Hvordan bombingen av Iran kan få utilsiktede negative konsekvenser for USA

CHICAGO: Det er ikke vanskelig å forstå at folk tar til gatene og feirer bortgangen til medlemmer av det iranske prestestyret – et regime som har tatt livet av tusener av sitt eget folk. Noen anslår at tallet kan være så høyt som 30 000 bare de siste månedene. Samtidig kan det israelsk-amerikanske luftangrepet på Iran være starten på en lang periode preget av udisiplinert, ulovlig og vilkårlig vold som vil være vanskelig å få under kontroll.

Amerikanerne – og deres angivelige venner på den internasjonale arenaen – bør tenke gjennom hvordan vold, som i dag brukes mot et upopulært regime, kan brukes i morgen. Med en amerikansk president som verken føler seg bundet av fakta eller av lover og regler, er det ubehagelige svaret: Statlig vold kan brukes, ikke bare på den internasjonale arenaen, og ikke bare mot tyranniske regimer, men også i hjemlandet – mot mennesker som anses som innenlandske «fiender».

En besynderlig tilfeldighet illustrerer denne risikoen: Samme dag som bombene begynte å falle over Teheran, kunne man lese i Washington Post at Det hvite hus snart kan komme med en unilateral presidentordre som gir Trump-administrasjonen myndighet til å kontrollere hvordan og når folk kan stemme i det kommende mellomvalget (i november).

Den amerikanske presidenten har imidlertid ingen myndighet.

Begrunnelsen for presidentordren er angivelig nasjonal sikkerhet: antatt kinesisk innblanding. Dette oppgis som grunn til å innføre nye begrensninger på amerikanernes stemmerett. Det hvite hus og republikanerne i Kongressen forventer uten tvil at denne «løsningen» vil gjøre det lettere å beholde kontrollen over Representantenes hus og Senatet.

Trump har så langt ikke villet si om han er i ferd med å utstede en slik ordre. Men han skjulte også sine intensjoner om Iran for det amerikanske folket under sin tale om nasjonens tilstand bare noen dager før angrepet. Og sannsynligheten for en slik presidentordre må vurderes i lys av de siste meningsmålingene, som viser at demokratene leder med om lag seks prosentpoeng.

Trump har også ønsket å gjøre om på valgdistrikter («redistricting») før mellomvalget. Målet med dette er å beholde kontrollen over Representantenes hus. Men etter at et republikansk forsøk på slik manipulering («gerrymandering») av kongressdistrikter i Texas ble møtt med en kraftig demokratisk motoffensiv i California, og Indiana – en delstat der republikanerne står sterkt – nektet å gjennomføre tilsvarende manipulering av valgdistriktene, har dette forsøket mer eller mindre stoppet opp.

Samtidig virker det stadig mer sannsynlig med en korreksjon i aksjemarkedet i løpet av de neste månedene. Dermed er Det hvite hus under økende press for å oppnå et valgmirakel.

Den amerikanske presidenten har imidlertid ingen myndighet – verken i henhold til den amerikanske grunnloven eller i henhold til føderale lover – til å iverksette noen av tiltakene som omtales i Washington Post, som for eksempel å forby poststemmer eller innføre strengere krav til legitimasjon (ID) ved valg. Artikkel 1 i grunnloven gir amerikanske delstater myndighet til å fastsette regler for kongressvalg, med forbehold om at Kongressen kan overstyre disse. Selv om republikanerne i Representantenes hus har vedtatt den såkalte SAVE-loven, som blant annet dreier seg om strengere identifikasjonskrav (ved valg), er den ikke endelig vedtatt som lov.

Kort tid etter at han ble gjeninnsatt som president i fjor, beordret Trump justisminister Pam Bondi til å trosse en lov som ble vedtatt av Kongressen og som forbyr TikTok.

En grunn til reell bekymring i denne sammenheng er følgende: Som angrepene på Iran viser, er den amerikanske presidenten og administrasjonen lite bundet av loven i saker som angår nasjonal sikkerhet, som er det egentlige grunnlaget for at det kan utstedes presidentordre. Manglende fullmakter hindret ikke angrepene på Iran, som er ulovlige i henhold til den amerikanske grunnloven. (Det er kun Kongressen som har myndighet til å innlede internasjonale konflikter.) Disse angrepene er også i strid med artikkel 2 i FN-pakten.

Dessuten er Trumps begrunnelser for angrepene, som New York Times uttrykker det, «overdrevne» og «ikke underbygd». Det er mer treffende å si at presidenten mener at han kan lyve ustraffet – og det gjøres for å igangsette det som kan vise seg å være en katastrofal militæraksjon som kan føre til tap av hundrevis eller tusenvis av menneskeliv.

Og vi ser tilsvarende på hjemmebane. Trump-administrasjonen har vist seg å være dyktig til å vri og vende på ting. Med utgangspunkt i påstander om at administrasjonen har vide fullmakter til å iverksette tiltak mot fremmede makter, kommer påstander om at den har tilsvarende myndighet overfor amerikanske statsborgere. Ved minst tre anledninger har en påstand om at administrasjonen har rett til å handle eksternt (overfor andre land), med henvisning til nasjonal sikkerhet, blitt omdannet til en påstand om myndighet til å handle internt (overfor egne innbyggere).

Kort tid etter at han ble gjeninnsatt som president i fjor, beordret Trump justisminister Pam Bondi til å trosse en lov som ble vedtatt av Kongressen og som forbyr TikTok. (Denne loven ble ironisk nok fremmet etter ønske fra Trump.) Hun lyktes med dette, med bare en vag henvisning til «presidentens myndighet» med tanke på «nasjonal sikkerhet og utenrikssaker». En konsekvens av dette var en kraftig endring av hvilke sosiale medier som er tilgjengelige i USA. En annen konsekvens var å legge til rette for at presidentens politiske støttespillere kunne kjøpe opp TikTok.

Det er med andre ord god grunn til å tro at Trump-administrasjonen er i stand til å vri presidentens nasjonale sikkerhetsmyndighet til å bli et redskap for lovløshet på hjemmebane.

Et annet eksempel er presidentens myndighet til å forby terrororganisasjoner. Denne myndigheten er gitt gjennom føderal lovgivning, som del av lovens innvandringsbestemmelser, og gjelder kun utenlandske organisasjoner. Likevel utstedte Trump i september i fjor en presidentordre som forbyr innenlandske «antifascistiske» organisasjoner. Siden da har regjeringsmedlemmer, som sikkerhetsminister Kristi Noem, mer enn gjerne stemplet sivile demonstranter som «innenlandske terrorister».

Et siste eksempel: Operasjonene til føderale agenter der to demonstranter, Renee Good og Alex Pretti, ble drept, er også et uttrykk for en innenlandskgjøring av ekstern makt. Historisk sett har håndheving av innvandringslovene i stor grad vært rettet inn mot det som skjer på grensen. Ved å oversvømme byer og delstater som er ledet av demokrater, med militariserte og voldelige føderale agenter, har Trump i realiteten gjort presidentens utenrikspolitiske tvangsmidler om til effektive redskaper for innenrikspolitisk undertrykkelse.

Det er med andre ord god grunn til å tro at Trump-administrasjonen er i stand til å vri presidentens nasjonale sikkerhetsmyndighet til å bli et redskap for lovløshet på hjemmebane. Den foreslåtte presidentordren som dreier seg om amerikanske valg, er bare det siste eksemplet på hvordan utenrikspolitiske handlinger får innenrikspolitiske konsekvenser.

Det faktum at Trump har kunnet bruke presidentens myndighet knyttet til nasjonal sikkerhet på en så skamløs måte – ved å se bort fra grunnleggende fakta samt lover og regler – vil bare ytterligere motivere ham til å gjøre det samme igjen. Og hvis konflikten med Iran fortsetter – som det ser ut til – kan vi forvente at Det hvite hus vil bruke bakteppet av bombeangrep og gjengjeldelser som begrunnelse for ny innenrikspolitikk.

Det er fortsatt uklart om de andre statsmaktene vil motsette seg en presidentordre som dreier seg om amerikanske valg.

Verken Kongressen eller domstolene har vært i stand til å forhindre denne nye bruken av utenrikspolitiske fullmakter til innenrikspolitiske formål når det gjelder TikTok, terrorstempling eller utplassering av føderale agenter. Det er fortsatt uklart om de andre statsmaktene vil motsette seg en presidentordre som dreier seg om amerikanske valg.

I forbindelse med høyesterettsavgjørelsen som dreide seg om Trumps tollsatser, avviste høyesterettsdommer John Roberts uttrykkelig argumentet om at presidentens makt til å innføre tollsatser ikke kan være gjenstand for rettslig overprøving bare fordi myndigheten det er snakk om, omhandler «utenrikspolitiske saker». Men domstolen har vært mindre bekymret over stemmeretten enn av det strukturelle grunnlaget for økonomisk nyliberalisme, som frihandel og uavhengigheten til den amerikanske sentralbanken (Federal Reserve).

Nå har amerikanske myndigheter manet frem en nasjonal sikkerhetskrise som blir brukt som et «våpen» rettet mot Irans teokratiske despoter. Men selv om det iranske regimet fortjener lite sympati, er det verdt å huske at i morgen kan dette «våpenet» vendes mot oss – amerikanske innbyggere.

 

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2026.