Ingen velger å tigge fordi det er gøy, Listhaug

Sylvi Listhaug har gjennom sin tid som partileder for Fremskrittspartiet konsekvent fremhevet partiet som en vokter av folks frihet. Uten frihet er vi ingenting, var overskriften på talen Listhaug holdt da hun åpnet sitt første landsmøte som partileder.

Friheten må også gjelde for de mest sårbare menneskene i samfunnet vårt.

Samtidig som Listhaug bruker store ord om frihet, foreslår Frp i sitt nye partiprogram å innføre et nasjonalt forbud mot tigging. Det er etter mitt syn svært dobbeltmoralsk.

Frihet er en viktig og grunnleggende verdi i vårt samfunn. Men friheten må også gjelde for de mest sårbare menneskene i samfunnet vårt. Å ville ta fra de aller fattigste blant oss muligheten til å be andre mennesker om hjelp i en desperat situasjon, er utrolig smålig.

Mange som tigger sliter også med alvorlige rusproblemer.

Jeg hadde hatt mer forståelse for Listhaug sin støtte til et tiggeforbud dersom det hadde blitt fulgt opp med god sosialpolitikk for å sørge for at ingen mennesker havner i en slik situasjon i utgangspunktet. Men når jeg leser Frps nye partiprogram er det stor mangel på virkningsfulle tiltak for å løfte mennesker ut av ekstrem fattigdom.

Som politiker mener jeg at vi bør gjøre noe med grunnene til at folk havner i en så desperat økonomisk situasjon at man ikke ser noen annen utvei enn tigging. Hva med å øke satsene for sosialhjelp og heve grunnbeløpet i folketrygden (1G) til 200.000 kroner? Det ville styrket den økonomiske situasjonen til mange av de mest sårbare menneskene i samfunnet vårt.

Det er etter mitt syn en syltynn argumentasjon for et smålig politisk forslag.

Mange som tigger sliter også med alvorlige rusproblemer. For å forebygge at flere havner i en så desperat livssituasjon, må det føres en human ruspolitikk. Rusproblemer er helseproblemer, og må behandles som dette. Rusavhengige bør ikke straffes for besittelse til eget bruk. Kompetent helsehjelp må være lett tilgjengelig.

Ingen velger å tigge fordi det er gøy. Tigging er ikke et noe som oppstår i et vakuum, men et symptom på dypere strukturelle samfunnsproblemer. Det er disse tingene vi som politikere er nødt til å ta tak i, hvis vi faktisk vil at alle skal få leve verdige liv med personlig frihet.

Å forby mennesker i nød å be om hjelp, er det stikk motsatte av å verne om folks frihet.

“Mange steder sjeneres innbyggerne av tiggere”, er det første argumentet Listhaug og Frp løfter frem i programmet sitt for et nasjonalt tiggeforbud.

Det er etter mitt syn en syltynn argumentasjon for et smålig politisk forslag.

At politikere synes det er slitsomt å bli oppsøkt av tiggere på vei til jobb på Stortinget, er faktisk ikke et reelt problem.

Å forby mennesker i nød å be om hjelp, er det stikk motsatte av å verne om folks frihet. Disse menneskene trenger en god sosialpolitikk som treffer og hjelper dem ut av en desperat situasjon.

Ingen mennesker som tigger vil få det bedre dersom Listhaug får gjennomslag for denne kriminaliseringen.

Tvert imot.