Jeg har i snart tretti år vært opptatt av hvordan ytringsfriheten kan legge til rette for gode diskusjoner og samtaler i offentligheten. Jeg har skrevet bøker og artikler om dette, holdt foredrag og deltatt i heftige debatter på sosiale medier.

Bør ytringsfriheten ha grenser, og i så fall hvilke?

Fører mer ytringsfrihet til en bedre offentlighet?

Hvilket ansvar har mediene for hvordan de bruker ytringsfriheten sin?

Alt dette har jeg sagt og ment mye om.

Troen på et åpent og mangfoldig samfunn står svakt i den nye regjeringen.

Nå er jeg ferdig. Jeg har kommet til at temaet “ytringsfrihet” i stor grad er en avsporing fra det vi heller burde snakke om.

Ikke misforstå meg. Retten til å ytre seg fritt er grunnmuren for et demokratisk samfunn. Denne grunnmuren kan ikke tas for gitt. Mektige og rike mennesker hater kritikk og informasjon som setter dem i et dårlig lys. Politiske og religiøse fanatikere ønsker å styre hvilke tanker du har lov til å tenke og hvilke ord du skal bruke for å snakke om dem.

Inflasjon i ordet ytringsfrihet

Å forsvare ytringsfriheten mot disse kreftene er like viktig i dag som da den ble innført. Samtidig må ytringsfriheten veies opp mot andre rettigheter, slik at den ikke selv blir et verktøy for å forfølge og undertrykke.

Hvor går grensen? Dette er en viktig debatt. Men det har gått inflasjon i ordet ytringsfrihet. Virkelig absurd ble det da USAs visepresident J. D. Vance nylig kom til München for å oppheve det nære forholdet USA har hatt til Europa siden Andre verdenskrig, og la det frem som et forsvar for europeernes ytringsfrihet.

Hvorfor ender noen diskusjoner i bitre krangler, mens andre blir konstruktive?

Samtidig er president Donald Trump i ferd med å vaske den amerikanske staten ren for politiske ideer han ikke liker. Ord som “transkjønn” og informasjon for og om skeive fjernes fra offentlige nettsteder. Upolitiske byråkrater erstattes med politiske støttespillere. Forskning som provoserer ham mister midlene.

Troen på et åpent og mangfoldig samfunn står svakt i den nye regjeringen, og har selvfølgelig ingenting å gjøre med bruddet med Europa.

Like åpenbart er det at Trumps støttespiller Elon Musk ikke kjøpte Twitter for å forsvare ytringsfriheten, men for å fremme sine egne politiske ideer og politiske karriere.

Sosiale dyr som tenker sammen

Slik er det ofte med ordet ytringsfrihet. Det brukes i temaer som nok handler litt om ytringsfrihet, men mest om noe annet. Når noen sier noe som bryter med normen rundt dem, og straffes med hard kritikk, fordømmelse og utestengelse, har de da blitt kansellert og kneblet? Er dette et problem for ytringsfriheten?

Vi tenker alltid sammen med omgivelsene våre, på godt og ondt.

Til en viss grad. Men det finnes andre perspektiver som er viktigere, og som også hjelper oss å forstå konfliktene rundt Donald Trump.

Under arbeidet med boken Ingen tenker alene har jeg gått gjennom forskning på meninger og meningsendring. Hva skjer i hodene våre når virkelighetsbilder kolliderer? Hvorfor ender noen diskusjoner i bitre krangler, mens andre blir konstruktive?

En av de viktigste innsiktene fra psykologene er at mennesker er sosiale dyr. Noe av det første vi gjør når vi møter andre, er å knytte oss sammen i grupper og prøve å bli enige om felles mål og en felles virkelighetsforståelse.

Hovedproblemet er at vi ikke ser svakhetene i våre egne ideer.

Gruppene det er snakk om kan være en familie eller en arbeidsplass, eller en ideologi, religion eller nasjon. Vi knytter oss gjerne til flere grupper samtidig. Så deler vi verden opp i venner, nøytrale og fiender.

Innad i gruppene fordeler vi arbeidsoppgaver og overlater også mye av tenkningen vår til de andre. Dette høres skummelt ut. Vi har lært at det er så viktig å “tenke sjæl”. Sannheten er at ingen tenker alene. Vi tenker alltid sammen med omgivelsene våre, på godt og ondt. Vi er sosiale dyr, vi kan ikke annet.

Flinke til å tenke sammen

Vi er dessuten flinke til å tenke sammen med andre. Mange tror på idealet om den rasjonelle fritenkeren som helt på egen hånd tenker seg fram til sannheten. Dessverre er vi dårlige til dette. Hovedproblemet er at vi ikke ser svakhetene i våre egne ideer. Det gjør derimot andre.

Som blant andre Hugo Mercier og Dan Sperber påpeker i boken The Enigma of Reason: Vi tenker best når det er andre mennesker tilstede. Fornuft er et gruppefenomen.

Vi ser hvem som plukker opp nyordet “woke”, hvordan de bruker det, hva de bruker det til.

Her finner vi nøkkelen til de ulike virkelighetene vi lever i. Du og jeg ser verden forskjellig fordi vi tenker sammen med ulike grupper. Noen grupper tenker bedre sammen enn andre, men å tenke helt alene er faktisk ikke et alternativ.

Psykologene sier også at vi er flinke til å navigere i gruppelandskapet som omgir oss. Vi har instinkter for å avgjøre hvem som er på vår side og hvem som ikke er det, og om vår egen status i gruppen øker eller minsker.

Noen ganger havner vi på kant med gruppen vår. Da risikerer vi å bli utfryst. Antennene våre for dette er så kraftige at vi føler utfrysningen lenge før noen sier det til oss, ansikt til ansikt. Dette er en av de verste opplevelsene et menneske kan ha, nettopp fordi vi er så sosiale. Gruppene gir oss forankring, selvfølelse og selve virkelighetsforståelsen vår. Å bli utestengt er som å få en del av oss selv revet ut.

Forklaringen på “woke”

Gruppeperspektivet på mennesket gir svar på spørsmål som ellers fremstår som mysterier. Hvorfor leser du denne teksten mer kritisk hvis du antar at jeg tilhører en annen politisk fløy enn deg selv, og mer vennligsinnet hvis du antar at vi står på samme side?

Fordi vi tenker sammen med de vi liker og stoler på. Vi kan jo ikke overlate tenkningen vår til hvem som helst. Selvfølgelig setter vi opp høyere mentale sperrer mot “fienden”. Dette er naturlig og ikke nødvendigvis feil.

Hvordan kan et nyord som “woke”, som betyr svært lite, innføres nærmest over natta i norsk offentlighet, på en slik måte at alle som bryr seg om politikk, vet hvor de står i forhold til det?

Det bør selvfølgelig være lov, juridisk sett, å banne i kjerka.

Svaret er det ikke er ordet og ideene bak som er viktigst, men det sosiale landskapet det deiser ned i. På samme måte som vi enkelt holder rede på kompliserte intriger i en TV-serie, har vi sylskarpe instinkter for gruppelandskapet rundt oss. Vi ser hvem som plukker opp nyordet “woke”, hvordan de bruker det, hva de bruker det til. Vi vet hvor vi står i forhold til dem.

Raskt fylles ordet med mening og nesten uten å tenke over det, plasserer vi oss blant de som er mer mot, mer for, eller mest i midten.

“Woke” er dermed litt som ordene “høyre” og “venstre”. De har heller ikke noe egentlig innhold, men ingen kan heve seg over dem. Gruppeinstinktene våre forteller oss hvor vi selv og alle andre står i forhold til dem, enten vi liker det heller ikke.

Endring av tilhørighet

Dette åpner for langt mer konstruktive måter å forstå gruppekonflikter på. Javel, du har blitt kneblet og mener at ytringsrommet ditt innskrenkes? Folk tåler ikke å bli utfordret? Det er én måte å se det på.

En annen måte å se det på er at du kom med en rasistisk uttalelse blant antirasister, eller hyllet kommunismen på Høyre-møtet, og at gruppen din er i ferd med å fryse deg ut. Det gjør selvfølgelig vondt, men det er vanskelig å se for seg hvordan det ellers skulle gått.

Er det fordi jeg er så flink til å tenke selv?

Det bør selvfølgelig være lov, juridisk sett, å banne i kjerka. Så langt kan vi lene oss på grunnlovens § 100. Men de mørke blikkene presten får etter å ha ropt “Satan i Helvete” fra prekestolen, forstås bedre på andre måter.

Vi kan med andre ord senke skuldrene litt. Du tenker sammen med folka du liker og stoler på. Ja ja. Sånn er det bare. Gruppene er viktige for deg. Samtidig stiller de krav til deg, og det kan være svært kostbart å gå mot gruppens normer. Kanskje må du bryte ut og finne tilhørighet et annet sted.

At vi knytter meningene våre til grupper er altså ikke noe nytt som noen har funnet på nå nylig, og heller ikke farlig i seg selv. Det er like naturlig som at vi inngår og bryter kjærlighetsforhold, eller at vi får og mister venner.

Forflytninger i gruppelandskapet

I Ingen tenker alene har jeg snakket med mennesker som har flyttet seg i dette gruppelandskapet. Bjørn Westlie søkte seg inn i AKP i 1970-årene, på jakt etter venner og tilhørighet, men fant ensomhet og fanatisme. Tania Michelet ønsket å bli kristen, men møtte uventet hard motstand fra de kristne selv. Laial Ayoub vokste opp under streng sosial kontroll, som hun kjempet hardt for å rive seg løs fra.

Ytringsfrihet er viktig, men jeg er ferdig snakket om det.

Psykologene har bygget opp et rikt språk for å snakke om slike forflytninger og konfliktene det fører med seg. Dette kan ikke reduseres til et spørsmål om “frie ytringer” og “meningers mot”.

Selv har jeg beveget meg inn og ut av en rekke miljøer gjennom årene. Er det fordi jeg er så flink til å tenke selv?

Det ville det vært smigrende å tro. Men i lys av forskningen om dette, handler det nok mer om en vekslende følelse av tilhørighet. Av hvem som er “mine” folk, hvem jeg ønsker å tenke sammen med. Når dette endrer seg, følger meningene etter, på godt og ondt.

Kjennetegn på gode grupper

Det finnes ingen objektive svar på hvilke grupper vi bør tenke sammen med, men forskningen gir oss noen tegn vi kan se etter.

Gruppene bør være åpne for uenighet og ha et mangfoldig av erfaring og perspektiver å trekke på. Grupper hvor alle er like tenker dårlig.

Samtidig må de ha en viss grad av mål og virkelighetsforståelse til felles. Vi tenker sjelden godt sammen med fiendene våre. Det blir det bare krangel av.

Vi kan ikke stenge oss inne blant våre egne. Vi er pent nødt til å forholde oss til de som har helt andre verdier og ideer enn oss selv, som ute i den brede offentligheten, eller i internasjonale arenaer. Men da bør vi legge prinsippdebattene til side og fokusere på mer praktiske spørsmål.

Det tjener ingen å la det gå inflasjon i dette ordet.

Som Lars Laird Iversen påpeker i boken Uenighetsfellesskap, er det hverken mulig eller nødvendig for et samfunn å ha alle verdier til felles. Verdikonflikter er ikke til hinder for konstruktivt samarbeid, så lenge vi holder diskusjonen til det konkrete.

Også derfor blir ytringsfriheten lett en avsporing. Når den blir tema, får vi abstrakte prinsippdebatter med høy symbolfaktor. De konstruktive forslagene om praktiske løsninger drukner i støyen.

Det tjener ingen å la det gå inflasjon i dette ordet.

Ytringsfrihet er viktig, men jeg er ferdig snakket om det. La oss heller snakke om hvordan vi kan legge til rette for å tenke godt sammen.