«Hvis de bestemmer seg for å drepe meg, betyr det at vi er utrolig sterke»

Aleksej Navalnyj er like gammel som meg. Han ville fylt 50 år 4. juni. Men den russiske opposisjonspolitikeren ble drept 16. februar 2024 i en straffekoloni i Sibir. Putins regime drepte med det et håp om endring. Og med fullskalaangrepet mot Ukraina drepte Putin også Russlands håp om en bedre fremtid og ødela fullstendig landets omdømme i flere generasjoner.

Betyr det at Aleksej Navalnyjs kamp var forgjeves?

 

Verdensbildet som falt

Som tenåringer på 90-tallet ble vi tatt på senga av perestrojka og glasnost. Den uventede friheten beruset oss. Nå var vi fremtiden. Samtidig var vi også desillusjonerte. Som pionerer skulle vi bygge kommunismen. Vi marsjerte i parader og var stolte av Sovjetunionens storhet og godhet. «Vi» hadde jo vunnet i den andre fedrelandskrigen.

Politiske endringer, ovenfra og ned, kom aldri.

Vårt verdensbilde falt. Det som var sant i går, ble løgn i dag. Familienes fortiede historier ble nå kjent. Det som stille ble visket på kjøkkenet i går, kunne man i dag si uten redsel. Prosessen med å bli kjent med vår felles fortid ble ingen hyggelig åpenbaring.  Russlands århundrelange krigshistorie handlet om konstante overgrep, krigsforbrytelser, henrettelser, voldtekt og tortur.

På vegne av «oss» utøvde staten fullstendig rettsløs vold utad. Men overgrep ble også utøvd innad. Ikke bare etniske minoriteter ble fratatt rettigheter, fiendtliggjort, deportert og utsatt for sult, elendighet og traumer; det ble også de som hadde stått imot. Tusenvis av enkeltmennesker var med statsterroren blitt jevnet med jorda. Makthavende hadde drept nasjoner og mennesker i generasjoner, bare for å beholde status quo, makten og imperiet. Det er dette Navalnyj forsøkte å endre.

 

Navalnyj viste at motstand er mulig

Politiske endringer, ovenfra og ned, kom aldri. Den erklærte perestrojka og glasnost, sammen med økonomisk frihet i «det ville 90-tallet», hadde likevel gitt rom for håp om en annen fremtid. Gjennom kampen mot korrupsjon og for eiendomsrett, forsøkte Navalnyj å bygge opp endring nedenfra, menneskets rett til å si ifra og yte motstand ved å bruke internett for å organisere seg, samt å fylle tomme politiske institusjoner med innhold. Slik kunne individet vokse ut av «massen», løsrive seg fra staten, vinne respekt for seg selv og andre, ta opp enkeltsaker og utvikle dem til politiske krav.

Individuelle, spontane eller forsiktige symbolske handlinger fra vanlige borgere forekommer også.

I løpet av sitt korte politiske liv viste Aleksej Navalnyj verden og russerne at politisk aktivitet er mulig. Han utfordret systemer og gamle normer. Han tok feil, skuffet og irriterte mange. Men han vokste også til å bli en politiker av nasjonal størrelse. Han stod fram og skapte reaksjoner. Han moderniserte politisk motstand i samfunnet i Russland. Han bygde digital infrastruktur og eksponerte den russiske økonomien internasjonalt. Navalnyj håpet at disse faktorene kunne bidra til transformasjon og demokrati.

Det er umulig å ikke se sammenhengen mellom disse interne politiske utfordringene ledet av Aleksej Navalnyj og Putins beslutning om å gå til fullskalakrig mot Ukraina. Krig og militarisering av samfunnet er diktatorens medisin for å kontrollere uro i samfunnet og styrke sin makt: «Angrip de andre og hold dine egne nede i frykt».

 

Motstanden finnes i Russland

På tross av enorme represalier og en totalitær utvikling i Russland, er protester og tegn på motstand fortsatt synlige i landet. Disse kan deles inn i flere grupper.

Først og fremst er det sivilsamfunnsaktører som fortsetter sin undergrunnsvirksomhet. Disse overvåker utviklingen, har kontakt med politiske fanger, dokumenterer og samler bevis på menneskerettighetsbrudd og tilbyr juridisk bistand. Det er feminist- og lhbtiq+-grupper, journalister og aktivister som fortsetter å støtte hverandre både innenlands og utenlands.

Handlinger preget av sabotasje og skjult illojalitet har hele tiden vært til stede.

Samtidig vokser det gradvis frem nye horisontale nettverk for gjensidig støtte, som erstatter tidligere mer institusjonaliserte strukturer. Dette er selvorganiserte, uformelle og lite profilerte støttenettverk basert på lokale grasrotinitiativer, lukkede fellesskap og ulike tematiske forbindelser. Disse gruppene er viktige og demokratiets allierte. De trenger internasjonal solidaritet, finansiell støtte, visum og pusterom. Putins regime har erklært dem fiender, utenlandske agenter, ekstremister og terrorister. De blir forfulgt og arrestert. Men de har også trange kår i den demokratiske verden, inkludert fra norsk side.

Individuelle, spontane eller forsiktige symbolske handlinger fra vanlige borgere forekommer også. De reflekterer en stille, men vedvarende motstand. Et eksempel er minneplaketten til ære for Anna Politkovskaja, journalisten som jobbet i Novaja Gazeta og ble drept for snart 20 år siden.  Lokale aktivister har reparert minneplaketten mer enn 28 ganger etter at den gjentatte ganger har blitt ødelagt eller fjernet.

Et annet eksempel er besøk og blomsternedleggelse på Aleksej Navalnyjs grav, på minnesteder for Gulags ofre, eller på broen i Moskva der opposisjonspolitiker Boris Nemtsov ble drept i 2015. Slike handlinger viser et forsøk på å bevare minnet i det offentlige rommet til tross for press og sensur.

Ulike former for protester blir stadig mer synlige, også blant dem som vanligvis regnes som lojale mot Kreml. Denne kategorien omfatter ulike grupperinger rundt Putin, såkalte «Z-patrioter», influensere og ekstreme nasjonalistiske miljøer som støtter Putin-regimet og krigen, men som likevel mener at myndighetenes politikk ikke er tilstrekkelig hard, eller for brutal – som for eksempel når det gjelder stengingen av Telegram-kanaler.

Aleksej Navalnyj likte å sammenligne seg med Harry Potter.

I mangel av direkte kanaler til makten bruker enkelte av disse aktørene internett og sosiale medier til å «vinke til hverandre» og signalisere posisjoner, samtidig som de forsøker å kartlegge hvem som eventuelt er i ferd med å forlate Putins synkende skip. På sikt kan slike grupper vende misnøyen mot regimet.

Handlinger preget av sabotasje og skjult illojalitet har hele tiden vært til stede. Dette kommer blant annet til uttrykk gjennom motviljen mot å gjennomføre statlige direktiver. For eksempel har kravet om å gjennomføre «samtaler om det viktigste» i grunnskolen, det vil si om «tradisjonelle og moralske verdier», blitt praktisert svært ulikt.

 

«Han hvis navn ikke må nevnes»

Aleksej Navalnyj likte å sammenligne seg med Harry Potter. «Han hvis navn ikke må nevnes» er likevel godt kjent for Putin når Duma-valget i september nærmer seg. Valget blir ofte sett på som mindre betydningsfullt i seg selv, men det fungerer likevel som en stressfaktor for myndighetene. Navalnyj har ikke bare utfordret Putins regime.

I sitt korte politiske liv skapte han tro hos enkeltmennesker at fremtiden er avhengig av dem selv. Han stod fram som et eksempel på et menneske som tar ansvar, på at det finnes et fritt «oss» – uavhengig av staten – og at «vi» kan påvirke politiske endringer. Det betyr at Navalnyjs bidrag er udødelig.