I Norge har vi vært så opptatt av å ha på kjønnsnøytrale briller at vi har forsømt tilrettelegging for kjønnsforskjeller i arbeidslivet. En av konsekvensene er høyere arbeidsfravær blant kvinner. Nå skal et nytt utvalg rette opp i ubalansen. Men tør de ta tak ved roten?
Folk lever stadig lengre og med mer komplekse sykdommer. Vi blir flere eldre, og det er villet politikk at de eldre bor lengst mulig hjemme. Dette gir pårørende økt ansvar. Tall viser at det er kvinner som tar majoriteten av pårørendeansvaret, og det er kjent at kvinner i helseyrker ofte møter høyere forventninger i pårørenderollen enn andre.
Omsorg for barn har blitt stadig mer likestilt, men fortsatt tar kvinner et større ansvar for logistikken. Å drive familien as, eller det såkalte tredje skifte, med planlegging, innkjøp, organisering og så videre, er det fortsatt et flertall av norske kvinner som gjør. Mange har også påpekt at forventningene til foreldrerollen har økt betraktelig fra tidligere generasjoner.
På jobb møter kvinner liten eller ingen tilpasning for biologiske forskjeller.
IA-avtalen (2019-2024) hadde som mål å redusere sykefraværet med 10 %. Fraværet har derimot økt med 26 % fra 2018 til slutten av 2024. Kvinner er overrepresentert, og helsepersonell er blant de som topper den norske sykefraværsstatistikken. Politikeren er svært opptatt av å få ned sykefraværet.
Men forventningene om at kvinnene skal ha samme yrkesmønster som menn, samtidig som de skal ta vare på eldre, holde fortet hjemme, og samtidig redusere sykefraværet, er en likning som ikke går opp. Kvinner er gravide, føder, ammer og har en hormonell syklus. For å nevne noe. På jobb møter kvinner liten eller ingen tilpasning for biologiske forskjeller.
Den totale arbeidsbelastningen
Over 90 % av våre medlemmer er kvinner, så kvinners arbeidshelse er høyst relevant for oss i Norsk Sykepleierforbund. Våre medlemmer er underbetalte, underbemannet og turnusarbeidere. De står i et konstant press om å jobbe mer. Flere forteller om null fleksibilitet og lite forståelse for ulike behov i ulike livsfaser hos sine arbeidsgivere. Det er tunge løft og liten tid til å bearbeide den emosjonelle belastningen de står i.
Likelønnsgapet er den rosa elefanten i rommet.
Våre medlemsundersøkelser bekrefter at sykepleierne slutter på grunn av “en for stor totalbelastning”. Slik arbeidslivet er rigget og med den arbeidsbelastningen vi står i – er det egentlig så merkelig at vi topper sykefraværsstatistikken og at få står i sykepleieryrket til pensjonsalder? Vi har faktisk ikke råd til å fortsette sånn; mangelen på sykepleiere er kritisk og økende, og utviklingen går på pasientsikkerheten løs.
Hva funker?
Nå er det knyttet stor spenning til hvilke løsninger det regjeringsoppnevnte utvalget for kvinners arbeidshelse vil legge frem i starten av april. Vi er opptatt av at de faktisk tar tak i de reelle arbeidsmiljøutfordringene som rammer kvinner direkte.
Likelønnsgapet er den rosa elefanten i rommet. Innsats og belønning må henge på greip. “Partene bestemmer lønnsutviklingen i Norge” og “vi må følge frontfagsmodellen” sies igjen og igjen. Det vet vi selvfølgelig, men vi vet også at våre danske naboer satte ned en egen lønnspott for helsepersonell for å jevne ut forskjellene i lønnsutviklingen.
Yrkesskaderegelverket ble laget i etterkrigstiden – for industrien, for menn som jobbet med maskiner, kjemikalier og tunge verktøy. Den gang var det logisk. Nå er det urettferdig. 9 av 10 som får godkjent yrkessykdom, er menn. 7 av 10 som får yrkesskadeerstatning, er menn. Samtidig får sykepleiere, som til stor del består av kvinner som bærer, løfter og står i akutte situasjoner – stadig avslag. Hvordan kan en ren Arbeiderparti-regjering forsvare det?
Kvinnehelseutvalget sa det godt ved fremleggelsen av sin rapport i mars 2023: “Norske kvinner og menn lever ulike liv”.
De psykososiale faktorene og den emosjonelle belastningen må få økt fokus. Våre medlemmer løper fra traume til traume, holder roen og støtter pasienter og pårørende, men får selv ingen hjelp eller tid til debrief. Det må også tas hensyn til og tilrettelegges for de emosjonelle kravene som kvinnedominert sektor står i. Dette må prioriteres i mye større grad i HMS og arbeidsmiljøtiltak.
Det må settes av midler til arbeidet med kvinners arbeidshelse i revidert nasjonalbudsjett og i statsbudsjettet. Tiltakene, som utvalget legger frem nå i starten av april, har liten verdi om de ikke følges opp med ressurser fra Storting og Regjering. Helsesektoren er skåret ned til beinet og kommunene sliter med økonomien. Skal dette arbeidet få fart, så må det prioriteres også økonomisk.
Kvinnehelseutvalget sa det godt ved fremleggelsen av sin rapport i mars 2023: “Norske kvinner og menn lever ulike liv”.
Det er vi enige i, og det må det faktisk tas høyde for – også i arbeidslivet.
Kommentarer