FOTO: Jan-Erik Østlie

Ikke arbeidssky trygdesøkere, Brenna?

Tonje Brenna liker slagordet om at det skal lønne seg å jobbe. Hun er i dårlig selskap.

Hvilken arbeidslinje står arbeidsminister Tonje Brenna (Ap) for? I Dagsavisen 5. november velger hun dagens arbeidslinje, den som behandler trygdesøkere som om de er arbeidssky. Hun protesterer samtidig mot denne beskrivelsen av arbeidslinja.

Ordet arbeidssky blir ganske riktig ikke brukt lenger. Men Arbeiderpartiet lanserte den nye arbeidslinja i trygdepolitikken i 1995 med å si at den skulle «gjøre arbeid til førstevalg». Det måtte jo bety at trygdesøkere egentlig ikke ville arbeide, at de var arbeidssky.

Om ikke Brenna fanger opp dette budskapet, så gjør i alle fall mange andre det. Ikke minst de som er avhengige av stønader fra arbeidslinjas etat Nav, og som stadig opplever at «arbeidsviljen» deres blir trukket i tvil.

Teorien er nå at arbeid ikke er førstevalg for dem som søker stønad, og at dårligere stønader øker arbeidsviljen og tilgangen på arbeidskraft.

Mange har gjennom årene advart mot det negative synet på trygdemottakerne. I en høringsuttalelse fra 2004 til utredningen om nye Nav (NOU 2004:13) skrev Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO): «Arbeidsmarkedspolitikken må ha som prinsipielt utgangspunkt at alle vil – eller ved tilfredsstillende tilrettelegging og oppfølging vil kunne – ønske å delta i arbeidslivet, og at den enkelte ikke i utgangspunktet vil foretrekke en tilværelse som mer eller mindre passiv stønadsmottaker».

Tonje Brenna vil få flere i jobb med insentiver. Hva betyr det? «Insentivtenkningen» kommer fra OECD og EU som tilrår å bruke trygdepolitikken til å styre arbeidskraften mot markedet.

Etter krigen ville ikke Arbeiderpartiet bruke sosialpolitikken til å tjene arbeidsmarkedet, slik fattigvesenet var blitt brukt. Arbeidsavdelingen ble skilt ut fra Sosialdepartementet og lagt til Kommunaldepartementet. Nå er arbeidsavdelingen tilbake, og sosialministeren er omdøpt til arbeidsminister. Sosialpolitikken skal igjen tjene arbeidsmarkedet.

Overalt gir slagordet inntrykk av at folk går på trygd fordi det lønner seg.

Teorien er nå at arbeid ikke er førstevalg for dem som søker stønad, og at dårligere stønader øker arbeidsviljen og tilgangen på arbeidskraft.

Brenna liker slagordet om at det skal lønne seg å jobbe. Hun er i dårlig selskap. En av de første som brukte slagordet var Englands konservative statsminister Margaret Thatcher: «Work must pay more than benefits» (Arbeid må lønne seg bedre enn trygd). Alternativ für Deutschland, ytre høyre i Tyskland, mener det var bedre før: «Arbeit muss sich wieder lohnen» (Det må igjen lønne seg å arbeide.)

Overalt gir slagordet inntrykk av at folk går på trygd fordi det lønner seg. Det gjør ikke livet lettere for dem som trenger trygd.

Folketrygdloven av 1966 sier at hensyn til behov, fordeling og utjevning skal styre trygdepolitikken. Trygdeforskeren Aksel Hatland har beskrevet hvordan praksis endret seg på 1990-tallet: «I den politiske debatten står spørsmål om udekkede behov, om fordeling og utjevning, mindre sentralt. Til gjengjeld er man blitt mer opptatt av hvordan ordningene virker inn på folks atferd» (Hatland m.fl. Den norske velferdsstaten, Oslo 1994, s.164.)

Atferdsstyring med arbeidsinsentiver går foran behovsdekning.

Siden 1990 er trygdeordningene «tilpasset arbeidslinja». Når de uføre får mindre og tidlig pensjon ikke er til å leve av, er det for å motivere flere til å stå i arbeid i stedet for å søke trygd. Atferdsstyring med arbeidsinsentiver går foran behovsdekning.

Brenna mener ikke selv at trygdesøkere er arbeidssky. Men det hjelper lite når regelverk og Nav-praksis basert på den nye arbeidslinja, vitner om massiv mistro til trygdesøkernes «arbeidsmotivasjon».

 

Teksten ble først publisert i Dagsavisen og Fri Fagbevegelse.