bak Mati (hvor brannen kom fra) ligger åpne (som mange andre steder i Hellas), for å forhindre flom. Men vegetasjonen langs bekkene er også urørt, og det var langs disse bekkene brannen raste ned mot sjøen som fra en flammekaster.

På toppen av Kokkino Limanaki.

Så er det den åpenbare manglende evnen myndighetene – både lokale og nasjonale – har til å håndtere denne djevelske kombinasjonen av sterk vind og gater som er rene brannfeller. Leoforos Marathonos, motorveien som skjærer mellom Pendeli-fjellet og de grønne forstedene ved sjøen, ble utstyrt med en hel masse brannhydranter i forbindelse med OL i 2004.

Det var den originale 42 kilometer lange ruten ateneren Pheidipiddes løp år 490 f.kr. for å annonsere at grekerne hadde vunnet mot perserne i Marathon. Veien ble brukt som marathon-rute under lekene. Men ingen av hydrantene virket nå.

Hånddukene henger fremdeles ute for å tørke.

Leoforos Marathonos er ment å virke som en mur mot branner – asfaltert og bred – men lokale myndigheter kom til at furutrær var den riktige beplantningen å plassere på hver side av veien. Furutrær er enkle å plante, gror raskt, og binder jorden godt, slik at de fungerer som et vern mot flom.

Men i møte med flammer blir de bokstavelig talt til rene fakler. En slik brennende kjegle var alt som skulle til før brannen kom seg over fra fjellsiden til sjøsiden av motorveien.

Smart-bilen overlevde, men bunnen ble smeltet av flammene.

Du tar feil hvis du tror ingenting kunne blitt gjort for å forhindre at dette brennende monsteret skulle klyve ned mot sjøen. Under en rekke tidligere branner (1995, 1998, 2005) ble flammene møtt av en vegg av brannbiler på motorveien, som klarte å forhindre at flammene kom over til den andre siden.

Denne gangen var det én. Én. Eneste. Brannbil. Når brannen kom seg over til sjøsiden (og nådde sjøen på under 20 minutter med en fart på 100 km/t), stoppet politiet all trafikken på Leoforos Marathonos, og dirigerte biler over til sjøsiden og de trange gatene. Du har sett konsekvensene på nyhetene.

En mobilmast har mistet toppen.

Hvis det er én ting som bokstavelig talt ropes fra alt dette, er det manglende samhandling, fravær av ledelse og klare ansvarslinjer ovenfra og ned. Men det er mer: Da brannbilene ankom, hadde de ingen måte å fylle nytt vann i tankene. Sjokkerte innbyggere som hadde ventet i timesvis på brannbilene (det må legges til, det var en rekke andre branner rundt om kring i landet samtidig), måtte være vitne til at heroiske brannmenn var tomme for vann.

På dette tidspunktet hadde 26 mennesker dødd i armene på hverandre på kanten av stupet ut mot havet, og hundrevis av innbyggere svømte ut i havet for å flykte fra flammene. De ble plukket opp av små privatbåter og ferjer som kjørte til og fra de egeriske øyer.

De ble satt i land i Rafina (5 minutter unna), etter tre-fire-fem timer i vannet. Halvparten av de døde ble ikke røyforgiftet eller ihjelbrent. De druknet, i påvente av å bli reddet av båter.

Alt som er igjen av en Zodiac fritidsbåt.

Hvis dette lyder dramatisk, er du antakelig ikke kjent med et av Hellas’ grunnleggende karaktertrekk: anarki. Dette er på ingen måte ment som en referanse til en politisk ideologi. Men det er det ene ordet som beskriver det greske folk. Når klokken slår, flykter folk for livet, kjemper til døden eller stemmer for framtiden uten noen overordnet plan, retning eller koordinering (men med sterk solidaritet).

Vi er store revolusjonære, fantastiske geriljasoldater, heroiske Davider mot verdens Goliater. Men vi er også slurvete og usystematiske. På nytt og på nytt.

Et stakkars tre som fremdeles bærer frukt

Dette er landet hvor bare 2 av 10 ildpåsettere sendes i fengsel. Landet hvor det elektroniske utstyret, posisjonsverktøyene og nødsambandene som skulle vært knyttet opp til det felleseuropeiske nødnummeret 112 enten råtnet på lager, aldri var innkjøpt eller aldri var implementert. Landet hvor politiet som mottok nødanrop fra Pendeli aldri gav brannvesenet opplysninger om når, hvordan og hvor de hadde fått anropene fra. Landet hvor de eksisterende evakueringsplanene aldri ble iverksatt.

Det er landet hvor de lokale myndighetene beplanter nedbrente områder i forstedene med høyantennelige furutrær. Hvor folk lar det gå årevis før de fjerner antennelig skrot. Hvor veier som er satt opp i et perfekt rutenett ender opp i blindveier. Hvor hus som blokkerer tilgangen til vann tillates for å få inn mer eiendomsskatt, men aldri blir revet. Hvor brannbiler ankommer brannstedet uten vann. Det er irrasjonalitetens land.

En bil som har blitt forlatt i all hast i en bekk.

Jeg skulle gjerne avsluttet håpefullt, med å snakke om de 30 egyptiske fiskerne som hjalp til med å frakte folk til sikkerhet i Rafina; om de dusinvis av frivillige som gikk fra hus til hus for å lokalisere overlevende dyr; om de rundt 600 barna som ble evakuert i tide fra Athen kommune sine sommerleire på Pendeli – den eneste evakueringen som fant sted den dagen.

Evakueringen hadde blitt planlagt og øvd på i forkant, og gjennomført vellykket under brannen. Det slår beina under alle påstander om at «det var ingenting som kunne ha blitt gjort for å forhindre dette».

Mat og vann satt ut til dyr som kan tenkes å ha overlevd.

Jeg skulle gjerne avsluttet håpefullt, med å snakke om de hundrevis av skålene med vann jeg så ved forkullede hus, nesten i hver eneste gate jeg gikk gjennom, fylt med friskt vann og mat til dyrene som overlevde, og kanskje gjemte seg. Dette var klokken 7, onsdag morgen. Senere på dagen så jeg folk som hadde fylt bilene med vann og hjemmelagd mat, og kjørte rundt til folk for å gi dem næring og væske. Jeg kunne snakket om de tusenvis av folkene som kom til for å hjelpe, i båter, biler, på motorsykkel og sykkel.

De tusenvis som stod i kø på sykehusene i time etter time, for å gi blod til de skadde. Det kunne ha vært meg, og det kunne ha vært deg, skjønte vi alle sammen. De solidariske instinktene er like sterke som alltid. Instinktene som handler om individuelt ansvar – som innbyggere og demokratisk valgte myndigheter – ikke like mye.

Da jeg kom tilbake til den parkerte bilen min, nærmere havnen enn Mati, hvor brannen virket å ha gjort mindre skade, hørte jeg katter mjaue. Jeg undersøkte nærmere, og fant den halvveis nedbrente hagen til et lite hus, hvor seks eller sju katter og noen kattunger, lå og sov. Overalt rundt dem var tomme vannspann. Jeg gikk for å hente vann i bilen. En nabo kom mot meg.

Jeg spurte om dyrene og eieren. Han fortalte at damen som bodde der, heldigvis, hadde det bra, og at han hadde snakket med henne nå på morgenen. Hun skulle komme tilbake med vann og mat til kattene. «Jeg er glad de ble spart, både dame og katter,» sa jeg. «Hunden hennes brant ihjel,» sa han. «Hun forlot ham fastbundet.»

P.S.

Når jeg skriver dette, er forsvarsminister Panos Kammenos på BBC for å snakke om tragedien øst for Athen. Jeg trodde ikke mine egne ører, da jeg hørte ham legge hele skylden på huseiere som har bygd hus som blokkerer veien ut mot sjøen: «Dette er kriminalitet fra fortiden,» sa han. «[Disse folkene] har okkupert kysten uten å bry seg med regler. Etter denne tragedien, tenker jeg [det] er tidspunktet for dem å forstå selv at det er farlig for dem og familiene deres å ikke følge reglene og loven [sic].»

Det er en interessant uttalelse fra en minister hvis regjering – som alle tidligere regjeringer – har syntes det har vært helt greit å tillate eiendommer å bygges i skogsområder for en passende sum (lov nummer 4495 i 2017) eller å nonsjalant hente inn eiendomsskatt fra de samme eierne han nå anklaget for å legge til rette for og medvirke til brannene.

Å legge skyld på ofrene minner meg om argumentet om at røykere, alkoholikere og overvektige ikke skal få samme tilgang til offentlige helsetjenester – det var jo deres egen skyld at de kom i den situasjonen. Det er et hardt, nyliberalt argument å komme med for en venstreregjering, som heller burde tatt ansvar selv, for fravær av politiske løsninger og forebygging.

P.P.S.

Et helt personlig tillegg:

Fra det øyeblikket jeg satt min fot i ødelagte, forkullede Mati, mistet jeg enhver trang til å bli sint på noen om denne katastrofen: Ødeleggelsene er så absolutte, øyeblikkene disse folkene gjennomlevde så komplett uforståelig jævlige, at en følelse av sorg på vegne av menneskeheten som helhet var hva som grep meg.

Og så stiller representanter for regjeringen opp på pressekonferanser, i sikkerhet på kontorene sine, og bak skjermene sine, med PR-folk og spinn-doktorer i hælene, fullstendig avskåret fra asken som når deg til knærne når du går rundt i Mati, dyrene som løper halvbrente gjennom gatene, følelsen av svimmelhet man føler når man kommer til klippene ved sjøen, varmen man fremdeles kan føle fra bakken under skoene.

De holder en pressekonferanse hvor de påstår de handlet upåklagelig, at de ikke har et fnugg av ansvar for denne tragedien, og at skylden må legges på de som bygde hus ulovlig i strandsonen.

Det er hårreisende. Ikke bare på grunn av ansvarsfraskrivelsen, men på grunn av den fullstendige mangelen på empati. Og den fullstendige mangelen på forståelse for at de må lære hva empati er, framelske det. Og den fullstendige mangelen på skam for at de ikke forstår det.

Jeg er sint på dem, men jeg er mest sint på meg selv for å være sint. For det jeg så krever ikke sinne, men ydmykhet; det krever et stort «jeg er lei meg for det» fra alle oss i Hellas.

Oversatt fra engelsk av Axel Fjeldavli

nyhetsbrevet