I krisetider er alle sosialdemokrater

Men det er bare når det er krise at alle er sosialdemokrater.

Det er uansett ille nok for de mange som rammes av permitteringer, arbeidsledighet, helseutfordringer og isolasjon. Jeg har opplevd det selv – heldigvis ikke nå i vår, men i 2014 var jeg en av flere som ble nedbemannet fra selskapet jeg jobbet i den gang. Jeg kan kjenne det i kroppen ennå, følelsen av usikkerhet for hva det neste kapittelet bringer, og ikke minst utrygghet for hvordan jeg skulle klare det økonomisk. Jeg hadde gjeld opp til halsen etter kjøp av leilighet, beregnet på en lønn jeg ikke lenger hadde. Hvordan skulle jeg klare meg nå?

Jeg kan kjenne det i kroppen ennå, følelsen av usikkerhet, og utrygghet for hvordan jeg skulle klare det økonomisk

Men det hadde vært mye verre om vi i enda større grad hadde vært et samfunn hvor den sterkestes rett råder, og hvor alle får klare seg som best en kan alene; Dersom hver og en av oss hadde blitt overlatt til oss selv når skaden var skjedd, og Norge var en nasjon hvor staten verken hadde vilje eller evne å stille opp. I 2014 sto jeg først i rekken for nedbemanning siden jeg var ung og nyansatt. Vi vet at kriser alltid rammer skeivt.  Vi vet at det er lavtlønte, midlertidig ansatte og unge som er mest utsatt nå. Veien inn til arbeid vil være enda lenger for mange av disse, hvis permitteringen ender som en oppsigelse.

Månedene med korona har hittil i første rekke handlet om å begrense skadevirkningene i samfunnet, håndtere situasjonen, og ta tak i problemene etter hvert som de dukker opp. Nå har vi en del erfaring, og selv om smitten ser ut til å øke igjen, kan det være verdt å reflektere litt over hva denne situasjonen har vist oss.

Det som har gjort mest inntrykk på meg er hvordan alle har stilt opp i dugnaden. Hvis noen i flokken trenger hjelp, så stiller vi andre opp

Det som har gjort mest inntrykk på meg er hvordan alle har stilt opp i dugnaden. Vi liker jo å skryte av at «dugnad» er en norsk oppfinnelse, og de siste månedene har vi fått demonstrert hva som ligger i begrepet: Yt etter evne og få etter behov. Hvis noen i flokken trenger hjelp, så stiller vi andre opp. I tillit til at hvis vi selv en gang skulle trenge hjelp, så gjør de andre det samme overfor oss.

Det gjør at selv aktører som ellers ikke er så opptatt av dugnad, men som nå plutselig har behov for en hjelpende hånd, har appellert til nettopp dugnadsånden. Krisen rammer både mangemilliardærer og populære artister, samtidig med små bedrifter og artister i etableringsfasen, og søker hjelp fra de samme ordningene. Det er skjebnens ironi – også motstandere av sosialdemokratiet kan se hvor nyttig det er at vi har gode velferdsordninger, når de selv befinner seg i en situasjon der de trenger hjelp.

Selv aktører som ellers ikke er så opptatt av dugnad, men som nå plutselig har behov for en hjelpende hånd, har appellert til nettopp dugnadsånden

Nettopp det at vi alle står i samme kø – og prioriteres etter hvem som har størst behov – det er vesentlig for hele tilliten og oppslutningen om dugnadsinstitusjonen. Det blir utfordret hvis vi opplever at det er enkelte som bare kommer hver gang de trenger hjelp, men som aldri viser seg når det er deres tur til å stille opp. Da føler vi oss fort utnyttet, lurt og misbrukt, og det går ut over oppslutningen om dugnaden.

Akkurat slik er det også med den samfunnsmodellen vi har tuftet det moderne Norge på. Fordi vi vet at ikke alle klarer seg på egenhånd, fordi vi vet at noen utfordringer bedre løses i fellesskap, og fordi vi ønsker at de som har mest også skal bidra mest, så har vi valgt et velferdssamfunn basert på en sosialdemokratisk tanke.

Det blir utfordret hvis vi opplever at det er enkelte som bare kommer hver gang de trenger hjelp, men som aldri viser seg når det er deres tur til å stille opp

Når tidene er gode, børskursene stiger og økonomien går inn i himmelen, så er det lett å se at mange ønsker å være sin egen lykkes smed, og vil ha lavere skatter og avgifter og færre fellesløsninger. Egeninteressen gjør at de ser mot markedsøkonomiske og mer egoistiske løsninger. Men koronakrisen bør være en kraftig påminnelse om at det sikkerhetsnettet vi sammen har bygget opp er fantastisk, og mer verdifullt enn egennytten til hver enkelt av oss.

Jeg mener det er denne velferds-, solidaritets- og fellesskapstanken som gjør at vi som samfunn har vært rustet til å håndtere krisen så godt som vi har klart. Det er den som er grunnmuren for at permitterte og oppsagte arbeidstagere ikke må gå på fattigkassa, men i det minste får noe hjelp, selv om den for mange har kommet seint. Det er den grunnmuren som gir oss mulighet til å hjelpe små og store næringsdrivende over en vanskelig økonomisk situasjon. Det er den grunnmuren som gjør at staten kan stille opp for frivillig sektor. Og det er den grunnmuren som sikrer at vi har et helsevesen som er solid og robust nok til å håndtere pandemien.

Den tanken er verdt å reflektere over til neste gang høyrøstede stemmer på høyresiden forlanger skattekutt og reduksjon av velferdsstaten

Hadde vi bygget samfunnet på en annen modell, slik mange andre har, ville vår evne til å hjelpe de som trenger det vært betydelig mindre. Jeg synes den tanken er verdt å reflektere over til neste gang høyrøstede stemmer på høyresiden forlanger skattekutt og reduksjon av velferdsstaten.

Og akkurat som med dugnad ellers i livet, så legger vi nå veldig godt merke til de som kun er der når de kan motta, og aldri stiller opp når de kan bidra. Det gjelder i koronadugnaden også. De som utnytter ordninger, bruker smutthull i regelverket, forsøker å karre til seg økonomiske midler de ikke har krav på, eller på andre måter bryter tilliten som er mellom oss som deltar i dugnaden. Dere blir lagt merke til, og husket.

Akkurat som med dugnad ellers i livet, så legger vi nå veldig godt merke til de som kun er der når de kan motta, og aldri stiller opp når de kan bidra

Det er mange som i de siste månedene har ropt på statlig hjelp. Og jeg mener det har vært riktig å stille opp og hjelpe. Men er noen av dere de samme kreftene som har ropt på, og mottatt, skatte- og avgiftslettelser i årene før og under Erna Solberg, og som har ønsket en slapp holdning i nærings- og finanspolitikken? Ja, da synes jeg dere skal reflektere over deres holdning til velferdsstaten til neste gang en krise inntreffer, og dere trenger hjelp fra oss andre.

I krisetider er vi åpenbart alle sosialdemokrater. Men fellesskapet forvitrer når det ikke hele tiden pleies, gjenskapes og utvikles. I 7 år har vi hatt en regjering som ønsker mer marked og mindre felles løsninger. Får det fortsette, vil vi være veldig mye dårligere rustet neste gang det brenner.

Men du verden så godt det er å ha en sterk og aktiv stat i ryggen når det røyner på.

Velferdsstaten er kanskje upopulær hos noen når verden er rosenrød, økonomien går godt, og egoismen og egen vinning står i høysetet. Men du verden så godt det er å ha en sterk og aktiv stat i ryggen når det røyner på.