Ingen slår Ap på likestilling, når lære og liv henger sammen

Liv og lære må henge sammen. Derfor har vi i Arbeiderpartiet alltid stilt strenge krav til oss selv, til representasjon og maktfordeling, samtidig som vi har forsøkt å forme samfunnet. Det handler både om vårt syn på hva som sikrer rettferdighet og kvalitativt gode beslutninger, men også om å ha troverdighet i den offentlige debatten. Hvordan skal vi kunne forfekte likestilling, hvis vi ikke praktiserer det selv?

I 2005 vedtok Arbeiderpartiets landsmøte en kjønnsfordeling på 50 prosent i alle Arbeiderpartiets organer, fra lokallag til regjeringen. Vi har en partiledelse som består av to kvinner og to menn, og en 50/50 fordeling av talspersoner og fraksjonsledere i stortingsgruppa. Ved nominasjoner setter vi kvinner og menn opp på annen hver plass på listene – selv om vi fortsatt har en jobb å gjøre med å sikre at flere kvinner plasseres helt på topp.

Hvordan skal vi kunne forfekte likestilling, hvis vi ikke praktiserer det selv?

Arbeiderpartiet har jobbet aktivt for å øke andelen kvinnelige ordførerkandidater, blant annet gjennom skoleringsprogrammet «Kvinne på topp». Jeg deltok selv på dette programmet i 2014, før jeg ble valgt til ordfører i Ski kommune. Jeg opplevde det som et program som ga meg både selvtillit og kompetanse til senere å stille til valg.

Kampanjen #hunbørstille gjør et godt arbeid med å motivere flere kvinner til å stille på listene, og kampanjen brukes mellom valg for å vise hva kvinner får til i politikken. Slikt arbeid gir resultater.

Etter kommune- og fylkestingsvalget i 2019 fikk vi et rekordhøyt antall kvinnelige ordførere. I Norge er fortsatt bare hver tredje ordfører en kvinne, og også for Arbeiderpartiets del gjenstår det litt for at fordelingen skal være om lag 50/50 over tid. Men vi er på god vei. Hos oss utgjør antallet kvinnelige ordførere nå 38,4 prosent, og over 45 prosent av våre kommunestyrerepresentanter er kvinner. Høyre har til sammenligning 35 prosent kvinner i norske kommunestyrer, og etter valget i fjor var bare 23 prosent av partiets ordførere kvinner.

 

Muligheter i praksis

Arbeiderpartiet har jobbet fram endringene som gjør at flere kvinner kan delta aktivt i yrkeslivet, og klare å kombinere karriere med familieliv. Egentlig går dette helt tilbake til opprettelsen av Statens lånekasse for utdanning i 1947, som har bidratt til både sosial utjevning i tilgangen til utdanning, og også utjevning mellom kjønn, men jeg skal konsentrere meg mer om det som har skjedd de siste tiårene.

Arbeiderpartiet har jobbet fram endringene som gjør at flere kvinner kan delta aktivt i yrkeslivet

For meg som var ferdig utdannet (lånekassefinansiert) siviløkonom i 2002 og som fikk mitt første barn i 2008, har full barnehagedekning og pappaperm vært de to viktigste enkeltordningene som har gjort kombinasjonen jobb og familie mulig.

Med førstemann delte mannen min og jeg permisjonen omtrent likt, og vi fikk barnehageplass da han var ett år. Likestillingen på hjemmebane og statens ordninger gjorde det mulig for meg å være både mamma og ung kvinne i næringslivet. Da vi to år senere satte oss på flyet med to små barn, fordi jeg skulle jobbe et halvt år ved American Express’ hovedkontor på Manhattan, husker jeg at sjefen til mannen min sa: «Men at Thomas skulle finne seg en karrierekvinne, da».

Mannen min har hatt en enestående arbeidsgiver som aldri har gjort det vanskelig å ta ut permisjon. Og da muligheten til å reise til New York dukket opp, snudde også de seg raskt rundt slik at vi kunne dra på en måneds varsel. Men den litt sleivete kommentaren, som var humoristisk ment fra en veldig fleksibel arbeidsgiver, kunne fort ha vært et hinder hos en gammeldags arbeidsgiver.

Likestilling er ikke et enkeltstående prosjekt. Det er en vedvarende kamp, der Arbeiderpartiet alltid har gått i front

Det var under Gro Harlem Brundtlands regjeringer at lønnet fødselspermisjon ble utvidet fra 18 til 42 uker, og i 1993 ble 4 ukers fedrekvote på fødselspermisjonen innført. Senere har Arbeiderpartiet vært pådrivere for både utvidelse av totallengden på foreldrepermisjon, og fars andel av tida hjemme med barn. Dette har gitt pappaer en naturlig inngang til å ta sin del av permisjonen overfor sine arbeidsgivere, og et enda bedre grunnlag for å være en god far resten av livet.

Det er politikk som har gitt oss disse mulighetene på papiret. Men hvordan er det egentlig i praksis i partiets arbeid?

Jeg har opplevd at Arbeiderpartiet har levert på begge deler. I 2014 ble jeg kontaktet av noen partifeller, som ønsket å foreslå meg som ordførerkandidat. Jeg var på det tidspunktet gravid med tvillinger, og bare noen måneder unna å bli mamma til fire barn i alderen 0 til 6 år. I den grad noen tvilte på at dette skulle gå, var det meg selv. På hjemmebane hadde jeg imidlertid en mann og familie som sa «kjør på».

Mine partifeller så bare muligheter, og vurderte meg ut i fra min kompetanse og arbeidskapasitet. De var opptatt av hva de trodde vi kunne få til med en ung kvinne og småbarnsmor som toppkandidat.

 

Et helt nødvendig oppgjør

Men ikke alle unge kvinner, eller menn, har opplevd at det har vært sammenheng mellom de verdiene vi forfekter, og den organisasjonskulturen de har opplevd i praksis. Tidligere AUF-leder Julie Indstad Hole fastslo på Trøndelag Arbeiderpartis årsmøte at «endelig har Metoo kommet til Trøndelag». Det var helt nødvendig at det blir tatt et større oppgjør med denne ukulturen nå, hvis ikke ville Metoo ligget som en skygge over det viktige likestillingspolitiske arbeidet Arbeiderpartiet har gjort og skal gjøre fremover.

Jeg vil berømme de unge kvinnene i Trøndelag, som har satt behovet for en opprydning i deler av organisasjonskulturen på dagsorden. Ansvaret for å lykkes med dette hviler ikke bare på deres eller Trøndelag Ap sine skuldre, det er et felles ansvar for hele organisasjonen.

Jeg vil berømme de unge kvinnene i Trøndelag, som har satt behovet for en opprydning i deler av organisasjonskulturen på dagsorden

Men med deres tydelige tale, kan endelig 2020 bli stående som det året vi fikk gjennom historiske gjennomslag i bioteknologiloven og sikret flertall for tiårets likestillingsfremskitt. Vi kan rette blikket mot nye samfunnsutfordringer som trenger vår oppmerksomhet og konkrete politiske løsninger.

 

Uløste oppgaver på 2020-tallet

I arbeidslivet vil jeg særlig trekke fram tre saker som må være øverst på agendaen til en ny Arbeiderpartistyrt regjering:

Det ene er at det fortsatt er altfor store lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. I fjor var kvinners gjennomsnittslønn 87,6 prosent av menns lønn. Og selv om forskjellene minker år for år, går det fortsatt altfor sakte.

En viktig del av løsningen på dette, er å få ned den utbredte bruken av deltidsstillinger, særlig i kvinnedominerte yrker som pleie og omsorg. Faste, hele stillinger må være normalen. Vi kan ikke kreve at folk skal være utdannet helsefagarbeider eller sykepleier, når vi tilbyr dem jobber med en lønn de ikke kan leve av.

Det andre er at det fortsatt er mye innenfor kvinnehelse som fortjener langt mer oppmerksomhet. Her kan vi trekke fram enkeltlidelser som ME, endometriose og lymfødem – men det er like greit å fastslå at kvinnehelse trenger et generelt løft.

Vi har en abortlov som har vært under angrep denne stortingsperioden, og vi må reversere de innstramningene som har skjedd under Erna Solbergs regjering. Arbeiderpartiet er av den oppfatning at dagens grense for selvbestemt abort er en god avveining mellom ulike hensyn, men personlig mener jeg at vi må vurdere å fjerne nemndene og styrke kvinners selvbestemmelse fram mot uke 18 i svangerskapet.

Svangerskaps-, føde- og barselomsorgen er under sterkt press i en kronisk underfinansiert sykehusøkonomi. Samtidig ser vi at norske kvinner får stadig færre barn. Vi kan ikke akseptere at det mest verdiskapende vi gjør i dette landet, nemlig å føde nye arbeidstakere, gründere, ledere og skattebetalere skal bli en salderingspost i helsebudsjettet. Når barna først er født må vi sørge for at både mor og partner får selvstendige rettigheter til å ta ut permisjon med barnet.

Vi kan ikke akseptere at det mest verdiskapende vi gjør i dette landet, nemlig å føde nye arbeidstakere, gründere, ledere og skattebetalere skal bli en salderingspost i helsebudsjettet

For det tredje vil jeg trekke fram en sak hvor vi bør la oss inspirere av Danmarks sosialdemokratiske statsminister Mette Fredriksen, og hennes sentrum-venstreallianse i regjering. Norge bør få på plass en samtykkelov som styrker rettsvernet dersom man har blitt utsatt for en seksuell krenkelse. Vi trenger en tydeliggjøring av straffeloven, slik at det blir presisert at seksuell omgang uten samtykke er forbudt. Da dette ble behandlet i Stortinget i 2017, fikk det bare SV og Arbeiderpartiet sine stemmer. Det er på tide å sikre denne viktige saken flertall.

Likestilling er ikke et enkeltstående prosjekt. Det er en vedvarende kamp, der Arbeiderpartiet alltid har gått i front. Ingen partier kan konkurrere når likestillingspartiet Arbeiderpartiet er på sitt beste. Det skal vi vise velgerne fram mot valget i 2021.