Hvorfor nøler Norge?

Onsdag klokken 14 skal president Zelenskyj tale til Stortinget. Det kan bli en pinlig affære om ikke Norge på forhånd kunngjør at vi skal sende mer militær bistand.

Hvorfor har den norske politiske eliten vært så tafatte og bakpå i møtet med krigen i Ukraina? Da Norge bestemte seg for å sende våpen til Ukraina, skjedde det etter at alle andre hadde gått foran. Allerede 18. februar varslet Nederland at de planla å sende militært utstyr til Ukraina, inkludert 100 skarpskytterrifler og 30.000 patroner som var delvis norskprodusert ammunisjon. Norge nølte.

Putin og apparatet rundt ham er som en bølle i skolegården.

Først etter at alle våre nordiske naboland hadde kunngjort at de skulle sende våpen, besluttet omsider den norske regjering at vi skulle gjøre det samme. Det norske bidraget, 2000 panservern (M72), var imidlertid vesentlig mindre enn våpenhjelpen fra våre naboer.

Forrige uke kunngjorde Sverige at de skal sende ytterligere 5000 panservern, i tillegg til de 5000 de allerede har sendt. Også Finlands statsminister Sanna Marin orienterte om at Finland skal sende flere våpen, men uten å gå i detaljer. Nye våpen fra Finland kommer i tillegg til tidligere finske våpenlaster som blant annet inneholdt 2500 automatvåpen, 1500 panservern og 150.000 patroner.

Bilder fra Ukraina i sosiale medier viser soldater utstyrt med det finske høykvalitets skarpskyttergeværet Sako TRG. Det er ikke utenkelig at noen av de russiske generalene som har dødd i Ukraina er blitt skutt med finske geværer og norskprodusert ammunisjon, men gitt til Ukraina av andre land enn Norge.

Samtidig er det påfallende hvor lite drahjelp regjeringen har fått fra det største opposisjonspartiet, det som en gang var forsvarspartiet Høyre.

Etter Russlands angrep på Ukraina har Norge vært nølende, bakpå og langt mer forsiktig enn land som er i en mer utsatt posisjon enn Norge, slik som Finland, Sverige, Litauen og Polen. Det er vanskelig å forstå hvorfor Norge venter. Å gjøre som Norge har gjort, å framstå merkbart mer tilbakeholdende og forsiktig enn våre europeiske allierte, er en risikabel politikk.

Putin og apparatet rundt ham er som en bølle i skolegården. De lukter svakhet, og hvem vet hva de kan finne på senere? Det er ikke i tråd med norske sikkerhetsinteresser å bli oppfattet som en overforsiktig nasjon det vil være lett å dytte rundt.

I et brev til Arbeiderpartiets medlemmer for et par uker siden, skrev Jonas Gahr Støre: «Det ukrainske folket kjemper nå heroisk for sitt land. Men de kjemper også for våre idealer, våre verdier. De kjemper for fred, for demokrati, og for et Europa hvor vi løser konflikter med fredelige midler, ikke militærmakt. De kjemper for et internasjonalt samfunn hvor regler og ikke tvangsdiplomati, bestemmer forholdet mellom stater.»

Dette er ord som forplikter, særlig nå som vi ser hvor brutal krigen er blitt, med stadige krigsforbrytelser rettet mot sivilbefolkningen.

Norske militære lagre mangler mye, men det går fint an å kjøpe inn militært utstyr fra utenlandske produsenter for levering direkte til ukrainerne.

Samtidig er det påfallende hvor lite drahjelp regjeringen har fått fra det største opposisjonspartiet, det som en gang var forsvarspartiet Høyre. I Dagens Næringsliv 5. mars skrev Erna Solberg:

«Det aller viktigste nå er å stå sammen med våre allierte i vår støtte til Ukraina. Vi deltar ikke i krigen med soldater. Men vi skal stille opp med både våpen og sanksjoner.»

Siden har det vært merkelig stille fra Norges tidligere statsminister.

Vi kan gi ukrainerne flere typer våpen. Prinsipielt er det ingen forskjell mellom å gi ukrainerne skulderavfyrte M72 raketter de kan bruke mot pansrete kjøretøyer som skyter på sivile boligområder eller å gi dem avanserte sjømålsmissiler de kan bruke mot marinefartøyer som skyter på de samme boligområdene.

Det er også uhorvelig mye annet vi kan gi ukrainerne: Luftvern, droner, radarer, nattoptikk, automatgeværer og selvsagt mer av ulike typer beskyttelsesutstyr. Norske militære lagre mangler mye, men det går fint an å kjøpe inn militært utstyr fra utenlandske produsenter for levering direkte til ukrainerne.

Hvorfor har ikke norske statlige myndigheter sendt flere sivile kjøretøyer nedover?

En del av det ukrainerne trenger kan også kjøpes inn sivilt: Sanitetsutstyr, bekledning, soveposer, ryggsekker og jaktgeværer som kan brukes av skarpskyttere, og mye annet. Helse Midt-Norge har gitt bort fire ambulanser til Ukraina. All honnør til Helse Midt-Norge, men det er en del av historien at de fire ambulansene ble sendt ned 17 dager forsinket pga treg saksbehandling i Utenriksdepartementet og Helsedepartementet.

Til sammenligning sendte Danmark 30 ambulanser til Ukraina og nabolandene, og gjorde det tre uker før Norge. Hvorfor har ikke norske statlige myndigheter sendt flere sivile kjøretøyer nedover?

Alle som følger med på nyhetsbildet forstår at Ukraina trenger mer av alt, ikke bare ambulanser, men også brannbiler, kjølebiler til å frakte lik, lastebiler, tankbiler, tungtransportbiler med hengere som kan frakte erobrete stridsvogner, anleggsmaskiner til å bygge forsvarsstillinger og rydde opp etter de russiske angrepene, osv.

Norge skal ta godt imot ukrainske flyktninger som kommer til Norge. Men engasjementet for å hjelpe flyktningene må ikke føre til at vi fokuserer mindre på det som betyr mest: Å hjelpe ukrainerne som har blitt igjen i Ukraina for å forsvare våre felles vestlige verdier og slåss mot Putins invasjonshær.