Ingenting er mer usosialt enn dårlig klimapolitikk

De gule vestene herjer i Frankrike. Millioner av mennesker er så sinte på regjeringspartiet En Marche! at de tar til gatene for å vise fingern til det de hevder er en usolidarisk økonomisk politikk. De har nok stort sett rett i sin vrede. Siden det franske maktskiftet i fjor har det blitt ført en mer markedsliberal og usosial politikk. Den jevne franskmann må leve med et høyere skatte- og avgiftstrykk samtidig som de må svelge at de rikeste slipper billigere unna.

Men selve utgangspunktet for protestene, de økte drivstoffavgiftene i landet, burde ikke støttes av noen som med hånden på hjertet er opptatt av sosial utjevning. Om jeg var franskmann og selv skulle vurdert å ta til gatene, ville jeg i hvert fall latt den gule vesten bli hjemme. Det er ikke de nye klimaavgiftene til den franske regjeringen som er problemet, men helheten av en dårlig sosialpolitikk.

Vi er nødt til å gjøre noe med det klimafiendtlige forbruket vårt, og all den tid bruk av fossilbiler er klimafiendtlig, så må vi få ned bruken av fossilbiler. Den raskeste måten å få det til på, er ved å øke avgiftene på bruk av fossilbil såpass betraktelig at det endrer forbruksmønsteret til store deler av befolkningen. Vi har dårlig tid, og da må vi ta i bruk de verktøyene vi har. Det holder ikke at de aller rikeste slutter å kjøre bil. Øker vi ikke prisen på å slippe ut klimagasser, så vil trolig ikke utslippene gå ned.

Økte avgifter på klimafiendtlig forbruk er god sosialpolitikk i det store bildet

Men dette behøver slett ikke være være usosialt. Tvert imot. Økte avgifter på klimafiendtlig forbruk er god sosialpolitikk i det store bildet. Som vi vet, rammer klimaendringer fattige land og mennesker hardere enn rike. Om vi ikke skjerper klimapolitikken betraktelig i grå land som Norge og Frankrike, vil ulikhetene i verden øke.

Den mest usosiale klimapolitikken er den fraværende klimapolitikken. For hver tiendedels grad temperaturen øker, får en mye større andel mennesker i verden problemer med å få endene til å møtes, for å si det pent. Den europeiske venstresiden må heve blikket. Mennesker i Kongo, Brasil og Bangladesh får husene sine oversvømt, åkrene sine ødelagt, byene sine ubeboelige, vennene sine drept, på grunn av klimaendringer som følger direkte av en tilsynelatende uendelig “meg selv først”-politikk i rike land. Denne politikken er ført av både markedsliberalere og kraftsosialister, hånd i hånd.

Ofte trekkes det fram at slike avgiftsøkninger som de som har blitt innført av Macron fører til at det bare er de rikeste som har råd til å fortsette som før. Det er bare delvis sant. De aller fattigste har ikke råd til bil, og vil tjene på at det brukes penger på å bygge ut kollektivtransport i stedet for å indirekte subsidiere bruk av fossilbil, og det er sosialt å føre politikk som ikke legger opp til at enhver familie må investere tungt i bil.

De bompengefinansierte veiprosjektene er det Fremskrittspartiet som er de fremste pådriverne for

Hva gjelder bompengene som innføres i Norge, er de strengt nødvendige og ofte ikke høye nok. Problemet er at de innføres samtidig som regjeringen gjør livet vanskeligere for mennesker i lavinntektsfamilier. De bompengefinansierte veiprosjektene er det Fremskrittspartiet som er de fremste pådriverne for. At de ikke oftere blir arrestert på denne dobbeltkommunikasjonen er utrolig, men det er en annen sak.

Det går an å ha to tanker i hodet på en gang: Å bekjempe klimaendringer og dermed økende ulikhet globalt, samtidig som man bekjemper økende ulikhet nasjonalt. Vi kan ikke la det sistnevnte målet gjøre oss så blinde at vi glemmer at det finnes en verden utenfor Norge som er avhengig av at vi endrer oss.

Men klimaavgifter må følges opp av mer universelle velferdstjenester og mer utjevnende skattepolitikk.

Siden mennesker med høy inntekt har et høyere klimafiendtlig forbruk enn mennesker med lav inntekt, vil KAF være en sosial avgift

I det alternative statsbudsjettet til De Grønne legges det opp til høye avgifter på klimafiendtlig aktivitet, og siden disse avgiftene innføres for å få ned utslippene og ikke for å få inn mer penger til statskassa, foreslår vi en ordning der alle pengene deles ut igjen til folket. Slik vil de med mest klimavennlig forbruk gå i pluss økonomisk. Det er denne modellen som kalles “karbonavgift til fordeling”, eller KAF, og som allerede er i ferd med å rulles ut i Canada.

Siden mennesker med høy inntekt har et høyere klimafiendtlig forbruk enn mennesker med lav inntekt, vil KAF være en sosial avgift. De med lavest inntekt vil gå seirende ut av det økonomisk, samtidig som utslippene vil gå ned, noe som fører til mindre ulikhet globalt. Men uavhengig av om karbonavgiftene fordeles uavkortet til folket eller ikke, er vi avhengig av den nødvendige effekten disse avgiftene har på klima.

Klimakampen er den største solidaritetskampen, og krever at vi tar i bruk hele verktøykassa. Alternativet er at vi driver millioner av mennesker på flukt og forsterker de økonomiske forskjellene på verdensbasis. Det er på tide at ytre venstre forstår at sult og oversvømmelse er mer usosialt enn bompenger.