Internasjonal solidaritet gjør Norge tryggere

Som en liten stat med grense til Russland i nord, er Norges sikkerhet best ivaretatt i en regelbasert verdensorden basert på internasjonal solidaritet, forpliktende multilateralt samarbeid og respekt for folkeretten, men denne verdensordenen er i dag i ferd med å forvitre. Global bistand og flyktningbeskyttelse er derfor ikke kostbare eller symbolske gester, men effektive investeringer i vår egen trygghet.

Regjeringen må tenke bredere om hva som skaper sikkerhet.

Årets statsbudsjett handler i stor grad om regjeringens ambisjon om å trygge Norge. Forsvarssektoren er budsjettets soleklare vinner: Regjeringen foreslår å øke de samlede bevilgningene til forsvars- og sikkerhetsrelaterte formål til 180 milliarder kroner – inkludert 70 milliarder i militær støtte til Ukraina. Som Sandvik, Engen og Kvadsheim påpekte i Klassekampen 17. oktober, krever denne pengebruken en bredere offentlig debatt om opprustning og hvilken trygghet Forsvarets løft egentlig kjøper oss. Jeg går ikke inn i den debatten her, men argumenterer for at regjeringen må tenke bredere om hva som skaper sikkerhet – og unngå at kutt på andre områder undergraver den tryggheten de ønsker å styrke.

Bistand

Det første eksempelet er bistanden. Regjeringen har som kjent prioritert Ukraina tungt i bistandsbudsjettet: Hver fjerde krone foreslås nå å gå dit. Samtidig nedprioriterer regjeringen matsikkerhet, fattigdomsbekjempelse og regionsbevilgning til Afrika, inkludert støtte til sivilsamfunnsorganisasjoner som arbeider for demokrati og rettigheter.
Denne “redefineringen av norsk bistand” er først og fremst usolidarisk. Støtten til Ukrainas forsvarskamp er viktig, men bør finansieres med ekstraordinære bevilgninger – ikke ved å tappe det ordinære bistandsbudsjettet. Som flere har påpekt, burde dette egentlig vært selvsagt, gitt Norges enorme gassinntekter som følge av krigen.

Afrika rammes

Et annet poeng som har fått langt mindre oppmerksomhet, er at ringvirkningene av krigen rammer mange afrikanske land hardt. Ødelagte ukrainske matlagre, brudd i forsyningskjeder og kraftige prisøkninger på råvarer og drivstoff har forverret matusikkerhet, sult og fattigdom i flere land i Nord- og Øst-Afrika. Som ufrivillig krigsprofitør har Norge et særskilt moralsk og politisk ansvar for å støtte disse landene.

Men kutt i bistanden til Afrika er ikke bare usolidarisk – det er også dårlig sikkerhetspolitikk. Regjeringen understreker selv, blant annet i langtidsplanen for forsvarssektoren, at det er avgjørende for norsk sikkerhet å fremme fred, stabilitet og en internasjonal rettsorden. Å svekke mulighetene for langsiktig og rettighetsbasert utviklingsarbeid i det globale sør trekker i motsatt retning. Som min kollega Mari Norbakk påpeker, bidrar en omprioritering av bistanden for å dekke Norges sikkerhetspolitiske behov i Europa til å undergrave det langsiktige og rettighetsbaserte arbeidet for fred og stabilitet som må foregå globalt.

Geopolitiske konsekvenser

Uavhengig av hvorvidt norsk bistand fungerer som tilsiktet eller ikke, har vestlige bistandskutt dessuten klare geopolitiske konsekvenser. De siste tiårene har Kina økt sin tilstedeværelse og innflytelse i Afrika gjennom blant annet infrastrukturprosjekter, handelsavtaler og militært samarbeid. Særlig siden annekteringen av Krim i 2014 har Russland også utvidet sitt nærvær på kontinentet for å motvirke internasjonal isolasjon. Russiske leiesoldater har etablert seg fra Libya til Sahel, og afrikansk gull brukes for å omgå vestlige sanksjoner. Kina og Russland har også etablert mediebyråer på tvers av kontinentet og inngått partnerskap med lokale medier. På lik linje med vestlige land som USA og Frankrike, bruker Kina og Russland denne adgangen til å spre statlig propaganda og desinformasjon – for eksempel for å fremheve sin egen rolle som partner i Afrikas utvikling (Kina) eller for å overbevise afrikanske land om å støtte krigen mot Ukraina (Russland).

Russiske leiesoldater har etablert seg fra Libya til Sahel

Når Norge og andre europeiske land kutter i bistanden og ikke tilbyr attraktive partnerskap som tar mottakerlandene på alvor, er det sannsynlig at Russland og Kina vil fylle vakuumet. Dette svekker Europas egen posisjon og partnerskap i en tid der (legitime) anklager om vestlig og europeisk dobbeltmoral har økende gjennomslag i det globale sør – og faren for stormaktskonfrontasjon øker. Europeiske land risikerer også å miste adgang til kritisk infrastruktur og ressurser – inkludert sjeldne jordarter, energi og transportruter – som er avgjørende når forsvarsindustrien skal gjenoppbygges.

FN-støtte

Det andre eksemplet er regjeringens foreslåtte kutt i støtten til FN. Norge har lenge vært en stolt fanebærer av FN, og blir ofte fremhevet som en av de største og mest forutsigbare bidragsyterne. Regjeringen slår også fast at Norges sikkerhet er avhengig av et forpliktende multilateralt samarbeid, fordi mange av dagens utfordringer må løses globalt og fordi det multilaterale systemet produserer globale fellesgoder som bedre helse og sikkerhet, for verdens, og Norges, befolkning.

Gitt våre ekstraordinære inntekter – hvorfor bidrar vi ikke mer?

På mange områder er Norge fremdeles en sterk støttespiller for FN. Men gitt våre ekstraordinære inntekter – hvorfor bidrar vi ikke mer? FN står nå i sin hittil dypeste krise , preget av underfinansiering, svekket legitimitet og lav tillit. Likevel kutter regjeringen i kjernestøtten til både FNs utviklingsprogram (UNDP) og FNs barnefond (UNICEF).

Det høres logisk ut, men det bryter med FNs intensjon.

Enda mer urovekkende er den dramatiske nedskaleringen av antall kvoteflyktninger til bare 100 personer – det laveste tallet noensinne. Dette skjer til tross for at Hurdsalsplattformen beskrev FNs kvotesystem som “den tryggeste og mest rettferdige ordningen for å sikre mottak av mennesker med behov for beskyttelse”, og til tross for at Arbeiderpartiet gjentatte ganger har sagt at de vil prioritere kvoteflyktningene.

Bryter med FNs intensjon

Regjeringen begrunner kuttene med at kvoteordningen må ses i sammenheng med det høye antallet asylsøkere fra Ukraina. Det høres logisk ut, men det bryter med FNs intensjon: asylinstituttet og kvoteflyktningordningen er ment å være komplementære, ikke konkurrerende, mekanismer for å håndtere verdens flyktningutfordringer. Forslaget om å bare ta imot 100 kvoteflyktninger i 2026 strider også med FNs anbefaling om at resurssterke land som Norge bør forplikte seg til å ta imot flere tusen kvoteflyktninger årlig, både for å sikre forutsigbarhet og for å vise reell global solidaritet.

Alvorlig signal

Kuttene sender derfor et alvorlig signal i en tid der FN generelt – og arbeidet med å skape varige løsninger for flyktninger mer spesifikt – er i dyp krise. Sett fra sør signaliserer de at Norge ikke ønsker å bidra til rettferdige og bærekraftige løsninger, og at både FN eller global solidaritet nedprioriteres når Norge møter utfordringer på hjemmebane. Dette forsterker opplevelsen av europeisk dobbeltmoral og ansvarsfraskrivelse, og undergraver Norges rolle og interesse i et forpliktende multilateralt samarbeid.

Asylpolitikk

Det tredje og siste eksempelet er Norges stadig mer restriktive og prinsippløse asylpolitikk. Siden «flyktningkrisen» i 2015 har skiftende regjeringer innført flere innstramminger som bryter med FNs anbefalinger – blant annet økt bruk av midlertidig beskyttelse, interflukt og tvangsreturer. Samtidig støtter Norge EUs avtaler med tredjeland som Tyrkia, Libya, Tunisia, Libanon og Sudan, der hovedformålet er å hindre mennesker i nå Europa for å søke asyl. Kostnaden av denne «eksternaliseringspolitikken» bæres først og fremst av mennesker på flukt, men avtalene skyver også ansvaret for flyktningbeskyttelse over på land med langt mindre kapasitet og ressurser.

Siden 2015 har norske politikere i praksis sluttet å omtale og behandle asyl som en universell rettighet

Innstramminger på asylfeltet beskrives gjerne som nødvendig for å beskytte Norges grenser og velferdsstaten, men de reflekterer først og fremst en stadig svakere forpliktelse til internasjonal solidaritet, global ansvarsfordeling, og menneskerettighetene.
Siden 2015 har norske politikere i praksis sluttet å omtale og behandle asyl som en universell rettighet – men fremstilt det mer som en tjeneste eller gave som kan gis eller holdes tilbake.

Undergraver asylretten

De siste årene har også flere norske ministre foreslått tiltak som direkte undergraver asylretten. For eksempel har flere justisministre signalisert vilje til å stenge grensene for asylsøkere i nord – et åpenbart brudd på FNs flyktningkonvensjon og menneskerettighetene. Etter et besøk i Danmark i fjor høst åpnet Tonje Brenna for et forslag Arbeiderpartiet tidligere hadde avvist som uansvarlig – nemlig å flytte asylmottak til land utenfor Europa.

Slike forslag representerer et klart brudd med den globale ansvarsfordelingen som både Flyktningkonvensjonen og FNs globale flyktningpakt legger opp til. Samtidig undergraver de også verdiene og rettsordningene som skal beskytte oss alle.

Sikkerhet gjennom samarbeid og solidaritet
Regjeringen understreker ofte at det å forsvare og styrke multilateralt samarbeid og folkeretten er en realpolitisk kjerneinteresse for en liten stat som Norge. I dag er både det multilaterale systemet og den regelstyrte verdensordenen under sterkt press. Verdier som menneskeverd, frihet, demokrati, rettsstat og menneskerettigheter utfordres og nedprioriteres i møte med økende geopolitisk spenninger og sikkerhetstrusler. FN sliter både økonomisk og institusjonelt, samtidig som anklager om vestlig og europeisk dobbeltmoral har fått stadig større fotfeste i det globale sør.

Kortsiktig dobbeltmoral

Det er et åpenbart paradoks at Norge støtter Ukraina i soldiaritetens og folkerettens navn, samtidig som vi svekker de samme verdiene og rettssordningee gjennom vår bistands- og flyktningpolitikk. Dette er både dobbeltmoralsk og kortsiktig. Å verne globale fellesgoder som fred og stabilitet krever både solidaritet og samarbeid på tvers av nord-sør-skillet, og en tydelig respekt for folkeretten. Nettopp derfor kan både utviklingsrettet bistand og støtte til FN-organisasjoner fungere som systemreparerede tiltak for en regelstyrt verden under økende press. Det samme gjelder respekt for asylretten og asylinstituttet, samt meningsfulle bidrag til kvoteflyktingordningen og andre tiltak som fremmer en mer rettferdig og bærekraftig internasjonal ansvarsfordeling for mennesker på flukt.

Å verne globale fellesgoder som fred og stabilitet krever både solidaritet og samarbeid.

I en tid der autoritære praksiser brer om seg, FN svekkes og Europa vender seg innover, burde Norge aktivt motarbeide dobbelstandarder og stå opp for global solidaritet, forpliktende multilateralt samarbeid og universelle rettigheter. Gitt vår urettmessige rikdom vårt politiske, økoomiske og militære avtrykk i en rekke av verdens kriser og konlikter, er dette først og fremt et moralske og politiske ansvar.

Men det også en av de mest langsiktige og effektive investeringene vi kan gjøre i vår egen sikkerhet.