– Jeg nekter å skamme meg

Arendalsuka er lagt bak oss. Den norske politiske eliten har nikket høflig til hverandres meninger. Noen saker er vel sånn, at selv politiske motstandere kan enes om innholdet. Slik har debatten om sosial kontroll i minoritetsmiljøene vært gjennom våren og sommeren. Uansett hvor unyansert innleggene har vært, har alle blitt heiet frem av et enstemmig kor.

Tematikken er livsviktig – i de verste tilfellene – men debatten har ikke ført til noen målbare resultater. Derimot klarte Hadia Tajik (Ap) og Afshan Rafiq (H) å liste opp noen gode løsninger i debatten som fant sted i Arendalsuka. Men den virkelige kvinnekampen foregår ikke i Aftenpostens spalter, men i skolegården og i ustabile hjem. Det kreves langvarig, målrettet holdningsarbeid mot miljøer der det sjeldent leses en norsk avis.

Bakgrunnen for debatten er i grove trekk: Norsk-arabiske jenter nekter å skamme seg. Det førte til at stortingspolitiker Abid Raja (V) og lærer Assad Nasir mente muslimske menn burde skamme seg. Etter Orlando-tragedien virker det som at alle med en muslimsk tilhørighet må skamme seg.

Det er ingenting nytt som er tilført debatten om æreskultur dette året.

Det er så leit å se på når Abid Raja og Assad Nasir stiller på God morgen Norge i kraft å være norske menn, for så å bli redusert til sin religiøse identitet. Det er ikke første gang vi har sett programleder Vår Staude gjøre dette. Raja og Nasir tror de skal snakke om at norske menn må ta ansvaret for at kvinner i Norge fortsatt ikke har likestilt frihet, og ofte blir utsatt for sosial kontroll og æreskultur.

For det er slik man kan lese Nasirs kronikk, som utgjør opprinnelsen til TV-opptredenen. Altså et kjønnsoppgjør. Vi menn må skamme oss. Nasir har i senere tid innrømmet at han ikke ønsket et muslimsk fokus i denne debatten, og at TV2 bør ta ansvaret for dette. Men det er litt vel sent å avklare det på Facebook?

I realiteten bidrar Raja og Nasir, med hjelp av programlederen, til å stigmatisere innvandrermenn. Programlederen roser Nasir og sier «du har jo snakket om dette i noen år nå, men muslimske menn flest er jo ikke på banen». Nasir bekrefter dette(!). Han fortsetter med å beskrive kulturen (muslimsk) som patriarkalsk, og at mennene vil opprettholde dette for maktens skyld. Programleder fortsetter: «Er du enig, Abid, at muslimske menn må skamme seg over hvordan de behandler kvinnene sine?». Raja svarer: «Absolutt».

Og slik fortsetter de, uten å nyansere tematikken. På sin egen Facebook-profil reagerte samfunnsdebattant Mina Adampour slik: «Min far og mine brødre har ikke noe å skamme seg over». Hun er ikke alene om å tenke slik.

Jeg er førstemann til å fordømme ukultur og sosial kontroll, men jeg nekter å skamme meg. Jeg skammer meg ikke over norske menn som roterer på hentebruder hvert tredje år. Og jeg skammer meg ikke over muslimske menn som opprettholder æreskulturen. Den skammen får de bære på selv.

Noen vil hevde at sosial kontroll er et enestående problem i innvandrermiljøene, men la oss ikke glemme at selv mange etniske nordmenn har en lang vei å gå når det gjelder likestilling. Thai-damer som hentekoner for en begrenset tidsperiode – som ofte går ut rett før fast oppholdstillatelse; dette er et fenomen drevet av etniske norske menn. Selv om æren ikke eksisterer i slike miljøer, er sosial kontroll en del av dette. Et annet eksempel er norske gutter som forgriper seg på unge jenter på fest, for så å kalle dem horer.

Glasstaket er heller ikke borte. Den opprettholdes også gjennom sosial kontroll. Ryktespredning og skremselspropaganda om svangerskap – styrerommene i norsk næringsliv kjenner til alt dette. Dette er ingen unnskyldning for problemene i innvandrermiljøene, men en nyansering: Sosial kontroll forekommer i flere former. La oss ikke slå oss til ro med at Norge er et enestående likestilt land. Vi har en lang vei å gå.

Jeg er oppvokst med bare sterke og kjempende kvinner rundt meg. Jeg er en vaskeekte feminist. En ordentlig feminist vet også at det innebærer at man ikke skal la kvinnekampen føre til stigmatisering av menn, innvandrere eller muslimer. Jeg har kjempet for likestilling, hets av minoriteter, mot ukultur og for å inkludere andre minoritetsgrupper.

Unyanserte debatter bidrar ikke konstruktivt.

Iblant har jeg savnet flere minoritetsmenn på banen. Det er nettopp denne gruppen som i dag er en minoritet i norske medier. Nå begynner jeg å se et mønster i hvorfor innvandrermenn i stor grad uteblir fra den norske offentligheten.

Mange minoritetsmenn har uteblitt fra debatten om æreskultur, hevdes det. Jeg selv har fått med meg innleggene til de «skamløse jentene», men jeg må innrømme at jeg ikke ser noe behov til å gjenta ting jeg allerede har sagt eller skrevet i offentligheten tidligere. Da Shabana Rehman oppfordret moderne muslimske menn til å bli med på en ny feministisk vår, var jeg førstemann på ballen.

Det er ingenting nytt som er tilført debatten om æreskultur dette året. Det betyr ikke at vi ikke har mer å jobbe mot. Men framover må vi få en mer kunnskapsbasert debatt. La oss finansiere miljøer som kan forske og klargjøre konkret hvilke utfordringer vi står overfor: Hvor utbredt er sosial kontroll? Hvor forekommer dette? Hvem er hetserne og moralpolitiet?

Ingenting tyder på at selv de skamløse arabiske jentene kan svare på dette. «Det finnes jenter som opplever dette daglig, og det er de vi vil gi vår stemme til», sier de. Det legges til: «Jeg kjenner til jenter som er blitt spyttet på og truet med æresdrap». Kjenner politiet til disse? Hvis ikke – hvorfor ikke? Hvis politikere vil gjøre noe nå, må de intensivere midler og ressurser til forskningsmiljøene og politiets arbeid. La oss ta tak i disse som spytter på andre og truer unge jenter på livet.

Vi kan ikke bare snakke om at problemene finnes. Vi må kartlegge, og vi må handle. Derfor er det forfriskende å lese Linn Nikkerud, som bekrefter det mange av oss vet, nemlig at vi allerede er mange som kjemper. Noen ganger kjemper vi i mediene, men enda oftere bak kulissene. Gjennom for eksempel organisasjonsarbeid og lokalpolitiske verv. Unyanserte debatter bidrar ikke konstruktivt. Det er stigmatiserende og destruktivt.

Det er til tider en svært skadelig retorikk som brukes om minoritetsmenn.

 

Samfunnsdebattant Isra Zariat viser hvordan stigmatiseringen fungerer i praksis, om enn ubevisst, når hun på sin Facebook-side skriver: «Sjekk ut hele innslaget med Assad Nasir og Abid Raja som mener menn bør skamme seg (minus disse to da! Synes jeg.)». Da er minstestandarden blitt satt – alle muslimer må ut i mediene, hvis de vil unngå stigmatisering. Det er leit.

Vi har altså enda en gang fått presentert noen karikerte kjønnsroller gjennom debatten om «de skamløse arabiske jentene». Muslimske jenter som undertrykket, og deres fedre og brødre som undertrykkere. Dette elsker de som befinner seg til høyre for høyresiden. De bruker det for alt det er verdt. Til helvete med de muslimske mørkemennene og islam, sier de enda en gang.

Når avisene forteller om problemer i innvandrermiljøer, gjør de jobben sin. Men de forteller sjeldent om de positive sidene, det er ikke like gode nyheter. Når også samfunnsdebattanter, politikere og opinionsledere vil ha sensasjonelle overskrifter på bekostning av nyansene, så legitimeres disse overskriftene. Blant de som lider av denne unyansert debatten, er innvandrergutter. Det sier ikke bare jeg, men også nylige forskningsfunn.

Det er til tider en svært skadelig retorikk som brukes om minoritetsmenn, bevisst og ubevisst. Og det har pågått i årevis, skal vi tro forsker Monika Rosten: «Jentene blir løfta opp og heiet frem hele tiden, fordi man tenker at man må korrigere det skeive kjønnsrollemønsteret de har med hjemmefra. Minoritetsguttene derimot skal man helst jekke ned, de føler seg ofte avvist».

Nasirs kronikk bygger på en kollektivistisk tankegang.

Jenter med innvandrerbakgrunn heies frem av venner, lærere, foreldre og storsamfunnet, mens brødrene deres dropper ut av skolen. Eller det offentlige ordskiftet.

Når alle heier frem budskapet om at muslimske menn må skamme seg, mister dere meg. Det er nettopp de unge mennene vi trenger, og jeg heier dem frem hver gang de kjemper for likeverd. Jeg heier frem jentene slik jeg alltid har gjort, men jeg nekter å «miste» enda flere gutter på veien. Hvis vi kan enes om det, håper jeg vi også noen ganger kan la sensasjonsoverskriftene utebli.

Nasirs kronikk bygger på en kollektivistisk tankegang. Trond Rasmussen, cand.philol i filosofi, beskriver forskjellen på en kollektivistisk og en individualistisk tankegang veldig bra: (…) beinhard kollektivisme; det er å kategorisere mennesker utelukkende som medlemmer av grupper. For en individualist er det utenkelig å forskjellsbehandle eller dømme andre på basis av hudfarge eller etnisk opprinnelse. Individualisme, mangfold og respekt for minoriteter går hånd i hånd, fordi individualismen ser bort fra ikke-essensielle egenskaper ved mennesker. Den minste minoritet er individet – det enkelte menneske”.

Å forvente at alle menn – eller bare muslimske menn – skal skamme seg på grunn av andres handlinger, er ulogisk. Men det bidrar kanskje til en god overskrift.