Hvorfor bygger Norge ned mest natur?

Det burde ikke overraske, vi er vant til å være få og ha mye plass. Er det slik at vi først ser hva vi er i ferd med å miste og ødelegge når det er for seint? Undersøkelsen til NRK  publiserte denne uken antyder at land som har ødelagt og bygget ned mye av naturen, innfører strenge tiltak og bremser nedbyggingen når de innser alvoret. Her hjemme har vi i Sabima nylig lansert Naturkampen.no, en oversikt over hvordan kommunene forvalter naturen sin. Jeg tror ikke det er tilfeldig at presskommunene Lørenskog og Nordre Follo tok første og andreplass. Her synes konsekvensene av uhindret utbygging, og forståelsen for at det ikke kan fortsette siger inn.

Ikke akkurat ambisiøst

Dessverre er vi ikke der ennå nasjonalt. I Stortingsmeldingen om natur skrev regjeringen om forvaltningen av den aller mest verdifulle naturen i Norge: «arbeide for å redusere nedbyggingen av særlig viktig natur innen 2030». Det er ikke akkurat ambisiøst. Litt spøkefullt kan vi si at ambisjonen vil innfri seg selv. Det er ikke så mye av den mest verdifulle naturen, så fortsetter vi på bygge den ned blir det etter hvert lite igjen å bygge på.

I Norge er cirka 2750 arter registrert som truet på rødlista.

Det betyr at de er vurdert å ha en risiko for å dø ut eller forsvinne, og at de kan forsvinne om truslene ikke opphører. En av de overlegent største truslene er nedbygging. I Naturkampen har vi med hjelp av Norkart kartlagt arealet norske kommuner har regulert til utbygging av bolig, hytter og næring. Det er enorme areal, særlig til hytter. Mange av områdene ligger i verdifulle områder som naturskog, myrområder og uberørt natur.

Lite statlig kontroll

Det er flere grunner til at Norge er på europatoppen i nedbygging. Ansvaret for å forvalte både areal og Norges naturmangfold delegert til kommunene, mens statens kontroll er bygget ned. Kommuner med mye natur har ofte dårlig kommuneøkonomi, få innbyggere, og liten administrasjon. En uheldig kombinasjon der kommunen har sterke insentiver til å bygge ned natur for å skaffe arbeidsplasser og penger i kommunekassa, men en begrensa administrasjon og mangel på tilstrekkelig kompetanse. Statsforvalteren kan stanse inngrep, slik man nå gjorde med Viken park, men det hører med til sjeldenhetene. Sterke krefter og flere partier ønsker mindre statlig kontroll med kommunene, og færre såkalte innsigelser fra Statsforvalteren.

Alltid et forslag på lur

En annen grunn er at det blir ikke mer natur, og at det alltid ligger et utbyggingsforslag på lur. Alle vi som har sittet i kommunestyre vet det. Når naturen «vinner» er det når utbyggingsforslag stanses eller reduseres. Men ofte er det bare en utsettelse: nytt politisk flertall, et nedskalert utbyggingsforslag, og vips så ble det bygget likevel. Bit for bit bygger vi ned, og det blir mindre og mindre natur. Det er aldri motsatt.

Og så handler det om penger.

Set stort sett billigst å bygge i naturen, og dyrere å bruke grå areal, og annen allerede ødelagt natur. Et godt eksempel er solkraft. Solceller kan være hvor som helst, på taket, i ei veiskjæring, grustak, på ei næringstomt. Men likevel er NVEs konsesjonskø stappfull av solcelleprosjekter i naturen.

Arealnøytralitet

Løsningen er å gjøre noe med de strukturene som skaper presset på å bygge ned natur. Den beste måten å gjøre dette på er å innføre arealnøytralitet. Mange kommuner har innsett dette, og over 80 kommuner jobber nå på ulike vis for å bli arealnøytrale. Det betyr at de vil bruke bruker grå areal der det er mulig, unngå inngrep i den viktigste naturen, og så sørge for økologisk kompensasjon (natur-restaurering) når de må bygge ned natur.

Flere partier har arealnøytralitet i partiprogrammet.

AP har lovet det i 2040, MDG krever det innen 2030.

Det er fantastisk og helt nødvending at norske kommuner og kommunestyrer går foran og utvikler arealnøytralitet og en ny forvaltningspraksis for norsk natur. Skal vi lykkes må felles regler, retningslinjer og kontroll på plass for å bryte dagens mønster som systematisk fremmer nedbygging. Arealnøytralitet må innføres som bindende prinsipp både for stat og kommuner. Vi må komme i gang med naturrestaurering, sørge for gode kart over grå areal som kan bygges på og over restaurerbar natur, og særlig de minste kommunene må få styrket fagkompetanse. Vi foreslår regionale planteam som kan hjelpe der det trengs.  Og så må Statsforvalteren få makt og myndighet til gripe inn slik at spillereglene følges.

Et stort ansvar

Både de enorme inngrepene som er planlagt og konsekvensene av disse for norsk natur er nå godt kjent. Nå ligger ansvaret hos vårt nye Storting og regjering som bør bruke de neste fire årene på å få på plass en ny arealnøytral naturpolitkk. Vi har løsningene: arealnøytralitet, restaurering og mer støtte til kommunene.