Hver kjeltring, sitt foretak?

Vi leser jevnlig om foretakskriminalitet. For eksempel om det kommersielle velferdskonsernet Stendi som er dømt for grov utnyttelse av arbeidstakere ved å klassifisere dem som «selvstendig næringsdrivende», om fiskeribedriften Sekkingstad sin fagforeningsknusing gjennom konkurs og triksing med selskapsorganisering eller om Danske Bank sine hvitvaskingshistorier. Men få av oss vet at dette egentlig dreier seg om foretakskriminalitet.

Manglende norsk forskning gjør det vanskelig å analysere hva dette misforholdet faktisk innebærer.

De fleste av oss forbinder kriminalitet med innbrudd, narkotikalovbrudd, nettsvindel, overgrep og vold. Eller såkalt tradisjonell kriminalitet. Dermed kommer det ikke frem at det er de rene økonomiske formene for kriminalitet som koster samfunnet aller mest, faktisk 4-5 ganger mer enn hva den tradisjonelle kriminaliteten til sammen koster fellesskapet vårt.

Aller minst hører vi om foretakskriminalitet. Vi har lov om foretaksstraff i straffeloven, men begrepet foretakskriminalitet er fraværende i språket vårt. Dette er et paradoks. Internasjonalt er det derimot stor oppmerksomhet om foretakskriminalitet – eller «corporate crime».

 

Foretakskriminalitet

I Knut Høivik sin juridiske utredning Foretaksstraff og korrupsjon kommer det fram at  straffereaksjoner mot foretak bare utgjorde 0,67 prosent av det totale antallet straffereaksjoner i perioden 2011-2019.

Manglende norsk forskning gjør det vanskelig å analysere hva dette misforholdet faktisk innebærer. Derfor er det nyttig å se hva som er gjort av internasjonal forskning om foretakskriminalitet.

Kriminologiprofessorene Steve Tombs og David Whyte deler foretakskriminalitet inn i fire undergrupper; tyveri og bedrageri, kriminalitet mot forbrukere, kriminalitet mot arbeidstakere og kriminalitet mot natur og miljø. Felles for disse kriminalitetsformene er at lovbruddene begås av juridiske personer, eller foretak – ikke av fysiske personer.

Slik situasjonen nå er blitt, vil opprettelse av et foretak betraktelig redusere sannsynligheten for at lovbrudd blir oppdaget, påtalt og straffet.

Tyveri og bedrageri, begått av foretak, koples oftest til finansnæringen, og dreier seg eksempelvis om bankers rentefiksing, innsidehandel, medvirkning til hvitvasking, illegale sammenslåinger og oppkjøp, regnskapsfiksing og skattelovbrudd.

Kriminalitet mot forbrukere omfatter både lovbrudd og skade som direkte rammer forbrukere. Prissamarbeid og kartelldannelser, falsk varemerking, piratprodukter og «matkriminalitet» – dvs. matproduksjon som kan forårsake helseskade og død.

Kriminalitet mot arbeidstakere er vi etter hvert blitt mer kjent med her hjemme gjennom nyhetssaker om alt fra menneskehandel, lønnstyveri og grov utnyttelse av arbeidsfolk.

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO har rapportert at det globalt dør 2,3 millioner arbeidere av arbeidsrelaterte skader hvert år. Manglende fokus på arbeidsfolk sin helse og sikkerhet gjør at lovbrudd som resulterer i helseskade og arbeidsskadedødsfall forblir uoppdaget og ustraffet. Også i Norge finner vi rapporter om manglende innrapportering og feilrapportering (STAMI). Statistikkene og kunnskapsgrunnlaget er mangelfullt.

Foretakskriminaliteten er på flere måter en usynlig kriminalitet. Mørketallene er store.

Miljøkriminalitet er vi også kjent med. Her snakker vi om lovbrudd og skade påført natur og miljø; illegale utslipp til luft, vann og jord, illegal dumping av avfall, lovbrudd mot dyr og artsmangfold og ulovlige produksjonsprosesser. Verdens helseorganisasjon (WHO) anslår at denne kriminalitetsformen globalt forårsaker tidlig død for 4,2 millioner mennesker årlig. 91 prosent av disse dødsfallene skjer i lav- og middelinntektsland.

Felles for disse formene for foretakskriminalitet, er fraværet av grunnforskning på hvem lovbryterne og ofrene er, hvilke skader kriminaliteten påfører oss og hva de totale omkostningene er. Både lovgivere og innbyggere vet lite om hva som foregår bak det foretakssløret som selskaper bevisst vever for å skjule lovbruddene sine. Vi som innbyggere og forbrukere har ikke tilgang på informasjon som gjør at vi kan velge bort de kriminelle foretakene. Dette er et stort demokratisk problem.

 

«Usynlige» ofre

Foretakskriminaliteten er på flere måter en usynlig kriminalitet. Mørketallene er store. Foretak kan organisere seg bort fra innsyn og oppdagelsesrisiko. Samtidig er virksomheten deres forbundet med økende makt og innflytelse. Økt makt og manglende innsyn koplet med at vi som samfunn er avhengig av foretakenes virksomhet, er en dårlig kombinasjon.

I tillegg er er det høye antallet ofre en utfordring. Ofte vet de faktisk ikke en gang at de er ofre; at luften de puster inn bevisst er blitt forurenset, og at maten eller medisinen de spiser påfører dem skade. Hver enkelt av oss kan bli frastjålet mindre summer, men legges tyveriene sammen, kan det bety en betydelig profitt for lovbryteren.

Det er derfor ikke overraskende at tradisjonelle kjeltringer i økende grad oppretter egne foretak.

Foretakene kan også kjøpe seg skjul og hjelp fra profesjonelle tilretteleggere. Disse «hjelperne» bistår foretakene med å kontinuerlig tette hullene som oppstår i det foretakssløret som de har vevd for oppdragsgiveren.

Fordi foretakskriminalitet foregår innenfor rammene av ellers lovlig næringsvirksomhet, er risikoen for å bli oppdaget liten. Historisk sett har det vært liten interesse for å prioritere denne typen kriminalitet, og kontrolletatene og påtalemyndighetene mangler både kompetanse og ressurser.

Når vi som innbyggerne devalueres til kunder, og når livene våre blir redusert til å bli foretakenes profittobjekter, må vi stoppe opp og analysere grundig hva som skjer. Slik situasjonen nå er blitt, vil opprettelse av et foretak betraktelig redusere sannsynligheten for at lovbrudd blir oppdaget, påtalt og straffet.

Det er derfor ikke overraskende at tradisjonelle kjeltringer i økende grad oppretter egne foretak, og flytter kriminaliteten i skjul av foretakets beskyttende og slørete ramme. Snart har hver kjeltring sitt eget foretak.