Hvorfor vokser fascismen?

Hvorfor vokser fascismen? Mange har den siste tiden lagt inn sitt bud på hva svaret er, og mange av dem har gode poenger.

I Minerva peker for eksempel Alex Iversen på Demokratenes ansvar, og på den internasjonale trenden der venstrepartier med opphav i arbeiderklassen gradvis forlot sitt eget velgergrunnlag – og/eller ble forlatt av det.

Andre peker på innvandring, kriminalitet og den generelle usikkerheten mange opplever i møte med en verden der veldig mye endrer seg til det verre, eller på de langsiktige virkningene av finanskrisa i 2008-09, som rev teppet vekk under mange mennesker.

Men hvor mye av det var myte, og hvor mye var sannhet?

Flere internasjonale forskningsrapporter har pekt på framveksten av et løsarbeidersamfunn, der grunnleggende behov som ansettelsestrygghet, egen bolig og en økonomisk buffer mot uforutsette kriser framstår som en fjern drøm.

Atter andre peker på desinformasjon og russiske trollfabrikker, eller på eierskapet til vår tids største offentlige rom, som Facebook og X – for ikke å snakke om selveste Washington Post.

Eivind Trædal er blant dem som også har pekt på medienes systematiske forskjellsbehandling av kandidater som Trump og Harris. Etter flere dager med store oppslag om Bidens «søppelkommentar», som helt har overskygget Trump-utspill som at han fantaserer om å henrette Liz Cheney i en eksekusjonspelotong, skriver Trædal:

«Ettersom media ikke selv tør eller ønsker å innta noen verdistandpunkter, så er det kun politikere og partier selv som tillegges noen moralsk autoritet. Dermed blir en politisk bevegelse mer effektiv jo mer skamløs og moralsk korrupt den er. Å være opptatt av redelighet, sannhet og skikkelig oppførsel er derimot et enormt handicap. Slik bidrar media til å dyrke fram en kultur der psykopater vinner.»

Svaret på hvorfor fascismen vokser er selvsagt sammensatt; det finnes ikke én forklaring, men mange.

Noe av det som gjør diskusjoner om fascisme vanskelige etter 1945, er at ordet «fascisme» fra da av sjelden er blitt tatt i bruk av fascistene selv. Årsaken til det var enkel: Begrepet ble forbundet med ondskap, folkemord og brutalitet, og i de tidligere tyskokkuperte områdene ble de i tillegg identifisert med fremmedstyre, unasjonale holdninger og landsforræderi.

Siden da har de fleste fascister derfor foretrukket andre begreper, som enten kan vekke positive assosiasjoner (nasjonalist, patriot, nasjonalkonservativ), framstå som nyskapende og innovative (identitær, alt-right), eller vekke følelser av trygghet og orden (tradisjonalist, nykonservativ).

Slike eufemismer, altså forskjønnende ord og begreper, bør etter mitt syn ikke overtas ukritisk. Selv om de kan fange opp en reell ideologisk utvikling, har de nesten alltid også et element av maskespill ved seg. Derfor trenger vi språklig og analytisk presisjon, bygget på historisk kunnskap.

Som jeg forsøker å vise i min nye bok, «Kampen fortsetter», finnes det både organisatoriske, ideologiske og reint personlige forbindelser mellom den klassiske selverklærte fascismen og de bevegelsene som siden har ført arven videre under andre faner.

Svaret på hvorfor fascismen vokser er selvsagt sammensatt; det finnes ikke én forklaring, men mange.

Litt for ofte er det imidlertid de høyreautoritæres egen forklaringsmodell som legges til grunn: Når de vokser, skyldes det multikulturalisme, masseinnvandring, «woke-virus» eller andre påståtte trusselbilder. Noen ganger er påstandene konspiratoriske og absurde på grensen til psykiatri, som Trumps (for øvrig svært effektive) påstander om at haitiere i Springfield spiser folks kjæledyr.

Andre ganger tar de utgangspunkt i de høyreekstremes egne subjektive erfaringer, og det de hevder er en nær uunngåelig konklusjon på opplevd urett.

Flere sentrale politikere fra Sverigedemokraterna har for eksempel påstått at deres politiske oppvåkning begynte med negative erfaringer med innvandrere. Under valgkampen i 2014 fortalte partiets leder, Jimmie Åkesson, om en barndom preget av harde motsetninger mellom svenske barn og innvandrergjenger, om fysiske konflikter og sterk polarisering. Men hvor mye av det var myte, og hvor mye var sannhet?

Han mener de må ha vært veldig gode bøller for å klare å terrorisere skolens 134 andre elever.

Da forfatteren Gellert Tamas skaffet til veie skolekatalogene fra Åkessons barneskole, fant han ut at det ikke var ett eneste barn med innvandrerbakgrunn i klassen hans. På hele skolen var det én gutt på første til fjerde trinn som kanskje hadde utenlandske foreldre; han hadde et polsk etternavn.

Bortsett fra det var det bare tre utenlandskklingende navn på skolen: Jim, Jimmy og Jimmie. Samtlige hadde etternavn som sluttet på -son.

Seks år seinere var situasjonen ifølge Tamas nokså lik. I klassen til Åkesson hadde det begynt en gutt med rumensk bakgrunn, på første trinn hadde det begynt en gutt med jugoslavisk bakgrunn, og på andre trinn en gutt med ungarske foreldre. Det var alt. Om det var en gjeng, besto den altså av én gutt i klassen til Åkesson, «uppbackad av en sjuåring och en åttaåring», som Gellert skriver.

Han mener de må ha vært veldig gode bøller for å klare å terrorisere skolens 134 andre elever.

Det samme gjelder Kent Ekeroth, som lenge har hørt til partiets innerste sirkler. At han ble mobbet som barn er det ifølge Gellert ingen tvil om – men det var ikke fordi han var svensk, slik han selv hevdet seinere. Ifølge Gellert handlet det snarere om at han tidlig utviklet en form for overlegenhetsfølelse som gjorde ham sosialt isolert, selv om han delte uvanen med de fire-fem andre i gjengen sin.

«Det utvecklades någon konstig elitism bland oss», fortalte en av dem seinere.

«Vi ansåg oss veta allt bättre själva. Alla andra var korkade. Vi i gänget började kalla oss De upplysta. De andra, de som inte var lika smarta, som inte visste hur man skulle utnyttja systemet, var korkade.»

Men kampen mot fascismen stanser ikke der – det er snarere der den begynner.

I dag vet vi at mange unge gutter skyves i retning av et liknende tankegods, paradoksalt nok ofte med lovander om at det vil sikre dem høyere status og dermed tilgang til det motsatte kjønn. I realiteten skjer det motsatte:

De fremmedgjør seg selv fra omgivelsene, og kanskje særlig fra jentene – og blir dermed enda mer utlevert til det mannsfellesskapet høyreautoritære krefter kan tilby.

Skal man forsøke å koke alle disse forklaringene ned til en forenklet formel, kan man kanskje si at fascismen av i dag bør forstås som en form for statuskamp, der noen grupper forsøker å forsvare seg mot det de opplever som et fall – som menn, som borgere, eller på basis av andre former for identitet, som etnisitet eller hudfarge.

Og bare så det er sagt: Dette gjelder alle.

Ingen er immune mot fascismen. Det finnes både muslimske fascister, jødiske fascister, hinduistiske fascister og kristne fascister. I USA har svarte og hvite separatister og «raserevolusjonære» lenge samarbeidet, fordi de kan enes om et felles mål: At alle etniske grupper burde leve hver for seg.

Slikt tankegods får større oppslutning i en verden der de etablerte «store fortellingene» står for fall. Så lenge alle tenkte at verden gikk framover, sluttet de også opp om demokratiet. Når folk er redde og engstelige for framtida, er det som bensin på fascismens bål. Den vokser på misnøye, sosial urettferdighet og frykt.

Slik var det før, og slik er det nå. Derfor er fascismen også mye farligere når den begynner å få makt og kan levere det den lover

Skal man bekjempe fascismen, må man derfor sikre rettferdig fordeling, ha en velferdsstat som fungerer, bekjempe lovløshet, organisert kriminalitet og sosial dumping, og ha en innvandrings-, bolig- og arbeidsmarkedspolitikk som gjør det mulig å integrere nyankomne mennesker i det samfunnet de har flyttet til.

Men kampen mot fascismen stanser ikke der – det er snarere der den begynner.

Som i kampen mot alle andre onder er den forebyggende strategien å foretrekke, også når det gjelder fascismen. Å sørge for at alle barn vokser opp i trygghet og frihet, å bekjempe mobbing og trakassering, å arbeide for en jevn og rettferdig fordeling av rikdommene vi skaper sammen – alt dette kan man kalle forebyggende antifascistiske strategier. Samtidig vet vi at dette ikke er nok.

Fascismen har vist seg å være en ideologi med lang holdbarhet og sterk tiltrekningskraft, og det er ikke bare frykten den appellerer til: Den appellerer også til drømmen om å bli noe, og å være del av noe større.

Mange av dem som blir fascister, blir det ikke fordi de er sosialt utsatt, har hatt en vond barndom eller blitt banket opp av innvandrere. De blir det fordi de liker fascismens ideer om at akkurat deres etnisitet eller kjønn er overordnet andre menneskers, fordi den lover å beskytte privilegiene deres mot andres rettigheter, eller fordi de tiltrekkes av idealer om mandighet, styrke, vold eller krig. Andre identifiserer seg med den tilsynelatende vellykkede føreren eller forføreren, eller soler seg i glansen deres.

Slik var det før, og slik er det nå. Derfor er fascismen også mye farligere når den begynner å få makt og kan levere det den lover. Da viser historien oss at den fort kan få magnetisk kraft og tiltrekke seg mange flere enn dem som blir med i mobiliseringsfasen.

Altfor mange har funnet en falsk trygghet i det og trøstet seg med at vår tid er så annerledes enn perioden da Mussolini og Hitler kom til makta.

I diskusjoner om hva som skaper grobunn for fascisme, har det vært en tendens til å stirre seg blind på individualpsykologiske forklaringer, som fraværende fedre eller en presset økonomisk situasjon. Det har noen naturlige årsaker. Svært mange av dem som rekrutteres som fotsoldater i ulike autoritære bevegelser har hatt en vond barndom eller opplevd andre former for tap og smerte.

I boka mi «Kampen fortsetter – mot rasisme og fascisme 1940 til i dag» viser jeg flere eksempler på dette, fra «grunnplan-fascisten» Asbjørn Elden, en arbeidsløs «incel» og løsarbeider som meldte seg inn i Nasjonal Samling under andre verdenskrig, via Arne Myrdals «patriotiske ungdom» og noen av de nynazistiske drapsmennene som sto bak Hadelandsdrapene (1981) og mordet på Benjamin Hermansen 20 år seinere, til soloterrorister og ungdommer som er blitt rekruttert til organisasjoner som IS og Den nordiske motstandsbevegelsen.

Å tenke forebyggende arbeid i form av gode barneverntjenester, bedre rammevilkår for lavinntektsfamilier og empatiske lokalsamfunn er opplagt en viktig del av løsningen – men den er utilstrekkelig når det kommer til å bekjempe ideologisk motiverte fascister. Og dem finnes det etter hvert mange av.

Det ensidige fokuset på trøblete barndom og forebyggende innsats er ikke bare et resultat av overforenkling og fordommer, men henger trolig også sammen med noen av de svakeste fascisme-teoriene som ble lansert i det 20. århundre, særlig fra marxistisk hold, der fascismen ble redusert til et redskap i kapitalistenes hender.

Fascistene har et samfunnsprosjekt og en moralkode som angir hva som er rett, og hva som er galt, og så har de noen å frykte og avsky.

Det avfødte noen forklaringsmodeller der man stirret seg blind på økonomiske forhold (er det massearbeidsledighet, inflasjon?) eller på geopolitiske forhold (har det vært krig, er landet imperialistisk, finnes det revansjisme for militære nederlag?).

Altfor mange har funnet en falsk trygghet i det og trøstet seg med at vår tid er så annerledes enn perioden da Mussolini og Hitler kom til makta.

Forfatteren og journalisten Paul Mason anbefaler at vi i stedet ser på det han kaller samfunnets «hverdagsideologi», det ikke uttalte verdenssynet vi møter og fortolker verden med i vårt daglige virke. Fascismen kan vokse raskt når slike verdenssyn står for fall, hevder han.

Før finanskrisen i 2008–09 rev teppet vekk under mange arbeiderklassefamilier i USA og Europa, tenkte for eksempel de fleste at markedsøkonomien fungerte godt og leverte noenlunde rettferdige resultater fordelingsmessig, at hardt arbeid lønnet seg, og at teknologiske framskritt trolig ville sørge for at barna ville få det litt bedre enn dem selv.

Når slike antagelser svekkes eller går i oppløsning, samtidig som det mangler gode alternativer, kan fascismen slå rot i mye bredere lag enn i de gruppene som melder seg i fascismens første fase. Om den i tillegg får hjelp av ekstraordinære hendelser, som krig og sosial nød, kan den på kort tid bli en dominerende politisk kraft, som undertrykker og slår ned alle andre politiske krefter – inkludert de borgerlige partiene som opp gjennom historien alltid har vært dem som har hjulpet den ut av skyggene og inn i institusjonene.

Alle disse små, men viktige seirene har skapt sterke reaksjoner fra høyresiden og en lyst til å skru klokka tilbake.

En viktig forutsetning for fascistenes historiske seire var nettopp at det oppsto slike samfunnsmessige og ideologiske kriser, kriser som de etablerte politiske partiene og folkebevegelsene ikke hadde noe umiddelbart svar på. En krise er imidlertid ikke tilstrekkelig for å skape fascisme.

For å lykkes må fascistene også skape en ideologi og et verdisystem som kan erstatte dagens dominerende verdisystem, der humanisme, rettsstat og demokratiske friheter kan byttes ut med rasisme, mannlig dominans, dehumanisering og makt gjennom vold.

Det kan høres lite attraktivt ut, men dette verdisystemet har den store fordelen at det både er tydelig og har en sterk indre logikk: Fascistene har et samfunnsprosjekt og en moralkode som angir hva som er rett, og hva som er galt, og så har de noen å frykte og avsky.

Da «jøden» ikke lenger kunne brukes som syndebukk med samme kraft som før, forente de seg i et hat mot muslimer, men også mot kvinner og skeive, og ikke minst mot transpersoner.

Her er vi inne på et annet viktig poeng: Fascismen henter energi og retning fra våre kamper. Som jeg har forsøkt å vise i boka med samme tittel, og som Paul Mason skriver i sin bok «How to Stop Fascism», kan fascismen forstås som en frykt for frihet. Selv om den ikke bare er reaksjonær, er den det også.

Fascister hater rett og slett frigjøring, og det er ingen de hater mer intenst enn dem som frigjorde seg sist. Det ser vi også på frigjøringskampene de vender seg mot i dag, og fiendebildene de skaper seg. Skal man oppsummere det i én person, må det være Greta Thunberg.

Før koronapandemien stengte ned samfunnet, samlet ungdommer i mer enn 180 land seg jevnlig til klimastreiker, med krav om utfasing av fossilproduksjonen og reduksjon av verdens klimautslipp. Fridays for future var trolig en av de største sosiale bevegelsene i verdenshistorien.

Også en annen sosial bevegelse hadde rystet etablerte forestillinger og maktstrukturer, med konkrete konsekvenser for maktutøvere og overgripere. Ved hjelp av emneknaggen #MeToo ble det skapt en samlende parole og et politisk fellesskap, som gjorde det mulig å snakke om trakassering, skjeve maktforhold og kvinneundertrykkelse på nye måter.

I vårt århundre er antifeminisme og hat mot skeive blitt like viktig som rasismen var for den opprinnelige fascismen.

Erfaringer som fram til da hadde vært isolert og individuelle, og for mange skamfulle og skjulte, ble til et offentlig, kollektivt frigjøringsprosjekt. Inspirert av både Black Lives Matter og kvinnebevegelsen begynte også en ny generasjon amerikanske arbeidere å organisere seg i fagforeninger og kreve omfordeling av makt og rikdom.

I 2024 kom det første gjennombruddet for det amerikanske bilarbeiderforbundet på flere tiår, og oppsiktsvekkende nok skjedde det i the deep south. Da stemte et stort flertall av de ansatte ved Volkswagen i Chattanooga i Tennessee for å organisere seg i United Auto Workers – til tross for hard motstand fra arbeidsgiveren og delstatens republikanske politikere, som truet med at arbeidsplassene ville forsvinne.

Alle disse små, men viktige seirene har skapt sterke reaksjoner fra høyresiden og en lyst til å skru klokka tilbake.

I «Kampen fortsetter» forsøker jeg å vise hvordan det finnes et sammenfall mellom disse reaksjonære motbevegelsene. Mange av de «kontra-jihadistene» Anders Behring Breivik lot seg inspirere av, ville for eksempel trolig funnet seg langt bedre til rette i det iranske prestestyret, i Talibans Afghanistan eller i IS-kalifatet enn de gjør i et liberalt og sekulært demokrati.

I Breiviks manifest, som jeg leste på nytt i forbindelse med bokskrivingen, handler svært mye om hvordan patriarkatet kan gjenetableres – og om Russland og Vladimir Putins «nasjonale konservatisme».

«Den kanskje viktigste innsikten er at så mange av våre kvinner er forrædere», skrev Breivik.

«Hvis man er uvillig eller ute av stand til å drepe kvinner på grunn av prinsipper om ridderlighet, skal man holde seg unna væpnede motstandsbevegelser og kanskje heller vurdere å starte enda en høyreblogg.»

I vårt århundre er antifeminisme og hat mot skeive blitt like viktig som rasismen var for den opprinnelige fascismen.

Hvem er fascistene da? Og hvordan stanser vi dem?

De siste to tiårene har fascistene fått god drahjelp av flere sammenfallende kriser: Finans- og gjeldskrisen 2008–09; en klimakrise som bare så vidt har begynt å tvinge fram nødvendige, men upopulære tiltak; flyktningstrømmene, den oligarkiske makten over sosiale medieplattformer som Facebook, Instagram og Twitter/X; og ikke minst koronapandemien.

Da pandemien traff verden i 2020, skapte frykten og isolasjonen mer paranoia, flere kaninhull som ble fylt med konspirasjonsteorier og dommedagsfantasier. Noe av dette har vært organisk, men mye av det skyldes også en aktiv vilje til å spre desinformasjon.

Etter at Elon Musk kjøpte Twitter, slo han for eksempel av filtre og moderering som skulle beskytte brukerne mot å bli vist usann informasjon og bli trakassert av russiske trollfarmer. Innhold fra ukrainske redaktørstyrte medier ble nedprioritert eller til og med skyggeforbudt, mens folk som spredte feilinformasjon ble støttet og delt av Musk selv.

I tillegg kommer Russlands egen informasjonskrig, som det er vanskelig å fastslå omfanget av, men som har den fordelen at den baserer seg på enkle, forståelige og tilsynelatende troverdige fortellinger.

I dette klimaet har fascismen hatt gode vekstkår. Mange av de ideene vi for få år siden betraktet som absurde og slet med å skille fra psykiatriske diagnoser, lever nå sitt liv i den bredere kulturen.

Flere steder i Europa ser vi hvordan sentrumspolitikere begynner å diskutere på premisser som for få år siden var forbeholdt tekster som Breiviks terrormanifest.

Hvem er fascistene da? Og hvordan stanser vi dem?

Svarene må vi finne selv. Men det begynner å haste.

(Dette er et bearbeidet utdrag fra boka “Kampen fortsetter”, som utkommer på Res Publica. Forlaget og magasinet er del av samme selskap.)