Hvorfor vinner drankere kriger?

Krigsfilmen Midway, som handler om vendepunktet i slaget om Stillehavet, åpner med en førkrigsscene hvor amerikanske offiserer er på besøk hos kollegaer i Japan. Admiral Isoroku Yamamoto, som senere planla overraskelsesangrepet mot Pearl Harbor, var vert når de møttes til selskap på kvelden. Det ble selvfølgelig servert whisky. Kameraet fokuserer på en av de amerikanske offiserene, som rynker på nesen over den brune vesken. Han tar bare en liten sup.

Amerikaneren får senere Yamamoto på enehånd, hvorpå admiralen avslører at han med sitt skarpe blikk fikk med seg at amerikaneren ikke liker whisky. Amerikaneren kontrer med at han visste at admiralen ikke drakk i det hele tatt den kvelden, men i stedet hadde fått servert te i glasset slik at det bare så sånn ut.

Budskapet er at Yamamoto var en formidabel fiende. Når de andre drakk og koste seg, var han på jobb, og lærte seg sine fiender å kjenne med sitt skarpe blikk. De som drakk og senket skuldrene var ikke på hans nivå.

Han sluttet ikke å drikke, men ble en helt om både natten og dagen, som man sier.

Det filmen ikke viser er at Yamamotos motparter i USA, særlig admiralene Chester Nimitz og Ernest King, var førsteklasses drankere. Og vi kan til dels forklare hvorfor de vant slaget om Stillehavet ut fra forholdet deres til alkohol.

King, som under krigen var øverstkommanderende for den amerikanske marinen, ødela nesten karrieren sin med fyllskap. Blant annet hadde han kommet for sent til tjeneste fordi han hadde gått på fylla dagen før, noe han ble irettesatt for på et møte hvor de diskuterte hvorvidt han skulle forfremmes. Han kom aldri for sent igjen. Han sluttet ikke å drikke, men ble en helt om både natten og dagen, som man sier. En krigshelt i dette tilfellet.

For oss nordmenn er det en interessant historisk kuriositet at King fant på en egen cocktail, the King’s peg, som vi her oppe dessverre må informere om at ikke var så original som han kanskje trodde. Drinken han ble kjent for var nemlig en blanding av cognac og champagne, eller det vi på norsk kaller for kongepjolter. Navnelikheten er påfallende, begge har konge i seg, og peg og pjolter høres ut som om det må være det samme.

Å blande drinkene sine i slike volum, er ikke akkurat et tegn på måtehold.

En peg er forresten en måleenhet tilsvarende 30 ml. Men i Kings tilfelle er det nok mer presist å kalle det en slant, han var ikke typen til å måle opp nøyaktig når han skulle blande seg en drink (oppskrift og ytterligere betraktninger om drinken finnes i slutten av teksten).

Tross grundig forskning har jeg ikke klart å finne en sammenheng mellom de to. Kongepjolter har vi holdt på med her opp siden 1800-tallet, før King ble kjent.

Mens King hadde det overordnede ansvaret for marinen, var Nimitz øverstkommanderende i Stillehavet. Når Nimitz var student ved sjøkrigsskolen i Annapolis, var det drikkeforbud. Han var med på å opprette en hemmelig ølhage på toppen av et av byggene på campus, hvor de kunne drikke i fred og ro. Det var komplisert å skaffe drikke, og Nimitz brukte en skredder som langer i det organiserte arbeidet med å smugle alkohol til campus. En lærer som brukte samme skredder tok han på fersk gjerning, men det ble – heldigvis for utfallet av krigen, og kanskje dermed også for vestens skjebne – forbigått i stillhet.

Også Nimitz skapte sin egen cocktail, CINCPAC SPECIAL. Han blandet drinkene sine by the gallon, bokstavelig talt. En CINCPAC SPECIAL er altså cirka 3,8 liter med drikke. Å blande drinkene sine i slike volum, er ikke akkurat et tegn på måtehold (oppskrift til slutt i teksten).

I den arkiverte versjonen av oppskriften står det at poenget med blandingen var å strekke ut den ene stakkars flasken offiserene fikk som rasjon i uken, som på den tiden var på en quart, altså nesten en liter. At øverstkommanderende i Stillehavet slet med å få tak i mer brennevin enn han fikk som rasjon, står ikke til troende.

Pete Hegseth satte barn på en annen kvinne når han var gift med sin andre kone som han har tre barn med.

Det dreide seg nok heller om at det kunne være vanskelig å få tak i bourbon, amerikansk urøykt whisky. I oppskriften blir nemlig dette supplert med rom. Bourbon kunne være vanskelig å få tak i når man ikke var på fastlandet. Rom var derimot lett tilgjengelig, og kunne brukes til å strekke ut whiskyen. Når du har spart opp tre quarts, trenger du noe å spe på med når du har i vann slik at det blir en gallon av det hele, slik at det ikke blir for tynt.

Så til tekstens hovedspørsmål. Har fylla skylda for at amerikanerne vant krigen på havet?

Er svaret på spørsmålet «What shall we do with the drunken sailor,» make him a five-star admiral?

Må vi spørre oss hvorvidt vi har mange nok forfyllede oberster i reserve til å sikre landets forsvar? Burde vi fylle beredskapslagrene med aquavit?

USAs nåværende krigsminister viser oss at drikking ikke er nok til å gjøre noen til en god leder. Pete Hegseth satte barn på en annen kvinne når han var gift med sin andre kone som han har tre barn med. Når han så hadde en nyfødt unge med den nye dama, var han utro igjen, kanskje i form av et overgrep, han betalte en halv million kroner for å få saken til å forsvinne.

King og Nimitz ville ikke ha hatt tålmodighet til å utstå oppførselen til Hegseth og Trump.

Ikke akkurat forbilledlig. Han ble til og med fordømt av sin egen mor, og drikkingen hans spilte en stor rolle i det hele. Det første han gjorde når han ble krigsminister, var å bygge et sminkerom i Pentagon, og det han er mest opptatt av, er at offiserene ikke skal være tjukke. Han er med andre ord ikke akkurat skikket til å lede det enormt kompliserte logistiske systemet som det amerikanske forsvaret utgjør.

Donald Trump er riktignok avholdsmann, men ifølge hans egen stabssjef, Susie Wiles, har han en alkoholikers personlighet, eller nærmere bestemt det ubegrensede sinnelaget til en full mann. Trump tror at «there’s nothing he can’t do. Nothing, zero, nothing.» Jeg siterer Wiles på engelsk siden det oversatt kan bety både at han er hemningsløs og at han har ubegrenset tro på egne evner. Det gjelder nok begge. Siden han oppfører seg som om at han er full er han også et godt eksempel her.

Trump vil lukke landet, men han har samtidig oppdaget havets grenseløshet, hvor han kan være pirat og kapre andre lands skip og olje. Han har bestemt at USA igjen skal bygge store slagskip, og den nye skipsklassen skal selvsagt oppkalles etter tidenes beste president, Trump selv. Hovedformålet er selvforherligelse, å bygge disse skipene er ikke ressurseffektivt, og dermed en form for selvskading i kappløpet med kina om sjømakt.

King klarte å holde tritt, men bare akkurat.

King og Nimitz ville ikke ha hatt tålmodighet til å utstå oppførselen til Hegseth og Trump. De holdt styr på krigsoperasjoner og logistikk på global skala, og foraktet smålighet og sløsing med knappe ressurser. De hadde noe av den samme hemningsløsheten som Trump har, men de hadde også evnene og fokuset som trengtes for å utrette store ting.Selv om at de drakk så var det ikke fylla i seg selv som forklarer suksessen deres, eller bragdene til andre krigsdrankere som Churchill, som vi må nevne at var First Lord of the Admiralty i begge verdenskrigene.

Men drikkingen er av betydning, siden det er lederegenskapene deres som fikk dem til både å drikke og å bryte andre regler og normer. Kausaliteten går altså den andre veien. For King var det viktigste ved en god offiser at han var «a son of a bitch.»

For å nå toppen av offiserkorpset, så holder det ikke å gjøre ting etter boka og å være underdanig. Man må ta initiativ og man må forstå når det er riktig å bryte reglene. Dette fører til ølhager på toppen av campusbygg og blanding av champagne og cognac, men også til effektiv ledelse i krig.

Nimitz ble før krigen satt til å bygge en ubåtbase i Pearl Harbor og denne historien illustrerer godt hva det vil si å være «a son of a bitch», slik King forstod det. Han fikk få ressurser å hjelpe seg med, så han og offiserene hans reiste rundt på forskjellige baser hvor de maste, smigret og truet til seg det de trengte. Når Nimitz besøkte ubåtbasen senere i livet, sa han halvveis på spøk at alt var bygget med tyvgods.

Selv King forstod at han måtte besinne seg når krigen kom og han ble avholdsmann. Eller, han forstod seg selv som det. I hans tilfelle betød det å bare holde seg til sherry og øl. Angivelig sprakk han bare én gang. Han skulle ha et møte med Churchill. King møtte opp i rett tid, klok av skade, men Churchill var sent ute. Så det ble litt vel mange sherry i baren, hvor han satt og hisset seg stadig mer opp over at han måtte vente.

Når Churchill møtte opp, viste det seg selvfølgelig at også han hadde tatt seg mer enn et par. Statsministeren mente at siden de begge var så godt i gang, var det ingen grunn til å stoppe. King klarte å holde tritt, men bare akkurat.

King var selv kjent for å ligge rundt med konene til kollegaene sine.

Alkohol er ikke bra. Og på en arbeidsplass som Forsvaret, har det ført mye negativt med seg. Varslingssaker og metoo viser at det har blitt for mye. «Sons of bitches» av King’s type klarer seg ikke nødvendigvis bra i fredstid, og de passer dårlig inn i et forsvar som ønsker mest mulig profesjonalitet, orden og disiplin.

King var selv kjent for å ligge rundt med konene til kollegaene sine, biografene har riktignok ikke funnet noen håndfast bevis for det, men de finner mange som sier at alle visste om det. Ikke helt heldig for å si det mildt.

Vi må vokte oss for å glorifisere alkohol, og som denne teksten viser er det ikke alkoholen i seg selv som gjør en offiser godt egnet til krigsinnsats og ledelse. Vi trenger nok «sons (and daughters!) of bitches» hvis krigen kommer, men det er utfordrende for en moderne arbeidsplass som Forsvaret å holde seg med sånne i forkant.

Ifølge filosofen Sokrates må en feltherre inneha en rekke tilsynelatende motstridene egenskaper som hele tiden må balanseres ut fra omstendighetene og ens egne forutsetninger. For å lykkes må man være både hardtarbeidende og omsorgsfull. Man må være utholdende og snarrådig; vennlig og barsk; åpen og lumsk; rettferdig og tyvaktig; grådig og gavmild; beskyttende og aggressiv.

Med andre ord så må man være «a son of a bitch.»

Det var Sokrates, som en av de fremste soldatene i den athenske hæren, til tross for at han viste måtehold når det gjelder drikkingen. Han var også en forkjemper for en rettsbasert demokratisk samfunnsorden, og utgjør derfor en skarp kontrast til Hegseths forakt for krigens regler og Trumps autoritære stil. Man kan altså være en måteholdig og demokratisk «son of a bitch,» så det totalforsvaret trenger er offiserer av sokratisk kaliber!

 

Oppskrifter:

 

KING’S PEG

Hvis du vil lage drinken i dag må du huske at champagne i gamle dager var mye søtere. En champagne goût américain, altså etter amerikansk smak, hadde ved forrige århundreskifte mellom 100 og 160 gram sukker per liter. Den søteste du får på polet i dag ligger på 65 gram. Når krigen kom hadde champagnen rukket å bli litt tørrere, men den var fortsatt søt, så du må slå i en slant sukkerlake, eller ha i en skje sukker. Champagne har endret seg mye oppgjennom årene. Når den var på sitt søteste var det likevel folk som puttet skjeer med sukker i den. Ubegripelig for moderne ganer.

Siden King drakk tett, så er nok det mest autentiske å gjøre det på øyemål, men her kommer en mer eksakt oppskrift.

Tøm 40-60 ml cognac i et champagneglass. Når det gjelder glass må du huske at cocktailen helt sikkert også ble drukket ut av både melkeglass og krus

Ha i sukkerlake eller sukker etter smak

Ha i litt knust is – King brukte ikke så mye

Fyll resten av glasset med champagne

Vi har lært mye om å lage drinker siden krigen. Oppskriften over er ganske stram, og det finnes bedre måter å gjøre det på. Hjemme har jeg lagd den ved å putte cognacen i fryseren først, på det viset vanner du ut varene mindre, men får samme temperatur. Som småbarnsfar har jeg en del logistiske utfordringer når det gjelder denne typen eksperiment. En drink eller to går fint på en fredagskveld etter at barna har lagt seg, men jeg kjøper ikke en hel flaske cognac og en hel flaske champagne for en kronikk.

Jeg kjøpte den minste champagnen og cognacen man kan få på polet. Den minste cognacen du kan få er 50 ml med 3 Kors. Den er tematisk sett passende, siden den var et forsøk på å omgå forbudstiden i Norge ved å fremstille seg selv som legemiddel, mange drakk på resept den gangen. Den er ikke god nok for denne drinken, den gir et litt for røft førsteinntrykk, selv om den blir bedre etter hvert. Og King brukte for mye cognac, drinken er ikke balansert.

Jeg gikk på Svanen i Oslo, som er rangert som en av verdens beste barer. Der fikk jeg dem til å lage en mer balansert variant med mindre (20 ml) og bedre cognac, i avkjølt glass. Det smakte. Også kom vi frem til en mer moderne variant, med angostura, appelsinskall klemt over toppen, og mer is. Det ble riktig så godt, men problemet er at vi da har laget en moderne vri på en av de første cocktailene vi vet om, og dermed kuttet det historiske båndet til King.

CINCPAC SPECIAL

Finn frem en beholder tilsvarende en gallon (ca. 3,8 liter)

Fyll på med 3 quarts bourbon, altså ca. 2,8 liter

Fyll på ¼ of a fifth med rom, eller ca 2 dl (med slike måleenheter er det et mirakel at de i det hele tatt klare å holde flåten flytende)

Ha i sukker og bland ut, til du akkurat klarer å smake det (et tips her er å først kjøre sukkeret i en blender eller å knuse det i en morter. Ellers så tar det en del tid å røre ut. Du kan også bruke sukkerlake, da er det bare å helle i og røre rundt)

Ha i to vaniljestenger – ifølge oppskriften kan du bruke dem på nytt i flere år

Ha i vann til beholderen er full

Drinken serveres raust med isbiter i glasset

(Det gir ingen mening å smake til drinken med sukker først, for så å ha vann i den, slik oppskriften krever. Da kjenner du ikke lenger sødmen. Du burde derfor ha i det søte til slutt)

Denne drinken har jeg som småbarnsfar ikke tatt det på meg å kvalitetssikre, tre liter sprit blir en smule for meget.

(I teksten har jeg gjennomgående basert meg på Master of Sea Power: A Biography of Fleet Admiral Ernest J. King av Thomas B. Buell og The Admirals – Nimitz, Halsey, Leahy, and King – The Five-Star Admirals Who Won the War at Sea av Walter R. Borneman.)