«Hvem vil søke barnet sitt på spesialskolen?» 

«Turdag til lavo» «Busstur til tekno-parken» «Fotballturnering onsdag og torsdag». August er måneden der timeplaner, SFO opplegg og aktiviteter skal gjennomføres for alle barn.

Eller. Ikke alle. For ikke alle barn har glede av bussturen på en time, eller turneringen som er i hallen en sykkeltur unna. Aktivitet er sunt. Men for noen er det å få riktig medisindose sunnere. Vanskelig å dempe lys og støy er det også på den ballbanen.

Så var vi annerledes i gruppa av annerledes.

Noen barn både trenger, og har best av, å være der omgivelsene er slik akkurat dette barnet trenger at det er.

 

«Hvem vil søke barnet sitt på spesialskolen?» 

Vi ble kalt inn på et informasjonsmøte om skolestart i kommunen, for foreldre som hadde barn med «ekstra behov». Vi er sånne foreldre. Litt annerledes hos oss ja. Det er her spørsmålet kommer, til gruppen av spente løvemødre og løvefedre. «Hvem vil søke barnet sitt til spesialskole?» Vi har allerede rukket hånden høyt i været, når vi skjønner at vi er de eneste som har en hånd oppe.

Så var vi annerledes i gruppa av annerledes. Men hvem vil søke barnet sitt til spesialskole? Ikke oss med hånda i været. Eller. Vi vil jo. Men ingen vil ha et barn som skal gå på spesialskole. Det er sjeldent noe en ønsker seg sånt inn i voksenlivet når planen om barn en gang skal bli virkelighet. De barna – imaginærbarna vi ønsker oss – de har oftest søte navn, og jammen er de også alltid friske. Så er det bare sånn at noen ganger byr livet på verdens søteste barn, men ikke så frisk. Noen ganger veldig alvorlig syk. Noen med en stor grad av funksjonsvariasjon. Noen med stort behov for skjerming, tilrettelegging og assistanse.

Det er gjerne ganske langt fra sykehussengen til en ordinær barnehageplass.

Ingen foreldre vil ha et barn som trenger spesialskole. Det er bare sånn at når du har fått et barn som trenger spesialskole, så er det uendelig godt at det finnes en. Derfor er det også foreldre som kjemper en lang kamp for plass til sine barn på nærmeste spesialskole. Det høyeste ønsket er faktisk å få en slik plass. Samtidig finnes det politiske, kommunale og faglige krefter som taler i store ordelag for at spesialavdelinger har alle best av at blir lagt ned.

Det gjelder også for barnehage. Det er gjerne ganske langt fra sykehussengen til en ordinær barnehageplass. «Kan ikke du bare være hjemme med han?» Det er lungelegen som spør. Som synes vi er litt urimelige som begynner å snakke om barnehage til toåringen. Et sted med noen andre barn. Som kan ta alt det medisinske.

Vi får til slutt omvisning på kommunens spesialbarnehage. For en uerfaren løveforelder er det å gå inn i ukjent landskap. Så mye hjelpemidler på et sted. Ingen terskler. Rekkverk til småfolk langt ned mot gulvet. Lave speil som henger helt nede ved gulvet i en krok med lysslynger. For barn som ikke klarer oppsøke leker, må leken komme til barnet.

Føler vi at vi hører hjemme her?

Vi ser oss rundt og tenker, her. Her kan han være. Vi pleier å si at vi gikk inn i spesialbarnehagen med en pasient, og vi gikk ut med et barn. Ikke fordi han ble friskere. Men bare fordi de fysiske omgivelsene, rammene og bemanningen i akkurat den spesialbarnehagen sikret at vårt barn kunne ivaretas som et barn. En bestevenn fikk han også.

 

Hva er inkludering? 

En venn. En som er glad for akkurat du er i rommet. Som trives i ditt selskap. Som kan le og dele denne sangen ennå en gang med deg. Som kan gynge. Som kan lytte spent til triangellyden. Som kan flyte i bassenget med deg på den store matta. En som kanskje er litt lik deg selv på noen vis.

Inkludering. I skolegården. På fotballbanen. Den lange trappa opp til biblioteket. Pulten som har en liten tilmålt plass i et rom fylt av pulter. Inkludering er ikke bare en holdning vi har til å fremme verdien av at alle skal med. Inkludering kan være fysisk. At de fysiske omgivelsene er tilpasset og tilrettelagt om det gjelder syn, hørsel, bevegelse eller kognisjon. Det er en forutsetning for at vennskap mellom barn skal bli til. Men det er også faglig og sosial inkludering. At det vi skal gjøre, kan gjøres på et vis av alle. At det kan gi mening for alle på sitt vis. At alle har en meningsfull sosial rolle i det som gjøres. Og læring.

Men sammen med fysisk, faglig og sosial inkludering, står også subjektiv eller psykologisk inkludering. Det gjelder opplevelsen av å være inkludert. Helt på ekte i deg selv. Det gjelder eleven, men også foreldrene som hører med. Føler vi at vi hører hjemme her? 

Det er lov for alle å få høre til et sted.

Det er et personlig spørsmål og en personlig tanke. Derfor blir svaret også personlig. Hva kjennes rett for akkurat mitt barn? For oss? Til dere løveforeldre som valgte spesialskole eller spesialbarnehage: Dere er ikke dårlige foreldre. Dere valgte noe ut av nødvendighet og varme. Ut av en vanskelig vurdering. Ut av et behov for den som skal ha plassen. Ut av kjærlighet.

For noen barn er svaret på fysisk, faglig, sosial og subjektiv inkludering ikke nærskolen. Men skolen som kan være nær. Der ståstativ forsvinner i rekken av ståstativ. Timeplanen har aktiviteter og fag som gir mening og læring. En av alle. Der skolen aldri planlegger tur på en kronglete uegnet sti inn til lavoen, der bare gående barn kommer frem. For her betyr alle noe annet. Tur er noe litt annet. Språk er med alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK). Fag, musikk, aktiviteter i dagliglivet (ADL) og stell. Det er ikke ut av kontekst, men i konteksten.

Og til barna med funksjonsvariasjon som trives, blomstrer og hører til fysisk, faglig, sosialt og subjektivt på nærskolen eller barnehagen i gata, så roper vi hurra og gleder oss over det. Og til deg som valgte spesialskolen eller spesialavdelingen der den er, vi ønsker deg varmt velkommen til gjengen. Det er lov for alle å få høre til et sted.