Vi kan ikke dele på risikoen, og privatisere gevinsten etter Korona-krisen

Hvor skal grensene settes for statens redningsaksjoner i privat næringsliv? Det kommer til å bli et viktig dilemma framover.

Koronavirus og oljeprisfall har ført norsk økonomi inn i en svært alvorlig situasjon på kort tid. I går ble første del av krisepakken til regjeringen vedtatt i Stortinget, i enighet mellom alle partiene. Det var et godt utfall. Når alle partiene samles om en slik pakke i en krevende tid, vil man i større grad sikre at ikke enkelte grupper i samfunnet overses, og løsningene blir bedre. Særlig er det bra at arbeidstakere som permitteres fra jobbene sine og selvstendig næringsdrivende nå får dekket deler av sin tapte inntekt gjennom NAV.

Korona-krisen rammer de lavtlønte spesielt hardt

Korona-krisen rammer de lavtlønte spesielt hardt, som for eksempel arbeidstakere innen reiseliv, servering og frisører. Om disse arbeidstakerne hadde mistet inntekten sin, ville det vært forferdelig vanskelig for mange å dekke vanlige levekostnader, som huslån og løpende utgifter. Det går ikke. På samme tid er det bra for økonomien som helhet at de som tjener minst vernes om. Da fortsetter de å etterspørre varer og tjenester, noe som bidrar til at hjulene i økonomien holdes i gang.

Framover har regjeringen varslet flere krisepakker. Foruten å videreføre trygghet og inntekt til vanlige arbeidstakere, vil det bli behov for flere tiltak rettet mot bedrifter som sliter. Her er det særlig balansen mellom å sikre arbeidsplasser på den ene siden, og å ikke bruke fellesskapets midler til å dekke for tapet som følger av den naturlige risikoen ved å investere penger på den andre siden, som blir viktig.

Det vil bli behov for flere tiltak rettet mot bedrifter som sliter.

Vi som tar til orde for å skattlegge formuer høyere, blir ofte møtt med argumentet om at de som eier kapital og tar risiko med å investere i selskaper og utviklingen av nye innovative løsninger, også bør få gevinsten når det går bra. De fortjener det de tjener på investeringen og risikoen de har tatt, sies det. Fra et slikt ståsted blir økt skatt å overføre gevinst fra de enkeltpersonene som har tatt risiko, over til fellesskapet, som ikke har tatt den samme risikoen.

Det er mye som er feil ved en slik tilnærming. De gode velferdsordningene vi har i Norge, som offentlig utdanning og forskning, samt tunge næringspolitiske virkemidler, er alt finansiert av fellesskapet. Det kommer private bedrifter til gode og styrker både deres innovasjons- og risikoevne. Selvfølgelig skal den som har tatt risiko og jobbet hardt, få tjene penger. Men hun må også bidra til det samme fellesskapet som gjorde virksomheten mulig.

De vil ta ut store utbytter i gode tider, men få statlige støtteordninger i dårlige tider.

I denne sammenhengen er det imidlertid også et annet sentralt problem med tilnærmingen: som erfart tidligere, for eksempel under den internasjonale finanskrisen, vil enkelte av de som investerer kapital for å tjene penger gjerne få avkastningen, men ikke ta risikoen. De vil ta ut store utbytter i gode tider, men få statlige støtteordninger i dårlige tider. De som er for store til  at samfunnet tåler at de går dukken, to big to fail, tjener store penger på akkurat det.

En del av aktørene, som er investorer og eller driver selskaper som har havnet i vanskeligheter nå, har over lang tid tatt stor risiko og vært klar over det. Uten å gå nærmere inn på hva som skjer for eksempel med kriserammede Norwegian framover, og hva de ber om støtte til, har eiere og långivere i selskapet helt bevisst tatt en skyhøy finansiell risiko.

En del av aktørene som har havnet i vanskeligheter nå, har over lang tid tatt stor risiko og vært klar over det.

Å delta i aksjemarkedet innebærer risiko, det er velkjent at man både kan både vinne og tape mer her enn å sette pengene på en trygg høyrentekonto i banken. Nå tar enkelte til orde for at staten bør inn i private aksjefond for å kompensere for at vanlige folk tar ut pengene sine i frykt, og sikre fondenes likviditet. Slike tiltak kan bidra til å skape forventinger om subsidier ved senere krisesituasjoner. Det er ikke dette vi skal bruke fellesskapets penger på.

Regjeringen har nå gitt 100 milliarder til å etablere to låne- og garantiordninger for næringslivet som skal sikre likviditet, det er viktig. Minst halvparten av midlene skal formidles av bankene, det er de som har kompetansen på kredittvurdering. Pengene skal lånes ut til selskaper som er solide, som over tid har gode sjanser til å overleve, for å sørge for at de ikke går konkurs som følge av et kortsiktig behov for penger. Ved å hjelpe slike selskaper nå, kan vi unngå større problemer senere.

Men tiltaket er verken nok og kanskje ikke målrettet nok. Ordningene avlaster bankenes risiko. Denne låneordningen og andre tiltak regjeringen har kommet med mot næringslivet, vil fortsatt innebære at små- og mellomstore bedrifter vil ha sine utgifter sammen med mye lavere inntekter. En frisørsalong som nå er stengt, vil ikke få slippe å betale noe de skylder, men kunne få lån til å dekke utgifter og utsatt innbetaling. Om frisørsalongen går konkurs, vil det ikke være bankens problem alene, staten må ta en del av regninga. Men stengt er den like fullt. Lån og utsatt skatt løser ikke problemet de strenge korona-tiltakene påfører norske bedrifter.

Statlige støtteordninger som en del av en krisepakke kan selvfølgelig ikke kombineres med store utbytter.

Statlige støtteordninger og endrede krav som en del av en krisepakke kan selvfølgelig heller ikke kombineres med store utbytter. Det sier seg selv.

Koronakrisen har gjort at Finanstilsynet nylig ba norske banker og forsikringsselskaper om å revurdere utbyttene sine framover, fordi bankene trenger disse overskuddene til å gjøre egen virksomhet mer robust, i en tid der deres egne lånekunder kan påføre dem tap. Norske banker er solide og svært viktige for å få fart på lokalt næringsliv igjen i situasjonen vi nå står i. Og bankene har hatt god lønnsomhet over flere år. De seinere årene har en større andel av overskuddet blitt delt ut gjennom utbytter.

Nå må risikoen ved bankenes lån til bedrifter som trenger finansiering fordeles rimelig mellom staten og bankene. Forslag til utbytte for 2019, et godt år for bankene, er allerede vedtatt. Bankenes styrer må nå avlyse denne planen. Fra tidligere vet vi at de norske bankene har vært villige til å ta sin del av ansvaret for krevende samfunnsutfordringer.

På bare noen dager har regjeringen og stortinget måtte vurdere hva slags tiltak som skal iverksettes som første del av en økonomisk krisepakke mot koronaviruset. At de kom til enighet raskt om en rekke ordninger har vært til stor nytte for arbeidstakerne og utsatte bedrifter.

Det er ikke rimelig at skattebetalernes penger går til å dekke at noen har tatt for stor risiko, nå når vanskelighetene inntreffer.

Regjeringen har varslet at del to og tre av krisepakkene som kommer skal være rettet spesielt inn mot bransjene som sliter, og generelt bidra til økt etterspørsel i økonomien. Sannsynligvis vil politikerne komme opp i en rekke dilemmaer knyttet til hvor grensene for statens ansvar skal gå. Arbeidsplasser skal reddes. Men det er ikke rimelig at skattebetalernes penger går til å dekke at noen har tatt for stor risiko nå når vanskelighetene inntreffer, når gevinsten er stor og privat i gode tider.

Når norsk økonomi om forhåpentligvis ikke alt for lenge igjen går godt, staten er blitt fattigere og enkelte tar til orde for at skattenivået til næringslivet er for høyt, bør vi huske og minne på hva skatt, støtteordninger og offentlig velferd i bunn og grunn er: en måte å dele en risiko og gevinst på, til glede og nytte for oss alle.