Kjære venner i Norge

Jeg kjenner et behov for å skrive noen ord til dere. Det føles litt ego å legge ut mine tanker på denne måten. Både fordi jeg skriver dette for at jeg skal føle meg littegrann bedre. Og fordi det føles enklere å kringkaste hva jeg tenker om den politiske situasjonen i hjemlandet mitt enn å snakke med hver og en av dere om dette på tomannshånd. Men jeg vet at dere bryr dere – om meg, om USA og om vår felles verden – så jeg velger å skrive dette likevel.

I skrivende stund ser ting mørkere ut for hver dag.

Jeg reiste tilbake fra USA i går og opplevde overgangen til det nye regimet på nært hold. Billettene var bestilt for lenge siden fordi samboeren min og jeg ville være vitner til innsettelsen av Hillary Rodham Clinton. Da det ikke ble slik, bestemte vi oss for å holde oss unna sirkuset i Washington og heller tilbringe tid sammen med familien min og vennene mine. Det ble et helt spesielt USA-opphold.

Turen varte i tolv dager, men det føles som en evighet siden dagen Trump ble tatt i ed. Selv om jeg lenge påsto at jeg ikke orket å følge med på innsettelsen, endte det med at jeg og kjæresten min satte oss på en brun pub i et nabolag langt ute i Queens i New York City og så på deler av paraden mens vi drakk øl. Plutselig føltes det virkelig. Denne kunnskapsløse, arrogante, kvinne- og muslimfiendtlige drittsekken var blitt USAs president.

Jeg har vært naiv – og til tider bastant.

De neste dagene tilbrakte jeg sammen med mange av dem jeg vokste opp med og har kjent lengst. Blant dem er det et mindretall som fryktet at Trump kunne vinne. Men de fleste av oss er som meg, de nektet å tro at dette kunne skje, helt til det skjedde. Siden valget har vi vært sønderknust og har kjent på sjokk, sinne, fortvilelse og en stigende uro.

Dette snakket vi mye om i disse dagene. Og vi fulgte storøyde med på regimets første dager og innså fort at ting kunne gå så mye verre enn det vi hadde greid å forestille oss. I skrivende stund ser ting mørkere ut for hver dag. Særlig innreiseforbudet har gjort meg og mange av mine landsmenn forbanna og lei oss.

Kanskje er vi sterkere enn vi tror.

Jeg har vært naiv – og til tider bastant – når jeg har forsvart USA og forsøkt å nyansere USA-bildet i samtaler med venner og kolleger i Norge. Jeg har alltid hørt til dem som tror på USAs grunnleggende “godhet”, til tross for en hel masse kapitler i vår historie som beviser det motsatte. Valgresultatet har gjort at jeg har gått flere runder med meg selv om hvorvidt det er mulig å fronte det som er positivt og bra med USA lenger. Kanskje er muren og innreiseforbudet tegn på at ting har gått for langt – en gang for alle.

Kanskje det ikke finnes noe å redde i det amerikanske prosjektet. Kanskje min amerikansk identitet har gått ut på dato, jeg har jo bodd i Norge i snart åtte år. For akkurat nå synes jeg det er ekstremt utfordrende å være amerikaner og bo her. Jeg er lei meg for at landet mitt gjør at mange i Norge og verden rundt føler seg redde. Jeg er særlig lei meg overfor mine muslimske venner. Jeg er glad i dere og synes det er fælt at USAs president har fått dere til å føle dere utrygge.

Helt til nylig følte jeg meg målløs og pessimistisk. Jeg deltok i en demonstrasjon dagen før innsettelsen utenfor Trump Tower. Her var det flere skilt som fikk meg og samboeren min til å smile og til å med le litt. På samme måte ble jeg inspirert av Women’s March-ene som slo alle rekorder og viste bredden og dybden i opposisjonen til Trump.

Vi er i ferd med å våkne.

Men det hele føltes som et kollektivt uttrykk for redsel og fortvilelse mer enn en konstruktiv handling. Hverken jeg eller de rundt meg greide helt å se hvor disse demonstrasjonene ville bære. Jeg har følt meg overveldet og sliten siden valgdagen. Hvor skal jeg hente kreftene for å yte motstand og hele tiden være imot? Og hvis flere enn meg tenker i de samme banene, lover ikke det veldig dårlig for de neste fire årene?

Men de siste par dagene jeg var i USA, skjedde det noe. Innreiseforbudet kom som lyn fra klar himmel og ble møtt med vantro av dem jeg hadde tilbrakt den siste uken med. Det neste jeg visste hadde det samlet seg store folkemengder i ankomsthallene på flyplassene over hele landet. Folk sang “This Land is Your Land”, ropte “This is What America Looks Like” og jublet da muslimske familiemedlemmer ble gjenforent midt i folkemengdene. Disse demonstrasjonene var spontane og skjedde over hele USA.

Tusenvis av advokater stilte med juridisk råd og krevde oppdateringer fra grensemyndighetene om dem som hadde blitt holdt igjen. American Civil Liberties Union (ACLU) fikk inn $24 million dollar fra over 350.000 donasjoner i løpet av 48 timer. Jeg så på filmopptakene og gråt. Og jeg begynte å se konturene av en målrettet motstand og en evne til å mobilisere som gir meg grunn til en beskjeden optimisme.

Den motiverer meg til å fortsette kampen.

Det skrives og sies i disse dager at mobiliseringsgraden på venstresiden i USA ikke har vært så høy siden Vietnam-krigen. Og det skulle jo bare mangle, for det amerikanske demokratiet har kanskje aldri stått overfor en så stor trussel som den Trump-regimet representerer. Mot slutten av mitt USA-opphold, kjente jeg på at noe var i ferd med å endre seg. Vi er i ferd med å våkne. Kanskje er vi sterkere enn vi tror.

Store deler av meg ønsker å kunne gi mer faen i alt det ekle som foregår der borte, i landet jeg tilfeldigvis er født i og som jeg egentlig ikke har noen planer om å noen gang flytte tilbake til. Men jeg klarer ikke helt å gi faen. Kanskje er jeg fortsatt naiv, men jeg blir mer og mer sikker på at vi kan vinne denne kampen. Og jeg vil at dere, mine norske venner og kolleger, skal vite hvor mye støtten dere har uttrykt hver dag siden valget betyr for meg. Den motiverer meg til å fortsette kampen. For den er for viktig for oss alle til at vi har råd til å tape den.