En spesiell skolestart

For to år siden fulgte jeg min eldste datter til skolen. Hun var snart ferdig med barnehagen, skulle bli førsteklassing til høsten. To dager i mai var satt av til besøk på skolen. Hun fikk sitte ved pulten i klasserommet sammen med de nye klassekameratene, mens vi foreldre klemte oss sammen langs veggen bakerst, stolte og spente, akkurat som barna våre.

For noen dager siden fulgte jeg min yngste datter til skolen. Barnehagetiden nærmer seg slutten, til høsten begynner hun i første klasse. Selv om mye er likt slik det var for to år siden, er veldig mye også annerledes.

Hun skal ikke starte på nærskolen sin – «normalskolen», der storesøsteren går og lillebroren vil gå om noen år. Hun skal, som den eneste av de rundt 500 førsteklassingene i kommunen der vi bor, begynne på spesialskole.

Når jeg leser diskusjoner og utsagn om spesialskoler, legger jeg merke til at det ofte settes likhetstegn mellom spesialskole og segregering. Spesialskole blir et negativ ladet ord, et ord som bringer fram assosiasjoner til diskriminering, usynliggjøring, stakkarsliggjøring.

Spesialskole blir et negativ ladet ord, et ord som bringer fram assosiasjoner til diskriminering, usynliggjøring, stakkarsliggjøring

Og i «gamle dager» fungerte nok de statlige spesialskolene i stor grad slik. Spesialskolenes historie strekker seg tilbake til slutten av 1800-tallet, da «abnormskoleloven» bestemte at «abnorme» barn – døve, blinde eller «åndssvake» – skulle få undervisning gjennom statlige spesialskoler organisert som internatskoler.

Slik er det heldigvis ikke lenger, og de statlige spesialskolene ble gradvis avviklet mot begynnelsen av 90-tallet. Fra midten av forrige århundre av vokste det fram en holdning om at barn med funksjonsnedsettelser både skal bo hjemme og gå på skole i nærområdet – prinsipper som står svært sterkt i dag (igjen: heldigvis).

Det betyr nemlig at ingen barn skal tvinges bort fra nærskolen og over på spesialskole, mot sitt og foreldrenes ønske. Idealet om en inkluderende skole, der alle elever, uansett funksjonsevne, kan være en del av et mangfoldig fellesskap, er utgangspunkt for at skolebarn først og fremst skal gå på nærskolen sin.

Nylig vedtok Bergen kommune at første- og andreklassinger ikke skal starte skoleløpet på spesialskole. I stedet skal de begynne på nærskolen før de eventuelt kan flytte over til spesialskole, eller såkalt forsterket skole, senere, hvis de har behov for det. Det vil si, vedtaket går ut på at det «som hovedregel» skal være slik. Det innebærer sannsynligvis at det vil kunne gjøres unntak for enkelte barn. Samtidig står det at vedtaket er en forsterkning av føringen om at alle barn skal begynne på nærskolen. Det kan bety at nåløyet blir trangere for barn som har behov for et annet skoleløp fra starten av enn det normalskolen tilbyr.

Problemet er bare at nærskolene ofte er milevis unna å kunne gi et godt tilbud til elever som for eksempel datteren min

Vedtaket i Bergen er en del av en strategi for «inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO». Nærskoleprinsippet holdes høyt av politikere, interesseorganisasjoner og enkeltpersoner. Spesialskoler blir i debatten iblant synonym for segregering – man flytter dem som er «annerledes», som har fysiske og/eller kognitive funksjonsnedsettelser, bort fra «det normale» – og slik forsvinner de ut av nærmiljøet der alle de andre, de «vanlige» elevene, er. I denne argumentasjonen blir «inkludering» på nærskolen det eneste riktige.

Problemet er bare at nærskolene ofte er milevis unna å kunne gi et godt tilbud til elever som for eksempel datteren min.

Og derfor er det leit når mektige enkeltpersoner og interesseorganisasjoner mener datteren min segregeres når hun begynner på spesialskole. For henne er det nemlig omvendt – det er å tvinge henne til å gå på nærskolen som ville vært å segregere henne.

Da vi gikk gjennom klasserommet der hun skal være til høsten, kjente jeg på en mye dypere, mer intens følelse enn bare spenning eller stolthet: det var en følelse av at datteren min skulle komme til et sted hvor hun virkelig hører til. Hun, som lever i en verden som på mange måter ikke er til for henne – og som kanskje aldri kommer til å bli det – får endelig komme til et sted hvor hun er den «normale». Et sted hvor rullestoler og hjelpemidler har sin naturlige plass, hvor andre også får mat gjennom en «knapp» på magen, hvor rommene er laget for hennes kropp, for hennes kognitive funksjon.

Jeg kjempet for å holde tårene tilbake mens vi gikk gjennom disse rommene og hilste på barn som lignet datteren min.

Jeg kjempet for å holde tårene tilbake mens vi gikk gjennom disse rommene og hilste på barn som lignet datteren min

Jan Grue, professor og forfatter, som «bare» har en fysisk, og ikke kognitiv, funksjonsnedsettelse, skriver ærlig og sårt om sorgen «…over den verden som ikke finnes, som aldri vil finnes, og denne sorgen er ikke melankolsk, den er bitter og blandet med raseri rettet mot den verden som faktisk finnes og som ikke har plass til meg, som ikke ønsker å lage plass til meg.»

Jan Grue gikk ikke på spesialskole, og hadde nok heller ikke noe ønske om det, men han opplevde, i likhet med mange andre, at nærskolen gjorde ham mer funksjonshemmet. Rektor ville ikke installere automatiske døråpnere, for han kunne få hjelp av de andre elevene, «… og er det ikke fint for dem å lære at de kan hjelpe andre mennesker?».

Dette er et par tiår siden, men heller ikke mine barns nærskole har automatiske døråpnere.

La oss et øyeblikk se for oss at vi foreldre hadde insistert på at datteren vår skulle begynne på nærskolen, slik hun har en lovfestet rett til. Da måtte skolen ha startet med å lage ramper til inngangsdører hvor det nå er trappetrinn (det er mange!), installert døråpnere, bygget eller utbedret handikaptoalett med personheis og stellebenk, ansatt (minst) en spesialpedagog og assistent med utdanning og erfaring med barn med komplekse pleie-, omsorgs- og læringsbehov, funnet plass til gåstativ, ståstativ og en mengde andre hjelpemidler og utstyr som krever stor plass men må være lett tilgjengelig, samt innredet et rom hvor datteren min kan skjermes når hun er sliten, har hatt kraftige epileptiske anfall eller har behov for rolige aktiviteter som hun ikke kan få i et klasserom med 20 andre elever.

Det er å tvinge henne til å gå på nærskolen som ville vært å segregere henne

Store deler av min eldste datters skolehverdag foregår ved en pult. Min yngste datters skolehverdag vil foregå andre steder enn ved en pult. I hennes klasserom er det hverken stoler eller bord.

På spesialskolen har de et eget sanserom med seng og puter, dempet belysning, farget lys og mulighet til å spille rolig musikk. Det er et ideelt rom for datteren min, men noe slikt er jeg rimelig sikker på at vi måtte ha skutt en hvit pil etter på nærskolen. Det koster rett og slett for mye penger.

Jeg har sagt det før, og kommer dessverre til å måtte si det mange flere ganger: samfunnet er ikke laget for barn som datteren min. Hvis vi noen gang skal kunne si at hun er inkludert i samfunnet, må det rustes opp over hele linja.

For hvor inkludert er du egentlig på nærskolen, når du ikke en gang får mulighet til å komme deg inn døra, når du blir sittende igjen i rullestolen mens de andre elevene løper opp trappa og inn i klasserommet når det ringer inn? Ifølge Norges Handikapforbund er bare 20 prosent av skolene i Norge fullt ut tilgjengelige for alle. Hvert år må barn med funksjonsnedsettelser starte på andre skoler enn nærskolen fordi nærskolen ikke er tilgjengelig for dem. Dette er selvsagt ikke noe argument for spesialskoler, men det viser med stor tydelighet hvor langt vi har å gå før vi kan påstå at vi har en inkluderende skole her i landet.

Det viser med stor tydelighet hvor langt vi har å gå før vi kan påstå at vi har en inkluderende skole her i landet

Og hvorfor er det forresten slik at det er min datter som skal inkluderes? Hva om vi snur det på hodet og sier at det er de andre, de «normale» som skal inkluderes inn i hennes virkelighet? Da hadde kanskje både hun og Jan Grue følt at de hørte litt mer til.

Prinsippet om at alle barn skal gå på nærskolen, er nettopp dette – et prinsipp. Men når dette prinsippet møter hverdagen, faller det til bakken.

Det skrives og snakkes om spesialskoler som noe vi egentlig ikke ønsker, som i beste fall er et «nødvendig onde». For oss føles det ikke som et nødvendig onde. Det føles bare nødvendig.

For meg er det like innlysende at mitt mellomste barn skal gå på spesialskole som det er at mine to andre barn ikke skal det. Det handler enkelt og greit om hvilket tilbud som er best for barna mine. Vi er nødt til å erkjenne at for noen barn er spesialskole det eneste riktige alternativet – også fra første klasse av.

Men vi må også erkjenne at vi er langt fra en inkluderende fellesskole, og her har vi en jobb som må gjøres på samfunnsnivå. Hvis vi greier å lage nærskoler som er tilgjengelige og har et pedagogisk tilbud som er tilpasset barn som trenger alternative opplæringsformer, vil kanskje færre søke seg til spesialskoler. Det vil koste penger, ressurser og politisk vilje. Det er den enden vi må starte i, i stedet for å gjøre nåløyet trangere for familier som i dag ikke opplever at nærskolen har et godt nok tilbud.