Hvor ble det av næringspolitikken til Høyre?

Hva skal Norges nasjonale næringsstrategi være? I flere år har vi stått i et veiskille. Nedgangen i offshore og klimaendringene utfordrer politikken fundamentalt. Vi må handle, vi må endre strategi – men til hva?

Det er fordumming av debatten.

Problemet er at regjeringen har ikke maktet å foreslå en ny kurs. Dermed har vi blitt stående fast i veiskillet, og norsk næring mister verdifull tid.

Det er nok derfor Torbjørn Røe Isaksen tar pennen fatt og spiller i gang en debatt om framtidas næringspolitikk i Aftenposten. Her presenterer han en hel rekke gamle myter om venstresiden for desperat å dekke over hans egen mangel på politikk.

La meg komme tilbake til det. Men først må noen myter tas livet av: Isaksen mener venstresiden utgjør en «allianse mot privat verdiskaping». Begrunnelsen er svevende, for å si det mildt. Han hevder at venstresiden «synes å bygge på et ideologisk premiss om at privat næringsliv er dårlig pr. se [sic.]»

Det har gått så langt at det nå ofte gir større avkastning å investere i privatisert velferd enn i det meste ordinære næringsliv.

Det er fordumming av debatten. Det er venstresiden, ikke Høyre, som har stått for de næringspolitiske strategiene som har gjort Norge rikt, og det vet Isaksen utmerket godt.

Videre hevder han at venstresiden har foreslått «milliardregninger som ikke er utredet». Jeg klarer oppriktig ikke å se hva han sikter til. For han forteller ikke mer, men gjentar det samme spøkelset enda en gang, for å gjøre det ekstra sant.

Et annet argument for påstanden fra Isaksen er at venstresiden bedriver angrep «på alt som ikke er heloffentlig i velferdsstaten». Her sikter han nok til at et stortingsflertall bestående av budsjettpartner KrF, SV, Ap, Sp, Rødt og MDG fikk vedtatt at kommersielle aktører ikke er ønsket i barnevernet, men at ideelle og offentlige aktører er det.

Det skal ikke drives kommersiell profitt på barnevernsbarn, sier et stort flertall på Stortinget. Isaksen er uenig i det.

Isaksens resonnement eksponerer det som har kjennetegnet høyresidens næringspolitikk de senere år. For det har ikke handlet om det grønne hamskiftet av norsk økonomi og næring eller å legge til rette for nye næringer og industrireising.

Regjeringen bruker i stedet de store pengene på å holde helt andre valgløfter.

Nei, den mest framtredende satsingen til Høyre og regjeringen har vært å kommersialisere velferd. Det har gått så langt at det nå ofte gir større avkastning å investere i privatisert velferd enn i det meste ordinære næringsliv. Dette er ikke bare dårlig og dyr velferdspolitikk, det er dårlig næringspolitikk.

Så mye for Isaksens angrep på venstresiden. Men hva med hans egen politikk, utover kommersialiseringen av velferd? Sannheten om regjeringens politikk er denne: Den har brukt de store pengene på skattekutt for de rikeste som, tross regjeringens desperate markedsføring av dette som næringspolitikk, ikke styrker norsk næringsliv.

Hadde næringspolitikk vært viktig ville Røe Isaksen heller brukt pengene på å beholde maskinavskrivingene i industrien, satset på karbonfangst- og lagring eller lagt fram ambisiøse satsinger og strategier for enkeltnæringer vi har spesielt tro på.

Norsk økonomi og næringsliv er inne i en kritisk fase.

Alt dette ville vi hatt råd til og mer til, og SV har foreslått det gang på gang. Regjeringen bruker i stedet de store pengene på å holde helt andre valgløfter.

Samtidig har regjeringen de siste årene gamblet med arbeidsplassene i romfarten, kuttet i vellykka program for teknologioverføring fra oljesektoren og praktisk talt ligget i krig med både bønder og fiskere, som leverer råvarene til Norges største fastlandsindustri, næringsmiddelindustrien. Det er nok av ting Isaksen kan ha dårlig samvittighet for.

Sannheten er også at SVs forslag til næringsbudsjetter i mange år har vært større enn regjeringens (tygg på den, næringsminister). Vi prioriterer næring, arbeidsplasser og industri, ikke økt forbruk for de få. Landene rundt oss satser stort på industriutvikling og har klare mål for vekst i egen industri. Når den norske regjeringen ikke følger etter, svekker det norsk næringsliv.

Norsk økonomi og næringsliv er inne i en kritisk fase. Spørsmålet vi burde stille oss er hvordan vi politisk kan bidra til å møte klimaforpliktelsene og fallet i inntekter fra petroleum samtidig. Det er en dramatisk situasjon, som krever politisk strategi og handling. Men dette ser ikke Isaksen og Høyre.

Suksessen til norsk næring og industri har ikke kommet av høyresidens politikk.

De venter på at markedet skal organisere dette selv, med Doris Days glade sang «Det som skjer, det skjer» som soundtrack. SVs vurdering, for øvrig lik de fleste andre industriland rundt oss, er at dette ikke skjer av seg selv – politikken må dytte, skal vi møte disse monumentale utfordringene.

Det finnes en seiglivet myte om at høyresiden er god på næringspolitikk. Det har aldri vært riktig i Norge. Suksessen til norsk næring og industri har ikke kommet av høyresidens politikk, snarere tvert om. Den norske suksessen har kommet av insisteringen på at verdiskaping med utgangspunkt i norsk arbeidskraft og ressurser skal komme samfunnet til gode.

Stort sett alle havnæringer er direkte knyttet til samfunnet enten gjennom konsesjonssystem eller gjennom lovverk. Det sikrer privat verdiskaping og offentlige inntekter. Jordbruket er sterkt regulert og har mekanismer som sikrer nasjonal kontroll og lokal forankring.

Den norske jordbruksmodellen har gitt oss et av de mest effektive jordbrukene i verden, og en næringsmiddelindustri som er den eneste industrigrenen i vekst. I industrien har nettopp det tette samarbeidet mellom en sterk fagbevegelse og arbeidsgivere, kombinert med sterkt offentlig eid vannkraft og en statlig næringsstrategi, skapt verdier og gode arbeidsplasser.

Den samme rollen spiller de i dag. Nå som bremsekloss i regjeringskontorene.

Denne jevnbyrdigheten mellom arbeidsgiver og arbeidstaker blir ofte trukket frem som et sentralt konkurransefortrinn av industritoppene selv. For et lite land med begrenset kapital og folk, har regulering, arbeiderrettigheter og statlig eierskap vært helt nødvendig. Det har vært en politikk for de mange, ikke for de få.

Høyresiden har alltid stått imot denne politikken. Og motstanden har vært lik i alle år. Nei til å sikre nasjonal kontroll med naturressursene, nei til sterk fagbevegelse og rettigheter, nei til statlig eierskap. Slik har de stått på feil side i mange av de aller viktigste kapitlene i historien om norsk næringshistorie.

De gikk imot innføring av konsesjonslovene for vannkraft på begynnelsen av 1900-tallet, som ville vært et monumentalt nasjonalt utsalg av våre fosser. De var imot statlig kontroll og eierskap for olje og gass på sokkelen på 1960- og 70-tallet, som ville kastet dagens oljeformue i hendene på utenlandske oljeselskaper.

Den samme rollen spiller de i dag. Nå som bremsekloss i regjeringskontorene. Da er det kanskje ikke så rart Isaksen heller vil fremstille andre i et mildt sagt unøyaktig lys.

(En kortere versjon av denne teksten ble publisert i Aftenposten 6. juli 2018).