Institusjonell forvirring

Siden 1922 har sentralbanksjefen årlig holdt tale til medlemmene av Norges Banks representantskap og et utvalg spesielt inviterte gjester. I år tar som vanlig de rundt tre hundre utvalgte fra næringslivet, politikken, byråkratiet og organisasjoner plass rundt Olsens bord på Grand Hotel. I årstalen gis status for norsk økonomi. Bortsett fra en mer kåseripreget form på foredraget, ligger innholdet nært opp til det Norges Bank formidler i sine jevnlige pressekonferanser minst seks ganger i året.

Sammen med Aschehougs hagefest, FAFOs sommerfest og i det senere NHOs årskonferanse, samler sentralbanksjefens årstale en gruppe mennesker som det av ulike årsaker er interessant for pressen å følge. På disse arrangementene gir enkelte tabloidaviser terningkast på antrekk. Petter Stordalen gliser. En politiker kommer i skisko. Og en klovn ingen helt kan plassere svaier bedugget i bakgrunnen.

Norges Bank er landets sentralbank. Det har Stortinget vedtatt i en egen lov, Sentralbankloven av 1985. Mens Aschehoug, FAFO og NHO har behov for å pleie sine kontakter og befeste sin posisjon i samfunnet, har Norges Bank først og fremst ansvar for å ivareta en rekke oppgaver som den har blitt tildelt av landets lovgiver. Finansfestningen i Kvadraturen justerer renten, overvåker oppgjørssystemet mellom alle landets banker og forvalter oljefondet. Sentralbanken er sisteskansen i norsk økonomi. Det er et ansvar som forplikter.

Som en lovregulert offentlig virksomhet er det spesielt at Norges Bank inviterer ledende byråkrater til bords sammen med politikere som bestemmer de juridiske rammene for sentralbanken. På årstalemiddagen ligger det til rette for å skape personlige bånd mellom aktørene i næringslivet, politikerne, toppbyråkratene i Finansdepartementet og sentralbankens ledelse. Denne kvelden glitrer sentralbanksjefens utvalgte sammen i pressens blitzlamper og det skapes et «vi».

Slik bidrar Norges Bank til å viske ut skiller mellom personer og virksomheter som gjennom Grunnloven og det øvrige lovverket er blitt gitt ulike roller. Hvordan ville det ha sett ut om det var for eksempel Norges Høyesterett eller Riksrevisjonen som inviterte til et lignende arrangement? Der kjendiser fra næringslivet, politikere, organisasjonstopper og byråkrater fra departementene delte bord og skålte med hverandre i champagne? Kunne det ha satt spørsmålstegn ved objektiviteten til arrangørene senere?

Et sentralt argument for sentralbankens uavhengighet er at politikerne bør delegere utformingen av pengepolitikken til sentralbanken. Langt unna parlamentarisk spill og press fra en statsråds partipolitiske ideologi, kan sentralbanken treffe konsistente og forutsigbare avgjørelser basert på rene faglige vurderinger. Spørsmålet er, hvorfor har sentralbanksjefen et behov for å invitere 300 gjester til bords i 2016? I 1922 var det muligens et sterkt behov for å forklare ulike interessenter hvordan status i norsk økonomi var. I dag har sentralbanken en effektiv kommunikasjonsavdeling, og jevnlig formidler banken sine oppdateringer til publikum i sine pressekonferanser og øvrige publikasjoner.

Norges Bank fyller nå to hundre år. Vi er også inne i økonomisk utfordrende tider. Sentralbanksjef Øystein Olsen taler om moderasjon. Mens tre hundre utvalgte gjester spiser og drikker på statens regning. Det er helt i orden om jeg ikke mottar noen invitasjon i 2017 heller. Forhåpentlig kan Norges Bank neste år benytte sine nytrykte sedler til noe annet enn å tipse servitørene på Grand.