Internasjonalens endelikt?

Internasjonalt samarbeid handler stort sett om at det er politikere fra store og brede folkepartier fra sentrum-venstre til sentrum-høyre som møtes til forhandlinger. Demokrati fungerer jo slik at det er slike partier som oftest får regjeringsmakt, og i alle fall sitter med regjeringssjefene.

Partier på ytterkantene er i liten grad representert i internasjonale fora.

Partier på ytterkantene, som Rødt, har oftest ikke regjeringsmakt særlig mange steder i verden, og er dermed i liten grad representert i internasjonale fora. Dette ser ut til å være en nokså permanent orden. Er det manglende deltakelse som nå leder partiet til å ta stadig tydeligere avstand fra internasjonalt samarbeid, og driver partiet i en stadig mer nasjonalistisk retning? Det har til alle tider har vært noen velgere å hente ved å spille på nasjonalistiske strenger. Er fristelsen nå blitt for stor?

Her vil sikkert mange styrte til og hevde at de ikke er mot internasjonalt samarbeid. De er bare motstandere av de former for internasjonalt samarbeid som faktisk eksisterer, som har eksistert veldig lenge og som etter alt å dømme kommer til å fortsette med det.

De er bare motstandere av de former for internasjonalt samarbeid som faktisk eksisterer.

Stadig oftere ser vi partiets representanter uttale seg bemerkelsesverdig likt de deler av Frp som de fleste på venstresida aller minst burde søke å bli assosiert med. Mímir Kristjánsson skrev nylig på Facebook at: «Etter (korona-) krisa bør vi legge om økonomien med større vekt på sjølberging.» Det er en oppskrift for permanent tilbakegang. Vi nordmenn var ikke sjølforsynt med mat da vi var to millioner nordmenn, og 90 prosent av oss var bønder og fiskere. Vi kommer definitivt ikke til å bli sjølberget i framtida heller. Det var jo for øvrig denne sjølbergingen som ble så umulig at en tredel av befolkningen vår utvandret på 18- og 1900-tallet.

«Norge har kanskje verdens mest åpne økonomi, og verdens mest utviklede velferdsstat. Det er ingen motsetning, tvert imot mener jeg at det er en klar sammenheng,» sa Jonas Gahr Støre til Klassekampen tidligere denne uka. Det har plutselig blitt nødvendig å påpeke det helt åpenbare.

Det har plutselig blitt nødvendig å påpeke det helt åpenbare.

Som individer nyter vi godt av at vi ikke alle sammen, og hver for oss, må fange og dyrke vår egen mat, bygge våre egne hus, være våre egne sykepleiere, rørleggere, lærere og varaordførere. Det er gjennom arbeidsdeling og handel at mennesker har klart å bygge velfungerende samfunn der mange får ta del i velstanden. Sånn er det ikke bare mellom mennesker, men også mellom samfunn. Jo mindre et samfunn er, jo mer avhengig er det av internasjonal arbeidsdeling og handel – og – at dette foregår i ordnede og stabile former.

Det må være et utstrakt internasjonalt samarbeid, og samarbeidet må vedlikeholdes gjennom traktater, internasjonale organer, avtaler, tvisteløsninger og en felles rettsorden. Det er et stadig behov for nye internasjonale politiske beslutninger. Alternativet til dette er dessverre ikke en internasjonal kardemommelov. Alternativet er at små land blir ofre for store lands «sjølråderett» og deres økonomiske, og i verste fall militære, dominans.

Alternativet er dessverre ikke en internasjonal kardemommelov.

Kristjánsson fikk i forrige uke anledning til å utdype sine tanker i NRKs Politisk kvarter. Da i et harmonisk tospann med Frps Per Willy Amundsen. Kristjánsson fikk også i etterkant «velfortjent» skryt av Frps ideologiske konsulent, Halvor Fosli, som på Facebook kommenterte: «Helt i tråd med mine tanker i siste bok.» (den heter «Mot nasjonalt sammenbrudd»). Ser vi nå en uformell, men i praksis stadig tettere, allianse mellom nasjonalkommunister, agrarnasjonalister og klassiske høyrenasjonalister? De uttalte argumentene og analysene blir i alle fall stadig likere.

Ser vi nå en uformell, men stadig tettere allianse mellom nasjonalkommunister, agrarnasjonalister og klassiske høyrenasjonalister?

Dette er politiske bevegelser i politikkens ytterkanter, som i liten grad er regjeringspartier. De er derfor sjelden representert på internasjonale arenaer der realpolitikk legges på bordet. Er det i en erkjennelse av denne permanente tilstand at det er oppstått en generell og resignert motstand mot internasjonalt samarbeid? La meg her minne om at også Senterpartiet er et høyst ytterliggående parti – i den forstand at partiet er et ekstremt særnorsk fenomen. Et eurofobt bonde- og grunneierparti, som insisterer på at de er et sentrumsparti. Noe slikt finnes ikke andre steder i Europa. Senterpartiet er det eneste norske partiet som ikke ville hatt noen sjanse til å finne likesinnede i Europaparlamentet.

Vi må anta at den latente nasjonalistiske tendensen i enkelte partier også nettopp vil bli forsterket av disse partienes fravær på internasjonale arenaer, eller deres manglende mulighet til å finne politisk likesinnede der. Slike partier har også egeninteresse i å utvikle en ideologi rundt tanken om at alle avgjørelser bør tas der hvor de sjøl har en tå eller en fot innenfor – nemlig i de nasjonale parlamentene.

Slike partier har egeninteresse i å utvikle en ideologi rundt tanken om at alle avgjørelser bør tas der hvor de sjøl har en tå eller en fot innenfor.

Det folkevalgte Europaparlamentet er faktisk det absolutt eneste internasjonale politiske organet, hvor store og viktige beslutninger løpende blir tatt, hvor det samtidig er sånn at partier i politikkens ytterkanter har gode utsikter til å bli rimelig representert. Hvilket de faktisk også er. På godt og vondt. I motsetning til Senterpartiet, kunne både Frp og Rødt funnet seg noen politiske venner der.

Representanter for ytre venstrebevegelser har alltid hatt et anstrengt forhold til sosialdemokratiet. Jeg skal her avstå fra å minne om de besvergelser og karakteristikker sosialdemokrater har blitt utsatt for opp gjennom årene. Det er imidlertid interessant å konstatere at det nå kun er sosialdemokratiet som fortsatt bærer venstresidas lange internasjonalistiske tradisjon. I alle fall her i landet. Så kan man absolutt diskutere hvor nytt det egentlig er, men det blir i alle fall stadig tydeligere.

Arbeiderbevegelsens internasjonale markeringsdag er 1.mai. I år er det meste avlyst. Med det blir i alle fall Rødt spart for en stadig flauere opplevelse.